En bærekraftig vekst i oppdrettsnæringen?

I 2016 produserte Norge 1,3 millioner tonn laksefisk, omtrent vekten av alle innbyggerne i tettstedet Kristiansund. Sintefs rapport «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050» fastslo at det var mulig å femdoble produksjonen i 2010 på omtrent en million tonn til fem millioner i 2050, og dette har etablert seg som et mål gjentatt av politikere. En rekke miljøvernorganisasjoner er skeptiske. 

Naturviternes forbundsleder Dagfinn S. Hatløy og generalsekretær Merete Skaug tok turen til Marine Harvests settefiskanlegg på Tustna i Aure kommune i Møre og Romsdal. Tustna ligger en liten fergetur unna Kristiansund eller 2,5 timer i bil fra Trondheim, og er kjent for både mektige fjell og god klippfisk. På Nordheim settefiskanlegg fikk de både omvisning på anlegget og en innføring i bærekraft og verdiskapning i oppdrettsnæringen av Naturviterne-medlem Stian Aspaas, som har en mastergrad i havbruksbiologi fra Universitetet i Bergen. 

Høytsvevende mål

– Det blir utfordrende å nå målet om en femdobling på en bærekraftig måte. Det er mange problemer som må løses før man kan gå videre med en stor vekst, sier Aspaas. Han er produksjonsplanlegger i avdelingen Ferskvann Midt i Marine Harvest, og mener en bærekraftig vekst i oppdrettsnæringen krever en interaksjon mellom biologi, vannkjemi og teknologi. 

Stian Aspaas, produksjonsplanlegger i Ferskvann Midt, Marine Harvest, og Dagfinn S. Hatløy, forbundsleder i Naturviterne. (Foto: Merete Skaug)

I oppdrettsnæringen er man tett på biologien og tett på miljøproblemene som henger over oppdrettsnæringen, og det skaper et behov for akademisk kunnskap. Aspaas trenger ikke å føle seg alene som naturviter i industribedriften Marine Harvest.

– Det er mange biologer og kjemikere i oppdrettsnæringen, så vel som fra spesialiserte studieretninger innenfor eksempel fiskehelse og akvakulturbiologi. Fra de spesialiserte studiene rekrutteres studentene rett fra skolebenken. Oppdrettsanleggene blir mer komplekse, og bransjen erkjenner miljøutfordringene, sier Aspaas. 

Forbundsleder i Naturviterne, Dagfinn S. Hatløy, er også klar på at behovet for akademisk kompetanse, og ikke minst naturviterkompetanse, øker.

– Næringen ser selv at den skal vokse, og det må skje på lag med naturen på en bærekraftig måte. En rapport fra Menon på oppdrag fra Akademikerne viser at én prosent økning i akademikere gir en økt produktivitet på 3,3 prosent for næringslivet i gjennomsnitt, og naturviterkompetansen kan altså sees på som bunnlinjen både for naturen og bedriften, sier Hatløy. 

Helt tydelig at næringen har problemer med lakselus

En av de store miljøutfordringene ved oppdrettsnæringen er lakselus. Lakselus er ingen ny parasitt, men plaget laksefisk i norske fjorder lenge før lakseoppdrettene kom. Problemet er at det nå har blitt mange laks på samme sted, og det gir god tilgang på verter for krepsdyret. 

Lakselus er et krepsedyr, og har flere utviklingsstadier. Øverst er en voksen hunn med eggstrenger, i midten en voksen hunn uten eggstrenger og nederst en ung lus. Bildet er tatt på Norsk Havbrukssenter, Brønnøy. Bildelisens: GNU Free Documentation License, Version 1.2. 

Mange lakseoppdrett er plassert i rolige farvann inne i fjordsystemene. Det er også her vill laks og ørret vandrer ut som smolt etter en oppvekst i elvesystemene, og med høy tetthet av lakselus ved oppdrettsmerdene kan lakselusen sette seg på vill laks og ørret så snart de vandrer ut i sjøen. Flere undersøkelser viser at mengden lakselus på villfisk korrelerer med smittepresset fra oppdrettsanlegg i området.

– Lakseoppdrettene er pålagt undersøkelser og å iverksette tiltak hvis situasjonen forverrer seg. Teknologien for behandling utvikler seg raskt, og en av utfordringene er hva som skjer med fisken gjennom behandlingene. For å lage et godt produkt er vannkjemi og biologi viktige stikkord i utviklingen, sier Stian Aspaas. 

