Magasin
Truls Gulowsen, leder i Greenpeace Norge
Truls Gulowsen, Greenpeace Norge, er en vaskeekte miljøaktivist og Naturviterne-medlem.

Profilen: Truls Gulowsen i Greenpeace

– Når man ser på forskningen, hvordan vi endrer klimaet og forsurer havet, bør egentlig alle være desperate miljøvernere, mener Truls Gulowsen. Her får du møte miljøverneren som startet og leder Greenpeace Norge, som har klatret opp på båter og oljerigger og som har saksøkt den norske stat for brudd på grunnloven.

En julikveld i 1985 ligger Rainbow Warrior, Greenpeaces flaggskip, til kai i Auckland. Skipet skal brukes i en protest mot Frankrikes atomprøvesprengning og dumping av atomavfall, men står nå åpen for turister og andre interesserte. Agentene i den franske etterretningstjenesten Direction générale de la sécurité extérieure, Jacques Camurier og Alain Tonel, går om bord. De har fått innsideinformasjon om tid og sted fra en tredje agent, Christine Cabon, som har operert undercover som miljøforkjemper Frederique Bonelieu. Egentlig har Cabon lang erfaring fra farlige oppdrag i Midtøsten, og har siden hun mønstret om bord på Rainbow Warrior overvåket kommunikasjonen og samlet informasjon. Totalt var seks agenter involvert i «operation satanic».

Camurier og Tonel plasserer to miner i Greenpeaces stolthet. Minene er satt til å detoneres med ti minutters mellomrom. Klokken 23:38 går den første av. Etter en stund velger Fernando Pereira, fotograf i Greenpeace, å hente kamerautstyret sitt, og drukner i det den andre minen går av og skipet raskt fylles med vann.

Bilde av Rainbow Warrior tatt i Auckland i 1985. (Lisens: Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International)

I Greenpeace Norge er ikke en vanlig demonstrasjon riktig så spenningsfylt som for 33 år siden i Auckland. Like fullt gjør de fremdeles de tingene de er kjent for, og terger stadig på seg grupper med makt og penger. 

En annerledes miljøvernorganisasjon

Greenpeace er den dag i dag fremdeles kjent for de store aksjonene, og for å sette seg i vrangstrupen på nasjoner og store selskaper. De har en skipsflåte, en luftballong, et luftskip, kajakker, klatreutstyr og frivillige spredt verden rundt. Dermed kan de komme seg steder hvor andre miljøorganisasjoner ikke når frem. I Norge har Greenpeace nylig saksøkt staten for grunnlovsbrudd i forbindelse med de mange nye oljekonsesjonene.

– Vi tør å ta sjanser, vi tør å bli latterliggjort og av og til fungerer det. Vi bruker sivil ulydighet når det er nødvendig, samtidig som vi er en respektert deltaker i styrerom, FN-forsamlinger og rettssaler. Vi dokumenterer, avslører og er vitnesbyrd. Vi konfronterer, påvirker og sprer informasjon. Arbeidet handler om å katalysere endringer, og det har gitt resultater og engasjert mennesker. Metodene er ennå ikke utdatert. Det er litt av årsaken til at jeg har vært i systemet i … skal vi se … snart 19 år, sier Truls Gulowsen, litt overrasket over egen fartstid som leder i Greenpeace Norge etter å ha regnet seg fram den.

Da han startet var han eneste ansatte i Greenpeace Norge. I dag er de 17. Vi har tatt turen til foreningens kontorer i Sandakerveien i Oslo, i en industrihistorisk bygning med Akerselva som nærmeste nabo. Det som i dag er Greenpeaces kontorer, var rundt år 1900 tegnerommet til ingeniørene i Myrens verksted, en ledende bedrift for utvikling av norsk maskinteknologi som møllemaskineri, sagbruksmaskiner, høvlerimaskiner og slipemaskiner. Her er det god takhøyde og originale søyler fra slutten av 1800-tallet, men maskiningeniørene er byttet ut med miljøvernere. 

