scolitantides-orion

Naturmangfold

Naturmangfoldet har økologisk verdi, egenverdi og nytteverdi. Her kan du lese om hvordan Naturviterne mener vi skal bevare det verdifulle naturmangfoldet.

Naturmangfoldloven har som formål å ta vare på naturens mangfold og de økologiske prosessene gjennom bærekraftig bruk og vern. Loven regulerer forvaltning av arter, områdevern, fremmede organismer, utvalgte naturtyper og prioriterte arter.

Naturmangfold et ord som rommer både biologisk mangfold, landskapsmessig mangfold og geologisk mangfold. Innen det biologiske mangfoldet har vi i sin tur mangfoldet av økosystemer, arter, genetiske variasjoner innenfor artene, samt de økologiske sammenhengen mellom alle disse. 

I NOUen (Norges offentlige utredninger) som i 2004 la grunnlaget for naturmangfoldloven, delte Biomangfoldutvalget verdigrunnlaget for å bevare naturmangfoldet inn i fire (1):

  • Naturen som grunnlag for bruk

  • Naturen som kilde til opplevelser, tilhørighet og læring

  • Naturens økologiske verdi

  • Naturens egenverdi

Bildet av klippeblåvinge (Scolitantides orion) øverst er tatt av «Syrio», lisens: Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International.

Naturviterne mener

  • Naturmangfoldet skal bevares.
  • Kompetanse om arter, naturtyper og økologi skal være grunnlag for alle beslutninger som påvirker naturen.
  • Internasjonale avtaler er viktige og nødvendige verktøy for å sikre naturmangfoldet på kloden.
  • Forskning på arter og deres økologi må forsterkes.
  • Arbeid med landsdekkende økologisk grunnkart må prioriteres.

Begrunnelsen for å ivareta naturmangfoldet er altså både at vi skal kunne hente ut tømmer og fisk, for at vi skal få oppleve naturen, for at insektene fortsatt skal pollinere matplantene våre og fordi artene der ute har rett til å eksistere uavhengig av om de er nyttige for oss mennesker eller ikke.

Artsmangfoldet svekkes

I dag mister vi fra 150 til 200 arter hver dag globalt, ifølge FNs miljøprogram. Arter har alltid forsvunnet og nye arter kommer til, men ny forskning estimerer en historisk bakgrunnsrate på 0,01 art per million arter hvert år (2). I så fall utryddes arter i dag 1000 ganger raskere enn normalen, og konsensus er at menneskelig påvirkning er hovedårsaken.

Les forbundsleder Dagfinn S. Hatløys blogginnlegg Naturen taper – vi må bruke mindre.

På norsk rødliste for arter 2015 står 2355 arter oppført som truet, noe som betyr at de har høy til ekstremt høy risiko for å dø ut i Norge hvis de rådende forhold vedvarer. Av de 44 000 artene som er observert i Norge har 21 402 blitt vurdert for Rødlista 2015. De truede artene utgjør 11,3 % av de vurderte artene (3).

En arts rødlistekategori bestemmes av flere ting. Nedadgående populasjoner og begrenset utbredelsesområde kan plassere relativt vanlige arter på rødlista, som makrellterne der man antar en 50 til 80 % nedgang mellom 1986 og 2014.

Det kan virke pussig at en vanlig art som makrellterne er utrydningstruet. Det kunne man også tenke om vandredue på begynnelsen av 1800-tallet, da jegere i det østlige Nord-Amerika kunne observere 30 mil lange flokker som formørket solen i fire timer idet de passerte i flukt. Jakt og skogbruk reduserte bestanden, og fuglene sluttet å hekke når koloniene ble for små. Den siste ville vandreduen ble skutt en gang rundt år 1900, og det aller siste individet av arten døde i en dyrepark i Ohio i 1914 (4). Dette er et av mange eksempler på vanlige arter som har blitt utryddet.

Kilde: Artsdatabanken. Henriksen S og Hilmo O (2015) Resultater(5). Norsk rødliste for arter 2015. Nedlastet <9/1/19>

De truede artene i Norge er ofte knyttet til skog eller kulturmark. Kilde: Artsdatabanken. Henriksen S og Hilmo O (2015) Resultater (5). Norsk rødliste for arter 2015. Nedlastet <9/1/19>

Små populasjoner

Norsk rødliste for arter gir en oversikt over arter som har risiko for å dø ut nasjonalt, produsert av av Artsdatabanken basert på retningslinjer fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN). Artsdatabanken ble etablert i 2005 som en nasjonal kunnskapsbank for naturmangfold.

Små, lokale populasjoner har generelt lettest for å dø ut. De er tre viktige årsaker til det. Små populasjoner kan dø ut av plutselige, “tilfeldige, hendelser, som en kald vinter, et snøras, en skogbrann eller en sykdom. De kan også dø ut av demografiske årsaker, for eksempel hvis et av kjønnene blir mangelvare eller det er få individer i forplantningsdyktig alder. Små populasjoner er også utsatt for å dø ut av genetiske årsaker, for eksempel innavl eller redusert tilpasningsdyktighet. Det er dette som kalles Allee-effekten, først beskrevet av W. C. Allee i 1931.

Præriehøna i led under oppstykking og oppdyrking av det amerikanske prærielandskapet rundt år 1900, i tillegg til stadig mer jakt fra både mennesker og tamkatter. I 1908 var det under 100 individer igjen på en øy. Bestanden ble fredet, noe som skulle bli en kortvarig suksess. I 1915 var det 2000 individer på øya, før skogbrann, en streng vinter og jakt fra hønsehauker atter reduserte bestanden til rundt 100 individer. Denne gangen var det nesten bare hanner i bestanden. I 1932 var en ornitolog det siste mennesket som observerte en levende præriehøne, etter å nesten ha kjørt over den med bilen sin.