Fisken bor stadig lengre i settefiskanleggene

Et annet tiltak er å holde fisken på land i lengre tid, noe som ifølge havbruksbiologen de aller fleste settefiskanlegg nå forsøker å få til. På Nordheim settefiskanlegg er fisken på land minst seks måneder før de settes ut i merdene, og mange lever i settefiskanlegget i over et år. Vekten på smolten er da fra 80 gram til et halvt kilogram. 

Innendørs står fisken tett i tanker på 16 meter i diameter. Her er det omtrent 200 000 fisk i hver tank. (Foto: Dagfinn S. Hatløy)

Laksens biologi ligger til grunn i oppdrettsnæringen. Så lenge laksen er inne i settefiskanlegget, forsøker man å gjenskape miljøet i en elv. Laksen er en såkalt parr og er tilpasset ferskvann. Det vil si at den må ta vare på saltet i kroppen, og har en drakt som gir god kamuflasje mot elvebunnen. I naturen kan laksen leve i mange år i elven før den smoltifiserer og en vårdag vandrer ut i sjøen.

I settefiskanleggene gjenskapes altså elvemiljøet, og det kan være utfordrende. Vannet må renses og pumpes, og fisken står tett i tankene. 

– Utfordringene rundt vannkjemi og biologisk rensing står i kø. Her må det fylles noen kunnskapshull, sier Aspaas. 

Vannrensingen består allerede i dag av avansert teknologi i flere trinn. Inntaksvann renses gjerne i trommelfilter som fjerner organisk materiale, ozon som fjerner humus og desinfiserer vannet og UV-stråling som desinfiserer vannet. Det vannet som sirkulerer ellers i anlegget renses typisk gjennom mekanisk og biologisk filter i tillegg til utlufting av gass, og eventuelt ozon for å klarne vannet. Trinnene fjerner kjemiske forbindelser som fisken produserer og som de ikke kan ha stor konsentrasjon av i tankene. Karbondioksid (CO₂) fjernes fra vannet, og ammonium (NH₄⁺) og ammoniakk (NH₃) må omgjøres til nitrogenoksider som nitritt (NO₂^-) eller nitrat (NO₃^-). Den totale konsentrasjonen av ammonium og amoniakk kalles TAN («total ammonia nitrogen»), og det er ammoniakkformen som er kritisk for fisken..

Når det begynner å bli på tide å flytte fisken ut i sjøen regulerer man lyset og vanntemperaturen for å gjenskape årstiden for smoltifisering. Da begynner laksen å tilpasse seg et miljø der det i stedet er viktig å kvitte seg med salt – osmoregulering. Når fisken har smoltifisert og er flyttet ut i merder, der vann og vannkjemi er vesentlig enklere å håndtere, i tillegg til at laksen har bedre plass. 

– Det er plasskrevende og kostbart å øke andelen tid på land mye. En merd i sjøen har alene samme vannvolum som et digert settefiskanlegg på land som fort koster en halv milliard å bygge, sier Aspaas. 

Innendørs er ikke lakselus noen problem, men tette fiskebestander i vann som skal sirkuleres og renses gir utfordringer. Røret som går tvers over karet fører fiskefôret ut i tanken. (Foto: Dagfinn S. Hatløy)

Nullvisjonen for rømming: – Vanskelig å nå

Vi trenger ikke å grave lenger tilbake enn februar i år for å finne en stor lakserømming i nyhetsbildet. Mandag 5. februar ble en not skadet under en arbeidsoperasjon på Marine Harvests oppdrettsanlegg Geitryggen i Nærøy kommune. Hele 56 000 laks kom på avveie. 

Laks som rømmer kan gå opp i elver og gyte med villaksen. Avkommet blir en krysning mellom oppdretts- og villaks som igjen krysser seg med atter en tam- eller villaks. Ville bestander av laks blir på den måten genetisk påvirket av oppdrettslaksen på grunn av rømminger. Norsk institutt for naturforskning (NINA) undersøkte 109 elver, og fant ut at oppdrettslaksen i gjennomsnitt hadde et genmateriale med 6,4 prosent genetisk innblanding av oppdrettslaks. Gjennomsnittet i den mest påvirkede elva var 42,2 prosent genmateriale fra oppdrettslaks. 