– Vil du sitte her inne, eller skal vi ta samtalen ute, spør Gulowsen. Som to naturvitere i et Oslo som bader i vårsol tar vi turen forbi bordet med en kaffekanne og mange potetgullposer som kanskje vitner om et ungt arbeidsmiljø, forbi det fulle skostativet som vitner om et skofritt innemiljø og ut mot Akerselvas asfalterte bredde. 

Gulowsen peker mot Akerselva, på noe fargerikt. Søppel, i all hovedsak plast, som dupper i et stille parti i elva på sin ferd mot havet. Plast er blant de sakene Greenpeace er opptatt av nå. Det handler om de store tingene, ifølge lederen.

– Klodens mekanismer. Klima, skogvern, verdenshavene, forurensning, marine verneområder, skogverneområder, forbud og kontroll med kjemikalier. Og økosystemer som helhet. Dyrevern er også viktig, for all del, bare se på hvordan vi behandler mange av husdyrene våre i dag. Og det er mye lettere å få folk til å engasjere seg for en orangutang enn for regnskogen den lever i. Men for meg, og for Greenpeace, handler det om miljøvern. 

Plast i Akerselva er en konstant utenfor Greenpeaces kontorer.

15 kjappe

Familie
To gutter på 11 og 14 annenhver uke, samboer og to bonusbarn i Stockholm. 

Brenner for
Miljø og rettferdighet!

Beste beslutning
Å ta sjansen på å få barn. 

Beste råd
Å leie ut halve huset til barnehage. 

Drømmer om
Å kunne fly.

Uvane
Prøve å rekke for mye. 

Styrker
Tenker fort. 

Svakheter
Glemmer ofte å be om hjelp.

App
Twitter og Yr. 

Lytter til
Radio, men det var før DAB kom. Må vel skaffe det snart.

Leser
Ganske mange miljørapporter og nyheter. Av bøker i det siste Sapiens; utrolig sterkt om menneskehetens evner, ansvar, galskap og egenskaper. 

Hobby
Jeg er jo en av de utrolig heldige som har jobben som hobby! Liker også både sjø og fjell.

Forbilde
Litt situasjonsavhengig. 

Mat
Spiser det meste egentlig, prøver mest mulig vegetarisk. 

Transport
Sykkel hele året, tog til Stockholm og så lite fly jeg klarer. 

Dyrevern og humane bistandssaker vinner midlene

– Apropos engasjement for orangutanger i stedet for habitatet den trenger. Greenpeace lever og ånder av medlemmer og støttespillere. Det virker imidlertid som de fleste er mer opptatt av å gi penger til andre typer saker enn miljøvern. Se for eksempel på TV-aksjonen for Regnskogfondet. Det var betydningsfulle og viktige pengesummer som ble bragt inn, men langt mindre enn til Røde Kors og UNICEF. Hvorfor er det slik?

– TV-aksjonen er et glimrende eksempel på hvor mye lettere det er å få folk til å donere penger og oppmerksomhet til det som oppleves nært. Miljøkrisa oppleves ikke nær nok. Særlig Miljø for livet-aksjonen i 1996, men også Regnskogfondet i 2015, ga dårligere resultater enn andre TV-aksjoner. Det til tross for at i alle fall Regnskogfondet-aksjonen var glimrende gjennomført. Vi ser det også på givere til miljøorganisasjoner versus SOS Barnebyer, UNICEF og alle de andre store. Det er mange, mange, mange ganger flere givere og mange ganger større giverinntekter til disse enn til miljøbevegelsen. Enten gjør vi noe veldig galt når vi forklarer hvorfor våre saker er viktige og behøver ressurser, eller så er det noe psykologisk som gjør at miljøbevegelsen oppfattes større, vanskeligere eller fjernere. Nå tegner vi kanskje et urettferdig skille mellom viktige saker, men det er et tankekors for oss som skjer hva som skjer med naturen. For øvrig er det gledelig å se at folk blir mer miljøbevisste, tross alt. 

Enten gjør vi noe veldig galt når vi forklarer hvorfor våre saker er viktige og behøver ressurser, eller så er det noe psykologisk som gjør at miljøbevegelsen oppfattes større, vanskeligere eller fjernere.