Utdøelsesgjeld

En del av artene vi kan observere i dag er dødsdømte. Når habitatet forringes dør ikke arten ut umiddelbart, men gjør det gradvis over tid, noe som kalles utdøelsesgjeld (extinction debt). Professor Nils Chr. Stenseth ved Universitetet i Oslo anslår at 600-1000 skogsarter i Norge er dødsdømt i tråd med dette fenomenet, i hovedsak sopp, lav og insekter (6).

Arter som er del av en utdøelsesgjeld kan reddes ved å øke habitattilgangen igjen. For skogsarter dreier det seg i første rekke om å øke andelen «naturskog» eller «gammelskog» – skog som er over 160 år gammel og har få spor av tidligere hogst.

Internasjonale forpliktelser

Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) (7) er en global avtale som trådte i kraft i 1993 og som er signert av 195 land og EU. Den har som mål å sikre biomangfoldet. I Norge har vi fulgt opp konvensjonen i tre stortingsmeldinger så langt. Den siste er Natur for livet (8).

Naturmangfoldloven, handlingsplaner for truede arter og naturtyper, prioriterte arter (9), utvalgte naturtyper (10), Artsdatabanken og nye verneområder er på listen over verktøy som har kommet inn i forvaltningsapparatet på bakgrunn av konvensjonen. Konvensjonen er juridisk bindende, og de landene som har undertegnet avtalen er forpliktet til å jobbe for å oppfylle kravene i den. Landene må jevnlig rapportere om sin oppfølging (11).

Bruk og vern

Arter med lang kontinuitet ivaretas som regel best gjennom vern av habitatene. Vi må beholde referanseområder for undervisning og forskning. Hvor mye som faglig sett er riktig andel vern av en naturtype må avgjøres av kompetansemiljøene ut ifra den til enhver tid beste foreliggende kunnskap sammen med føre-var-prinsippet. Hvor stor andel som faktisk blir vernet avgjøres av regjeringen i statsbudsjettet.

Naturviterne mener

  • Mange arter er avhengig av bestemte økologiske suksesjonsfaser. Forvaltning og skjøtsel av naturreservater og spesielle/sårbare kulturlandskap skal skje på faglig grunnlag.
  • Det bør utarbeides skjøtselsplaner og tildeles nødvendige ressurser for gjennomføring av disse på alle vernede områder.
  • God arealforvaltning er det viktigste virkemiddelet for bevaring av naturmangfold. Vi må i større grad fortette og gjenbruke arealer.

Naturviterne legger til grunn at staten tilbyr erstatning ved vern av områder på en forutsigbar måte, slik at grunneiere har trygghet for de økonomiske konsekvensene av tiltaket. Særlig arealer i nærheten av sentrale strøk kan ha høy alternativ verdi. Slike arealer er aktuelle for framtidig vern, da høyproduktive områder i lavlandet er dårlig representert i dag. Forutsigbare, raske og attraktive erstatningsordninger reduserer usikkerhet og konflikt, og gjør det attraktivt for grunneier å åpne for verneplaner på sin grunn.

Noen områder skal beskyttes mot menneskelig påvirkning for at økosystemene skal utvikle seg mest mulig uforstyrret. I kulturlandskapet skal mange områder skjøttes for å ivareta artsmangfoldet, for eksempel slåttemyr, kystlynghei og åpen beitemark, og vi snakker da om vern gjennom bruk.

En hovedutfordring ved å kombinere bruk og vern er at man møter to forskjellige forvaltningssystemer med hvert sitt sett av lover, forvaltningstradisjoner, organisasjonskultur og ikke minst økonomiske virkemidler. Arealene der forvaltningen skjer er imidlertid i mange tilfeller en fellesnevner. Naturviterne mener det er mye å hente på bedre samordning av landbruk og miljø når det gjelder virkemiddelbruk og forvaltning. Dette forutsetter en samordning av målsettinger og økonomiske ressurser.

Man må i større grad akseptere skjøtsel og økonomisk aktivitet i verneområder knyttet til landbruk. Hovedmålet skal fortsatt være vern, men det utelukker ikke ekstensiv drift og skjøtsel. På samme måte må man akseptere at enkelte landbruksområder er spesielt interessante i naturmangfoldøyemed, og at driften av disse krever større hensyn enn vanlig landbruk. Landbruket bør være hovedmålet på disse arealene, og man må sikre bonden inntekt fra driften. Skal prinsippet om bruk og vern bli mer vanlig må både landbruks- og miljøsiden akseptere samordning av virkemidler.

Arealforvaltning

Arealendringer er den faktoren som har satt flest truede arter på rødlista i Norge. Samtidig understreker Artsdatabanken at effekten av klimaendringer kan være underestimert på grunn av kort vurderingsperiode og for lite kunnskap. Kilde: Artsdatabanken. Henriksen S og Hilmo O (2015) Resultater (5). Norsk rødliste for arter 2015. Nedlastet <23/1/19>

Habitatforringelse og habitatfragmentering er den viktigste trusselen for de artene som i dag er rødlista.

En art er gjerne knyttet til leveområder med bestemte egenskaper. Det antallet individer området kan livberge over tid kalles bærekapasitet. Blir arealet mindre og bestanden tettere, kan såkalte tetthetsavhengige faktorer slå inn – for eksempel ved økt dødelighet eller redusert formeringsevne. Det kan skje på grunn av næringskonkurranse, predasjon, sykdommer eller parasitter.

I tillegg til at store nok habitater er viktig, er spredningsveier viktig for mange arter.