– Oppdrettsanleggene har blitt robust mot uvær, og det er i all hovedsak menneskelige faktorer som fører til rømming. Det jobbes med rutiner og prosedyrer for å komme i mål der også, men det er vanskelig å luke bort problemet 100 prosent, sier Aspaas.

Han mener også at lakseoppdrettene har blitt mer upopulære langs kysten, og i større grad etableres i værharde områder lenger ute, og at det kan gi økt risiko.

Næringssalter på avveie

Mengden næringssalter, inkludert fosfor og nitrogen, som slippes ut per tonn fisk har blitt halvert, men på grunn av økt produksjon er likevel fiskeoppdrett den største kilden til utslipp av næringssalter langs kysten fra Lindesnes til Nordkapp, ifølge Miljøstatus.no. 

– I fjorder med dårlig utskifting sedimenterer det en del under, men anleggene er pålagt å ha undersøkelser og gjøre tiltak hvis situasjonen forverrer seg over tid, sier Aspaas.

Fra kontrollrommet styres mye som har med både miljø og dyrehelse å gjøre. (Foto: Dagfinn S. Hatløy)

Framtiden bringer med seg mange muligheter

– Fiskeridirektoratet har søknader om utviklingskonsesjoner til behandling nå, der det har vært utrolig mange søknader og spennende konsepter. Noen ser for seg å drive oppdrett lenger ute, og henter teknologi fra offshore-næringer for å tilpasse oppdrettsanleggene et værhardt miljø. Andre vil utvikle teknologi for å drive oppdrett lukket i sjøen eller på land. Hvis bare en brøkdel av prosjektene blir gjennomført, blir det et massivt teknologisk løft, sier Aspaas. 

Han forklarer at lukkede anlegg i sjø blir sikrere mot rømming, fordi man bruker en sekundær barriere eller rigide strukturer. Det finnes allerede noen få prototyper av lukkede anlegg i sjøen. 

Avføring og fôrrester kan gjenbrukes

– Mer lukkede anlegg åpner også for bedre utnyttelse av avfallsstoffene enn vi har i dag, og det tror jeg vi kommer til å se mer av i framtiden, sier Aspaas.

Et eksempel på bedre utnyttelse kan være å bruke børstemarkene som lever av avføringen og fôrrestene under laksemerdene som fôringrediens, men der er det litt uklart på grunn av regelverk som forhindrer at man forer laksen med organismer som har spist avføringen fra den samme arten. 

– Forskningsmiljøene er imidlertid veldig interessert i denne muligheten, og det er noen aktører som ser på det, sier Aspaas. 

Andre eksempler kan være å dyrke alger nedstrøms fra anleggene, slik at algene bruker næringsstoffene til å øke veksten. Det er også mulig å bruke oppsamlet næring som til landbruksgjødsel, biogass eller biodrivstoff.

– Disse alternativene åpner for en mer sirkulær økonomi, sier havbruksbiologen. 

Aspaas tror lukkede anlegg, med hele laksens livssyklus på land, kommer til å få sin plass i framtiden. Men foreløpig er utfordringene mange, noe som vil begrense denne produksjonen. Lakseprisen er med på å påvirke utfallet.

– Så lenge veksten i næringen som helhet er begrenses, holder lakseprisen seg høy, og det åpner for at noen selskaper kan satse på slike anlegg, sier Aspaas. 

På vei mot et bedre miljø

Havbruksbiologen og naturviteren mener at oppdrettsnæringen på mange områder er på vei mot et mindre fotavtrykk. Forskningen og utviklingen går sin gang, og samtidig øker miljøkravene.

– Nye miljøkrav gir stadig nye føringer og forskrifter som må oppfylles, og på den andre siden har vi standarder og sertifiseringer fra matindustrien. Oppdrettsnæringen er under press fra flere hold for å drive mer bærekraftig, sier Aspaas. 

I Norge har vi en sterk tradisjon for en kunnskapsbasert og kompetent forvaltning av våre rike naturressurser både i direktoratene, regionalt og i kommunene, påpeker forbundsleder i Naturviterne, Dagfinn S. Hatløy. 

– Det går ikke av seg selv å sikre dette videre. Det er viktig at vi ikke bygger ned disse fagmiljøene og at de får tilført nok ressurser til å håndtere vekst i næringen og miljøinteresser. Det er viktig at alle parter tar vare på og bidrar til en god dialog mellom forvaltning, næring, forskning og politisk nivå, der vi har respekt for de ulike rollene, sier Hatløy.