Vi sitter rett ved en parkeringsplass. Nærmest benken der vi sitter står det en rød Tesla. Akerselva er igjen lakseførende helt opp til Mathallen, bare litt nedstrøms fra der vi sitter, etter klorkatastrofen utryddet alt liv i elva i 2011 og satte sinnene i kok hos Oslos innbyggere. Kanskje folk er mer miljøbevisste enn før.

– Er det nye generasjoner som sørger for at gjennomsnittet blir mer miljøbevisst, eller er det slik at folk endrer seg?

– Jeg tror begge deler. Undersøkelser viser at man er mer oppdatert på miljøsaker i alle land. Såkalte millennials (født fra tidlig på 80-tallet til nærmere år 2000, red.anm.) sies også å være mer opptatt av det og oppmerksomme på eget fotavtrykk, samtidig som de jo er en forbrukergenerasjon uten like. I tillegg er det stadig flere eldre som, uavhengig av hva de har drevet med før, blir mer miljøbevisste. Jeg tror det skjer i begge ender av skalaen. Selv fikk jeg miljøkrisa servert gjennom skolegangen, og det fikk jo alle etter meg også, så det er kanskje et element der også. Samtidig blir krisen tydeligere og tydeligere, og det er mer nødvendig for flere å forholde seg til problemet. 

Alle bør egentlig være desperate miljøvernere

– Du bryr deg mer enn folk flest om hvordan mennesker på kloden får det om 50 og 100 år. Hva tenker du egentlig om at ikke miljøvernengasjementet er enda større enn det er?

– Forskningen er så utrolig klar. Vi står overfor et katastrofalt klimaproblem, vi er i ferd med å utrydde verdens arter i et større tempo enn de fleste masseutryddelser i jordas historie, og det er knyttet til menneskelig påvirkning. Forskningen er så tydelig. Den har vært tydelig lenge, og er enda tydeligere nå. Det haster stadig mer. Jeg tenker at alle egentlig bør være desperate miljøvernere, og er forundret over at ikke flere definerer seg som det. 

Jeg tenker at alle egentlig bør være desperate miljøvernere, og er forundret over at ikke flere definerer seg som det. 

Truls Gulowsen er ikke redd for å gå mot strømmen. Her demonstrerer han for ulv i norsk natur, midt i blant flere busslass med ulvemotstandere fra blant annet Hedmark, Oppland og Trøndelag. (Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix)

Gulowsen har selvfølgelig rett i at forskningen blir klarere, etter hvert som mer evidens samles og flere korreksjoner gjøres i klimamodellene, mer forskning kommer på bordet om havforsuringen og mer artskunnskap samles til digitale databaser der dataseriene vokser. Det er jo imidlertid ikke alle og enhver som stoler på denne vitenskapen. I kommentarfeltene kan man for eksempel lese at forskerne er kjøpt og betalt. At de har en agenda. Eller at forskningen ikke er til å stole på. Donald Trump refererte til klimaendringer som en bløff.

– Det er kjempeproblematisk at så mange ikke forstår hvordan vitenskapen fungerer, men mesteparten av klimaskepsisen bunner ikke i en skepsis mot forskningen, men en politisk skepsis mot regulering.

– I tillegg til begrenset miljøengasjement blant folk, bygges naturen ned og arter utryddes, politikerne flytter iskanten og gir oljekonsesjoner utenfor Bjørnøya. Føler du av og til at du pisser i motvind?

– Det er mye som går i feil retning, og det gir meg motivasjon til å jobbe enda hardere. Det er ikke aktuelt å gi seg. Det kjennes helt feil å ikke skulle gjøre mitt beste for å overlate planeten i best mulig stand til etterkommere. At jeg har barn gir en ekstra drivkraft. Det gjør det enda viktigere. Vi har muligheten til å rote det til, men høyst sannsynlig også muligheten til å unngå det og lande på beina. Selv om man kan føle seg maktesløs av og til, kan alle vanlige folk gjøre en del som bevisstgjør folk rundt seg. 

Vanlige folk

– Kan du si litt om hva du selv gjør for miljøet på privaten?