Grunnlovens miljøparagraf ($112) gir naturen og miljøet grunnlovsvern, og sier blant annet at naturressursene skal disponeres langsiktig og slik at retten sikres også for kommende slekter, samt at borgerne har rett til kunnskap om tilstanden til naturmiljøet og virkningene av planlagte inngrep.

En del arter omfattes av en såkalt source-sink-dynamikk, der kildehabitater forsyner slukhabitatene med nye individer. Dersom en barriere skiller kildehabitatet fra slukhabitatene, vil populasjonen i slukhabitatene dø ut. Det samme vil skje dersom kildehabitatet ødelegges. Det økologiske prinsippet utdøelsesgjeld kan føre til at slukhabitater uten forbindelse til kildehabitatet over en lang periode etter inngrepet bosettes av en art som er dømt til utryddelse i området (12).

Det er altså vanskelig å få ordentlig oversikt over arealbehovet og arealbruken til populasjoner, og inngrep i ett område kan føre til uforutsette effekter i et annet. Med kompliserte økologiske sammenhenger og muligheter for utdøelsesgjeld er det svært krevende å samle tilstrekkelig kunnskap om virkningene av et inngrep. Føre-var-prinsippet, som i bunn og grunn sier at usikkerhet skal komme naturen til gode, er derfor et viktig prinsipp i arealforvaltningen.

I Norge er det kommunene som i første rekke har myndighet til å bestemme bruken av arealer, men også staten har en hånd på rattet i form av blant annet nasjonale forventninger, nasjonale føringer, nasjonale planer, planretningslinjer og -bestemmelser, statlige reguleringsplaner og innsigelseskompetanse. Regionale planer og interkommunalt samarbeid i regi av fylkeskommuner bidrar til å viske ut kommunegrenser i ulike forvaltningssaker.

Plan- og bygningsloven: Arealendringer er den største trusselen mot arter i Norge, og plan- og bygningsloven er derfor sentral i å beskytte arter og deres habitater. Loven har som formålet å fremme bærekraftig utvikling til det beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner. Krav om å kartlegge virkninger av inngrep er sentralt.

I 2008 ble Plan- og bygningsloven et bedre verktøy for miljø og bærekraft, med større vekt på hensynssoner og planstrategi (13). Naturmangfoldloven av 2009 inneholder krav til kunnskapsgrunnlaget rundt et inngrep, til å la usikkerhet komme naturen til gode og til å vurdere samlet belastning i et større perspektiv enn enkeltinngrepet (14)

Vi mennesker har hovedsakelig bosatt oss i de mest produktive områdene. I Norge har vi høyest biologisk mangfold i nærheten av byer, tettsteder, vann og infrastruktur. Fortetting må i større grad skje ved nye utbygginger av bo- og næringsarealer. I tillegg til å begrense forbruket av ikke-fornybare arealressurser vil dette også gi bedre utnyttelse av infrastruktur og støtte opp under et sterkt jordvern.

Presset som oppleves på arealene i de mest produktive områdene betyr at det er særdeles viktig at kommunene besitter ansatte med naturviterkompetanse og som har forståelse for det irreversible knyttet til beslutninger om areal.

Økologisk grunnkart er en samling kartdata som gir kunnskap om hvor verdifulle naturtyper fremkommer i landet og hvilke arter som finnes der. Etter anmodning fra Stortinget fulgte Regjeringen opp med å åpne for etableringen av et økologisk grunnkart i statsbudsjettet i 2016. Miljødirektoratet leder og koordinerer arbeidet.

Naturviteres rolle i bevaringen av naturmangfoldet

Avskoging, drenering, overbeiting, oppdyrking, nedbygging, oppdemming og fragmentering av leveområder er blant de aller mest alvorlige truslene mot naturmangfoldet (15). Alle arealbruksendringer må settes inn i en bredere kontekst enn hva tilfellet er i dag. Ved omdisponeringer må man ha godt nok kunnskapsgrunnlag.

Vi vet at mange kommuner i dag har en utfordring med å skaffe riktig kompetanse, og at der kompetansen finnes blir den ikke alltid brukt i saksbehandlingen. Ved å ansette naturviterkompetanse, og ved å anvende denne, vil man få et bedre kunnskapsgrunnlag for å ta beslutninger som er til det beste for samfunnet som helhet.

Fagekspertene må ha tilstrekkelig informasjon om arter og naturtyper som berøres. Økt kartlegging av arter og deres økologi er derfor svært viktig for å få en mer forutsigbar saksbehandling.

Naturtyper

En naturtype defineres i naturmangfoldloven som en "ensartet type natur som omfatter alle levende organismer og de miljøfaktorene som virker der, eller spesielle typer naturforekomster som dammer, åkerholmer eller lignende, samt spesielle typer geologiske forekomster".

Begrepet ligger tett opptil begrepet økosystem. I norsk forvaltning brukes det både om områder som er lite påvirket av menneskelig aktivitet, så vel som kulturbetingede naturtyper og grønnstrukturer i byer. Naturtypene har elementer av både flora, fauna, geologi og landformer.

Kulturlandskap

Kulturlandskap er landskap som, i større eller mindre grad, er påvirket av mennesker. Etter at type- og beskrivelsessystemet for naturvariasjon, Natur i Norge (NIN), ble innført brukes betegnelsen naturlandskap og kulturmark om områder der naturlige økosystemer dominerer og ikke er vesentlig endret. Økosystemer som er irreversibelt og vesentlig endret går inn under begrepet kunstmark (16).

Naturviterne mener

  • Miljø- og landbrukspolitikk omhandler i stor grad de samme arealene. Det er derfor viktig å samordne virkemiddelbruk og kommunikasjon i større grad enn i dag.
  • Det trengs større ressurser og mer aktiv skjøtsel av spesielle og sjeldne kulturlandskap og naturreservater for å bevare biologisk mangfold.
  • Ekstensive driftsformer i landbruket bør bevares.

Jordbruksdrift og utmarksbeite skaper viktige leveområder for mange arter. Over en tredjedel av de truede artene på rødlista har tilhold i åpent kulturlandskap. Herunder er over 300 arter truet på grunn av redusert beite i utmark (3). Tap av kulturlandskap er hovedårsaken til at mange humler og bier er utrydningstruet (17).

I økologien forklares det store mangfoldet ofte gjennom "Intermediate disturbance hypothesis" – hypotesen om middels forstyrrelse –, som går på at en middels grad av forstyrrelse (for eksempel beiting eller slått) i et økosystem vil føre til størst biologisk mangfold. Naturtypen kulturbeitemark har for eksempel eksistert i 6000 år i Norge under middels grad av forstyrrelse, og har således blitt spesielt artsrik på karplanter, beitesopp og virvelløse dyr. Det er for eksempel registrert over 140 beitemarkssopper i Norge. 94 av dem er rødlistet. 

Husdyrene har bidratt til å skape leveområder for mange arter med evolusjonær tilpasning til tilsvarende leveområder. Vi trenger mer kunnskap for å forstå økologien til disse artene og hvilke tiltak som sikrer artenes overlevelse.

På åpne beiter og i hagemark opprettholdes leveområdene til artene gjennom hogst, rydding, brenning og beiting. Nedlegging av bruk gjør at deler av kulturlandskapet gror igjen. Det fører til tap av både naturtyper og arter. Naturbeitemarker, urterike slåtteenger, kystlyngheier og andre kulturpåvirkede naturtyper er, som følge av endringer i landbruksdriften, i ferd med å bli sjeldne. Mange arter har sin nisje i slike landskap med stadige forstyrrelser. Samfunnet bør derfor stimulere også den delen av landbruket som bevarer et høyt biologisk mangfold. Her trengs det større ressurser og mer aktiv skjøtsel både i og utenfor vernede områder.

Biologisk mangfold, kulturminner og andre verdier i kulturlandskapet er en verdifull arv, samtidig som det er en ressurs som kan legge grunnlag for nye arbeidsplasser og økt næringsutvikling. Verdiene ivaretas gjennom aktivt bruk. Det skjer gjennom ordningene over jordbruksavtalen. Samtidig er det nødvendig å ta hensyn til ulike miljøkvaliteter som krever særskilt forvaltning. Dette er Klima- og miljødepartementets ansvarsområde. Det er viktig at de ulike ordningene samhandler for å oppnå best mulig effekt.

Les også tidligere styremedlem i Naturviterne Finn Erlend Ødegårds blogginnlegg Advarer mot økologisk kollaps, der han går nærmere inn på hvordan landbruksnæringen kan bidra til å beskytte arter.

Skog

Skogen i Norge er leveområde for mange arter. Ulike naturtyper og varierte leveforhold skaper nisjer for et svært variert dyre- og planteliv. Av alle artene vi kjenner i Norge, bor 60 prosent av dem i skogen (3). Flersjiktet gammel naturskog inneholder mange ganger flere arter enn plantet skog.

Naturviterne mener

  • Frivillig vern må være en bærebjelke for skogvernet i Norge.
  • Vern av skog må skje på en forutsigbar måte.
  • Grunneierne må tilbys gode og raske erstatninger.
  • Skogsertifisering er et viktig verktøy for bevaring av mangfold i skog.
  • Kunnskap om arter og økosystemer må være grunnlaget for vern og miljøsertifisering.

Skog er også grunnlaget for en næring med mange århundrer lang tradisjon i Norge. Skogbruket og trelastnæringer har bidratt med arbeidsplasser, virke og eksportinntekter, og skogen har bidratt til bosetting og arbeidsplasser.

Mangfoldet i skogen skal bevares, samtidig som skogen som arena for næringsvirksomhet skal videreføres. En viktig utfordring er derfor å kartlegge skogens mangfold og hvordan vi kan drive skogbruk samtidig som vi bevarer det. Kunnskap er helt avgjørende for å få dette til.

En god forvaltning av skogressursene forutsetter riktig kompetanse på skogens biologi og skognæringens bedriftsmessige forhold kombinert med lokalkunnskap. Dette oppnås med riktig kompetanse i kommuner og lokale virksomheter.

Skogbruk innebærer hogst, planting, skjøtsel og veibygging, og næringen krever store arealer. Private sertifiseringer er viktig for skånsom virksomhet, og det er viktig å ha et faglig grunnlag for de standardene man blir enige om i sertifiseringsarbeidet. Kartlegging av arter og deres økologiske krav er viktig. Samtidig er det viktig å overvåke sertifiserte arealer og følge opp i etterkant av skogbruksaktiviteten for å kvalitetssikre og revidere skogsertifiseringsstandarder og praktiseringen av dem. Private og offentlige aktører innen skogbruk må derfor ha riktig kompetanse.

Skogloven har bestemmelser for å sikre virkestilgang og tilvekst – vern gjennom bruk. Det sikrer imidlertid ikke alltid naturmangfoldet. Derfor trenger vi også naturreservater og nasjonalparker i skog. Hvor stor andel av skogen og hvilke deler av skogen er under stadig debatt. Vi mener at skogvernet for enkelte naturtyper bør økes for å sikre arter med særlige behov og deres leveområder.

Det må være et mål at verneprosessene gjennomføres raskt og med minst mulig konflikt, og derfor er det viktig å opparbeide en større forståelse for vernet blant grunneiere. Frivillig vern er den minst konfliktfylte framgangsmåten. Det gir tryggere og bedre vern fordi grunneiere. I spesielt verdifulle områder kan det noen ganger være nødvendig å gjennomføre vern med ekspropriasjon. Da må begrunnelsen være god og formidles godt til berørte parter, og utredningen må skje raskt. Erstatning i form av skog for makeskifte eller økonomisk kompensasjon må være forutsigbar og komme raskere på plass.

Vann, vassdrag og kystvann

Mange arter har leveområde i eller ved vann og vassdrag, samtidig som vann både er en viktig trivselsfaktor for mennesker og grunnlag for næringsvirksomhet.

Naturviterne mener

  • Utslipp fra havbruksnæringen må ikke skade omkringliggende økosystemer.
  • Hver tredje nord-atlantisk villaks er norsk. Norge har et globalt og nasjonalt ansvar for å ta vare på villaksbestanden.
  • Rømming av oppdrettsfisk, lakselus og sykdomsresistens truer villaksen og må stoppes.
  • Genetisk utvanning og innblanding fra rømt oppdrettsfisk truer villaksens genetiske variasjon. Sterkere og strengere tiltak og sanksjoner må på plass.
  • Utvikling av lukkede anlegg i sjø og anlegg for storsmolt på land må prioriteres. 
  • Trafikklyssystemet for oppdrett av laks og ørret må inkludere flere miljøindikatorer.
  • Tiltakene mot overgjødsling og avrenning fra landbruket må styrkes.
  • Tiltak mot utsetting av arter må økes, bl.a. gjennom informasjon og straff.

Økosystemer i vann utgjøres av en rekke organismer. Bunnlevende organismer (benthos), store planter (makrofytter), mikroorganismer på overflater (periphyton), plankton i form av dyr, planter, alger, bakterier eller virus som følger strømmene, nekton som kan flytte seg for egen maskin, for eksempel fisk, og pleuston som lever i grensen mellom vann og luft. Vi har både primærprodusentene i form av autotrofe organismer, som produserer organiske stoffer av sollys eller kjemisk energi, og sekundærprodusentene i form av heterotrofe organismer som bruker organiske stoffer som kilde til å produsere stoff og energi.

Lys, temperatur, oksygen, uorganisk karbon, nitrogen, løst organisk materiale og fosfor er viktige faktorer som henger sammen på ulike måter.

En innsjø er av natur ikke stabil over lang tid, men har en typisk livssyklus som starter næringsfattig (oligotrof) og beveger seg mot en mer næringsrik (eutrof) variant fram til den ikke lenger er en innsjø. Den naturlige sedimentasjonshastigheten er imidlertid langt mindre enn en millimeter i året (18).  

I dag ser vi imidlertid denne effekten over kortere tid enn hva som er naturlig i svært mange innsjøer. Global oppvarming og landbruk, kloakk og langtransporterte næringsstoffer i nedbørfeltet fører til brunfarget og grunnere vann med mer næring – eutrofiering. Eutrofieringen er selvforsterkende fordi sedimentasjonshastigheten øker. Å snu utviklingen har vist seg å være svært vanskelig på grunn av sedimentavsetninger, irreversible endringer i nedbørfeltet og liten politisk vilje.

EUs rammedirektiv for vann (vanndirektivet) som ble innført i Norge i 2007 har vært banebrytende i å ta hensyn til økologiske sammenhenger. Her tas det mer hensyn til vannets kjemi, biologi og biologiske interaksjoner sammenlignet med det gamle systemet fra Statens forurensningstilsyn (SFT-systemet). Målet er å sikre beskyttelse og bærekraftig bruk ved hjelp av konkrete og målbare miljømål. Miljøtilstanden undersøkes hvert sjette år og en forvaltningsplan utarbeides. Miljøforberedende tiltak og overvåkning iverksettes, og innsjøen deles inn i 24 innsjøtyper basert på hovedsakelig høyderegioner, kalkholdighet og humusinnhold (19).

Behovet for mer forskning innen limnologi er stort som følge av klimaendringer og stadig dårligere tilgang på rent drikkevann i et globalt perspektiv. Det er også viktig å redusere avstanden mellom grunnforskning innen limnologi og anvendt limnologi med tanke på inndelingen av innsjøtyper og indikatorsystemer. Målet må være en effektiv forvaltning basert på den beste kunnskapen fra grunnforskningen.

Havforsuring er en vesentlig trussel for Norge som havnasjon. Havene har fanget så mye karbondioksid at store områder er mettet og ikke kan ta opp mer. Den økte konsentrasjonen av CO2 fører til at det dannes karbonsyre, noe som fører til færre tilgjengelige ioner av karbonat. Karbonat er byggesteinene til blant annet kaldtvannskorallene, skallbærende vingesnegl og coccilithoforer (20, 21). Førstnevnte er levested for mange arter og yngle- og oppvekstområder for fisk. Vingesneglene er en viktig del av kostholdet til arter som sild, laks, hval og sjøfugler. Coccilithoforer bidrar til å produsere skyer, og bremser således klimaendringene. For å ta vare på disse artene er det viktig å redusere utslippene av karbondioksid.

Les også: Havforsuring – global oppvarmings onde tvilling

Akvakulturnæringen representerer en viktig bransje med stor matproduksjon og gode økonomiske resultater (22). Samtidig har næringen en del negative virkninger på omgivelsene, som spredning av sykdommer og parasitter, genetisk forurensning ved rømming og stor opphopning av næringssalter på lokaliteter med svake strømforhold (23–27). Disse forholdene representerer trusler mot naturmangfoldet og må håndteres bedre av næringen før den kan kalles bærekraftig.

Les også: En bærekraftig vekst i oppdrettsnæringen?

Introduksjon av fremmede arter er en stor trussel mot kystvann og vassdrag. Disse introduseres gjennom fiskeutstyr, utsetting av agnfisk og tømming av akvarier. Informasjon til næringsliv og privatpersoner er viktige virkemidler.

Mange store arter som makroalger, planter, krabber og fisk har planktoniske stadier som gjør det mulig for dem å følge med ballastvannet. I 2017 trådte endelig ballastvannkonvensjonen i kraft (28), og i Norge fikk vi en ny forskrift om ballastvannbehandling på skip. Ballastvannkonvensjonen setter krav til godkjent plan for håndtering av ballastvann, en ballastvanndagbok og rensing av ballastvann. Alle nybygde skip skal ha rensesystem for ballastvann, og eldre skip må få rensesystem ettermontert innen 2024. Konvensjonen bidrar til å redusere trusselen rundt svartelistede arter langs kysten betraktelig.

Fjell

Halvparten av Norge er dekket av fjell. Fjellområdene har de siste 50 år vært utsatt for mange inngrep, som vei-, hytte- og kraftutbygging. Reduksjon i hogst og slått, samt endring i beitebruk langs skoggrensen, har bidratt til gjengroing.

Naturviterne mener

  • Framtidige samferdselsutbygginger i fjellet må i mye større grad ta hensyn til arealkrevende arter.
  • Hyttebygging må i stor grad skje som fortetting av eksisterende områder.
  • Norge har et spesielt stort ansvar for å ivareta våre unike fjellarter.
  • Nye vindkraftanlegg må lokaliseres slik at urørt natur og viktige naturverdier bevares.

Samfunnet bør stimulere til aktiv seterdrift og utmarksbeiting, da dette er viktig for det biologiske mangfoldet og landskapskvalitetene i seterregionen. Seterdrift og utmarksbeite er driftsformer der melk og kjøtt produseres hovedsakelig på egne fôrressurser. Forskning viser også at kjøttprodukter fra fjellbeite har en annen kvalitet enn produkter basert på kraftfôr eller kultiverte beiter. Det er potensial for utvikling av merkevarer fra fjellbygdene.

Fjellet er utsatt for til dels ekstreme klimapåkjenninger. Dette betyr at organismene utsettes for klimatiske stressfaktorer som lave temperaturer, uttørking, vind, kort vekstsesong, is- og snødekket mark og lite næringsstoffer i et ungt og lite utviklet jordsmonn. Dette krever tilpasninger, og har ført til at det er mange arter med spesielle egenskaper i fjellet. Mange av disse er unike for Norge.

Bare et fåtall av de truede artene i Norge lever i fjellet. Dette betyr i hovedsak at andelen av arter knyttet til fjellet er lav, og ikke nødvendigvis at den negative påvirkningen på naturmangfoldet er mindre her. Økosystemet er under press fra ulike utbyggingsinteresser. Direkte nedbygging av leveområder gjennom hyttebygging eller andre omdisponeringer betyr en del, men også de indirekte effektene gjennom økt ferdsel og fragmentering av leveområder for arealkrevende arter er en stor trussel. Samferdselsutbygging, økt bruk at turstier og kraftutbygginger kan skape barrierer som hindrer genflyten mellom bestander. Det er viktig å ha kjennskap til arter og deres økologiske krav før man iverksetter utbyggingstiltak i sårbare områder.

Polar sone

I de polare sonene er det økologiske finstemt og ekstra sårbart. Det er her klimaendringene får de største konsekvensene. Issmeltingen er en stor trussel mot både planter og dyr. Utbredelsen av sjøis i Arktis i september 2018 i gjennomsnitt på 4,71 millioner kvadratkilometer. Det er 35 prosent under normalen for årene 1979 til 1988 (29). Hvis isen forsvinner vil grønlandssel og klappmyss miste sine leveområder, isbjørnen vil miste sine jaktområder, og fisk, plankton og alger som er avhengig av iskanten vil reduseres sterkt.

Naturviterne mener

  • Parisavtalen er helt nødvendig for å redde polare strøk fra varige skadevirkninger. Norge må innfri sine forpliktelser i Parisavtalen og i nasjonal klimalov.
  • Utvinning av naturressurser i polare strøk krever ekstraordinære tiltak mot forurensning og naturskade.
  • Det bør jobbes for en internasjonal avtale som tar sikte på å redusere utslipp av ikke-nedbrytbare miljøgifter.

Havforsuringen er også en trussel i polar sone, særlig for dyr som er avhengige av karbonat for å bygge skall eller skjell. Kaldt vann tar opp mer CO2 enn varmt vann, og ferskvann fra issmeltingen kan svekke havets evne til å nøytralisere forsuringen. Dermed kan havforsuringen få særlig alvorlige konsekvenser for kalde kystland som Norge.

Menneskeskapte miljøgifter er spesielt problematiske for arktisk fauna fordi forurensningen blir transportert nordover med været og hoper seg opp i næringsnettene. Dette gjelder spesielt persistente organiske miljøgifter der gresshoppereffekten fører til sprangvis transport på varme årstider og avsetning på kalde årstider. Resultatet er at polare strøk mottar store mengder langtransportert forurensning.

På sikt kan dyr som sel og vågehval bli uegnet som menneskemat. Kunnskapsmangelen om hvordan arktiske dyr påvirkes av miljøgifter er stor.

Forskning – behov for mer kunnskap

Arbeidet med naturindeksen har dokumentert at kunnskapsgrunnlaget om biologisk mangfold er mangelfull. Vi har relativt god kunnskap om virveldyr, men lite kunnskap om sopp, lav, moser, karplanter og virvelløse dyr. Et bedre kunnskapsgrunnlag vil gi sikrere vurderinger av endringer i det biologiske mangfoldet, og vil gi grunnlag for en mer presis og målrettet forvaltning. Naturindeksen gir en prioritert oversikt over kunnskapshull som bør fylles for å forbedre kunnskapsgrunnlaget for forvaltningen og for å forbedre naturindeksen.

Naturindeks for Norge måler tilstanden og utviklingen for indikatorarter, økosystemer og utvalgte temaer. Den gir både en oversikt og brukes til å rapportere på nasjonale miljømål, og inngår som bærekraftindikator. Bærekraftindikatorene blir presentert i nasjonalbudsjettene. Miljødirektoratet er ansvarlig prosjekteier.

Mer enn halvparten av all artskartlegging i Norge utføres i dag av frivillige kartleggere. Dette er er viktig bidrag som må stimuleres også i framtiden, men skal vi være i stand til å forvalte naturmangfoldet på best mulig måte holder det ikke å basere seg på frivillighet. Naturviterne er opptatt av at forvaltningen skal være kunnskapsbasert. Økt bruk av naturviterkunnskap og økt kunnskap om naturmangfold i forvaltningen vil føre til bedre kvalitet, færre innsigelser og raskere fremdrift for mange prosjekter.

At forvaltning utøves og politikk utformes med basis i kunnskap er ikke bare et spørsmål om hva som finnes av forskning på feltet – det er også et spørsmål om kunnskapsflyt. Naturviterne mener derfor det er viktig at det blir sett nærmere på strukturen for kunnskapsutveksling. Mangelen på forskning i dag handler ikke bare om mangel på finansiering, men også mangel på hoder. Økte midler til lønn og spennende prosjekter vil selvfølgelig trekke til seg flere hoder, men vi tror også at en grundig gjennomgang av forskernes arbeidsforhold og en framsnakking av samfunnsnytten i arbeidet de gjør vil virke positivt på rekrutteringen.

Økosystemtjenester

Naturmangfoldet har en verdi i seg selv, men bidrar også til nytte for mennesker. Samtidig med at vi blir stadig flere mennesker på jorda, beskattes ressursene hardere enn noensinne. Det stadig økende behovet for rent vann, mat, drivstoff og brensel har ført til store endringer i naturen og et ugjenkallelig tap av en rekke arter og livsformer. Vi trenger å kommunisere betydningen av naturverdiene før de forsvinner.

Økosystemtjenester setter naturen inn i et perspektiv ut i fra menneskenes behov. I noen tilfeller kan man sette en prislapp på naturens betydning for mennesket, som for eksempel matproduksjon, pollinering og annen direkte nytte. Dette gjelder også for klimavern; vern mot storm, flom, ras og nedbør. I andre sammenhenger er det vanskeligere å sette en prislapp på tjenestene, for eksempel hvor mye den gode følelsen vi får når vi er ute i naturen er verdt i kroner og øre.

Når naturens nytteverdi for mennesket nå settes i sentrum, gir dette oss et nytt verktøy for å kommunisere naturens verdi på en måte tilpasset nyliberalistisk tankegang, på markedsøkonomiens språk. Det er viktig at man vurderer den samlede påvirkningen av tiltak. Marginaleffektene kan bli store og irreversible.

Tverrfaglighet

Mye av forskningen på naturmangfold har naturlige grensesnitt mot blant annet samfunns- og klimaforskningen.

Naturviterne mener

  • Beslutninger om naturbruk og forvaltning må legge avgjørende vekt på naturvitenskapelig kunnskap.
  • Det må forskes mer på verdien av økosystemtjenester slik at dette kan brukes for å ta bedre beslutninger.
  • Verdien av natur må tillegges avgjørende vekt i samfunnsplanleggingen. Det må utvikles bedre verktøy for bærekraftig verdivurdering av naturgoder. 
  • Tverrfaglig forskning må styrkes, slik at gjennomføringsevnen av tiltak blir bedre.
  • Forskningen på arter og deres økologi må forsterkes.
  • Forskningsformidling er viktig for bedre beslutninger som berører naturmangfold.

Ett eksempel kan være hvordan vi best kan legge til rette for at det fremdeles er attraktivt å opprettholde et levende kulturlandskap med et intakt artsmangfold gjennom bruk. Et annet eksempel er hvordan vi best kan møte utfordringene et våtere og varmere klima vil medføre, både som en trussel mot de artene som er truet og som yngleplass for arter som vil finne sin plass på svartelista.

Den naturvitenskapelige forskningen må øke innsikten i økosystemets motstandskraft og deres eventuelle terskelverdier med tanke på irreversible endringer. Det er derfor avgjørende at vi får flere tverrfaglige forskningsprosjekter på beina og at kunnskapsoverføring mellom ulike forskningsfelt prioriteres.

Tverrfagligheten bør prioriteres også i forskningen som gjøres på naturmangfoldet. Per i dag er det for liten kunnskapsutveksling mellom forskere som ser på ulike naturtyper.

Formidling

For at beslutningstakere skal kunne legge avgjørende vekt på naturvitenskapelig kunnskap er det viktig at forskningsmiljøene er flinke til å formidle denne kunnskapen. Forskningsformidling er også viktig for at samfunnet skal forstå nødvendigheten av å bevare et biologisk mangfold, og gi legitimitet til politiske beslutninger.

Litteratur

1. Miljøverndepartementet. NOU 2004: 28 [Internett]. 022001-020009. 2004 [sitert 26. mars 2019]. Tilgjengelig på: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2004-28/id388846/

2. de Vos JM, Joppa LN, Gittleman JL, Stephens PR, Pimm SL. Estimating the normal background rate of species extinction. 2015 [sitert 26. mars 2019]; Tilgjengelig på: https://www.zora.uzh.ch/id/eprint/98443/1/Conservation_Biology_2014_early-view.pdf

3. Rødliste for arter [Internett]. [sitert 26. mars 2019]. Tilgjengelig på: https://www.artsdatabanken.no/Rodliste

4. Halliday TR. The extinction of the passenger pigeon ectopistes migratorius and its relevance to contemporary conservation. Biol Conserv. 1. februar 1980;17(2):157–62.

5. Resultater [Internett]. [sitert 9. januar 2019]. Tilgjengelig på: https://artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter

6. Christensen P 12 03 2012. 600-1000 skogarter kan dø ut [Internett]. naturvernforbundet.no. [sitert 26. mars 2019]. Tilgjengelig på: https://naturvernforbundet.no/magasinet-natur-miljo/600-1000-skogarter-kan-do-ut/ 

7. Konvensjon om biologisk mangfold - Lovdata [Internett]. [sitert 26. mars 2019]. Tilgjengelig på: https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/1992-06-05-1

8. miljødepartementet K. Meld. St. 14 (2015–2016) [Internett]. Regjeringen.no. 2015 [sitert 26. mars 2019]. Tilgjengelig på: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-14-20152016/id2468099/

9. Prioriterte arter [Internett]. [sitert 26. mars 2019]. Tilgjengelig på: https://www.miljostatus.no/tema/naturmangfold/arter/prioriterte-arter/

10. Utvalgte naturtyper [Internett]. [sitert 26. mars 2019]. Tilgjengelig på: https://www.miljostatus.no/tema/naturmangfold/utvalgte-naturtyper/

11. Konvensjonen om biologisk mangfold [Internett]. [sitert 26. mars 2019]. Tilgjengelig på: https://www.miljostatus.no/tema/naturmangfold/internasjonale-konvensjoner/konvensjonen-om-biologisk-mangfold/

12. MacArthur RH. Geographical Ecology: Patterns in the Distribution of Species [Internett]. Princeton University Press; 1984. (Biology / Princeton University Press). 

13. Lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) - Kapittel 12. Reguleringsplan1 - Lovdata [Internett]. [sitert 26. mars 2019]. Tilgjengelig på: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2008-06-27-71/KAPITTEL_2-4-3#%C2%A712-1

14. Lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) - Lovdata [Internett]. [sitert 26. mars 2019]. Tilgjengelig på: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-100

15. Årsak til rødlisting [Internett]. [sitert 26. mars 2019]. Tilgjengelig på: https://artsdatabanken.no/Pages/259154

16. Natur i Norge [Internett]. [sitert 26. mars 2019]. Tilgjengelig på: https://www.artsdatabanken.no/NiN

17. State of nature in the EU: biodiversity still being eroded, but some local improvements observed [Internett]. European Environment Agency. [sitert 26. mars 2019]. Tilgjengelig på: https://www.eea.europa.eu/highlights/state-of-nature-in-the

18. Wetzel RG. Limnology: Lake and River Ecosystems [Internett]. Elsevier Science; 2001. 

19. Vannportalen - Vanndirektivet [Internett]. [sitert 26. mars 2019]. Tilgjengelig på: http://www.vannportalen.no/regelverk/vanndirektivet/

20. Hoegh-Guldberg O, Mumby PJ, Hooten AJ, Steneck RS, Greenfield P, Gomez E, mfl. Coral Reefs Under Rapid Climate Change and Ocean Acidification. Science. 14. desember 2007;318(5857):1737–42.

21. Orr JC, Fabry VJ, Aumont O, Bopp L, Doney SC, Feely RA, mfl. Anthropogenic ocean acidification over the twenty-first century and its impact on calcifying organisms. Nature. september 2005;437(7059):681.

22. Akvakultur [Internett]. ssb.no. [sitert 26. mars 2019]. Tilgjengelig på: https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/statistikker/fiskeoppdrett/aar/2018-10-25

23. Dempster T, Sanchez-Jerez P. Aquaculture and Coastal Space Management in Europe: An Ecological Perspective. I: Holmer M, Black K, Duarte CM, Marbà N, Karakassis I, redaktører. Aquaculture in the Ecosystem [Internett]. Dordrecht: Springer Netherlands; 2008 [sitert 26. mars 2019]. s. 87–116. Tilgjengelig på: https://doi.org/10.1007/978-1-4020-6810-2_3

24. Folke C, Kautsky N. Aquaculture with its environment: Prospects for sustainability. Ocean Coast Manag. 1. januar 1992;17(1):5–24.

25. Naylor RL, Goldburg RJ, Primavera JH, Kautsky N, Beveridge MCM, Clay J, mfl. Effect of aquaculture on world fish supplies. Nature. juni 2000;405(6790):1017.

26. Jensen Ø, Dempster T, Thorstad EB, Uglem I, Fredheim A. Escapes of fishes from Norwegian sea-cage aquaculture: causes, consequences and prevention. Aquac Environ Interact. 12. august 2010;1(1):71–83.

27. Naylor R, Hindar K, Fleming IA, Goldburg R, Williams S, Volpe J, mfl. Fugitive Salmon: Assessing the Risks of Escaped Fish from Net-Pen Aquaculture. BioScience. 1. mai 2005;55(5):427–37.

28. Forskrift om ballastvannbehandling på skip og flyttbare innretninger - 1.1 Utskiftingsområder for ballastvann - Lovdata [Internett]. [sitert 26. mars 2019]. Tilgjengelig på: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2017-09-08-1368/KAPITTEL_1-1#KAPITTEL_1-1

29. Havis og issmelting i Arktis – Klimavakten [Internett]. Energi og Klima. [sitert 26. mars 2019]. Tilgjengelig på: https://energiogklima.no/klimavakten/havis-i-arktis/

Laster kommentarfelt ..