– Min neste bil blir en elbil, men nå har jeg en bensinbil som jeg ikke har økonomi til å bytte ut med en elbil så lenge den fortsatt fungerer, og jeg bor i enebolig. Men jeg kjører bil minst mulig og flyr minst mulig. Til jul og bursdager prøver jeg å gi julegaver som folk trenger, pakket inn i avispapir, eller noe mat, eller billetter til opera eller kino. Det er egentlig tullete at alle barna skal gi gaver til hverandre i bursdager, det bør jo være hyggelig nok med kaker og selskap, men det har heldigvis blitt vanligere å gi en liten pengesum i stedet for ting man ikke trenger. 

Vi tipper han ikke trenger å skrive hvem gavene pakket inn i avispapir er fra. Selvfølgelig er den avispapirinnpakkede gaven fra miljøverneren, og inneholder neppe en unyttig ting av plast. Kanskje det er noe som kan spises eller oppleves.

– Vi hadde en diskusjon med 17. mai-komitéen på Kjelsås skole da de informerte om at alle som vanlig måtte stille med en gave til 50 kroner til lotteriet, hva som helst. Det var flere av oss som lurte på hvorfor. Hvor mange av de som er der, er der for å få en random gave til 50 spenn? Og hvis det er så vanskelig å gå bort ifra akkurat dét, kan man ikke bare gi en femtilapp i stedet? Eller en gratisbong på en iskrem? Nei da, det var visst kjempeviktig med gavene, det hadde komitéen bestemt for lenge siden. Dessuten ville de også gjerne ha så mange reklameprodukter som mulig hvis noen hadde tilgang på det. Buttons, reflekser og slikt med ulike logoer på. Altså skal man bare sprute dritt som ingen vil ha. Vanlige folk kan være med på å si ifra i slike situasjoner. 

Dessuten ville de også gjerne ha så mange reklameprodukter som mulig hvis noen hadde tilgang på det. Buttons, reflekser og slikt med ulike logoer på. Altså skal man bare sprute dritt som ingen vil ha.

Gulowsen ser egentlig ut som et individ i den kategorien, vanlige folk, og det er lite ved utseendet som tyder på at han er en ihuga miljøverner. Ordinær herreklipp, han eier og bruker åpenbart en barberhøvel eller -maskin, og har på seg olabukse og en Fjällräven-anorakk. 

– Det er en effektiv hersketeknikk å karakterisere oss som fjøsnisser utenfor samfunnet. Vi er vanlige folk, og det er plass til alle i miljøbevegelsen. Man må ikke være ekstremist. Jeg tenker jo på meg selv som miljøverner, men jeg er også pappa, glad i å gå på ski, tidligere speider, tidligere sersjant i forsvaret …

– Sersjant i forsvaret?

– Ja. Setermoen. Et år som lagfører i pansret oppklaring. Belter og maskingevær. Men jo, det er et viktig poeng at selv om man bor i en enebolig og kjører bil, må det gå an å være opptatt av miljøet og være med på å styre politikken i en mer miljøvennlig retning. Jeg skjønner jo også at jeg ikke kan redde verden ved å minimere flyreisene og sykle til jobben. Det neste steget da må være å stemme for politiske partier som gjør det lettere å ta miljøvennlig valg og vanskeligere å ta miljøfiendtlige valg. Løsningen er å handle sammen. Vi trenger politisk handling. 

– Jeg hang meg litt opp i dette med belter og maskingevær. Hva med de store Greenpeace-aksjonene? Har du vært med på noe av den moroa også?

– Jeg har sittet på kontoret under de kuleste aksjonene. Det er jo litt irriterende. Men jeg har vært med på å klatre om bord i båter, for lenge siden, i protest mot et avfallsdeponi på Langøya. Vi klatret om bord i skip mens de beveget seg, så da var det høy puls. Har også vært med på overraskelsesbesøk på oljerigger til kai, aksjonert mot tjuvfiskere i Litauen. Og fotodokumentert en isbre på Svalbard i 2002 sammenstilt med bilder fra 20-tallet. De bildene gikk over hele verden. Men den største aksjonen var i Oslo Tingrett; klimasøksmålet, som er mitt virkemiddel i klimakampen som jeg er stolt av at vi har klart.

Men den største aksjonen var i Oslo Tingrett; klimasøksmålet.

Å saksøke den norske stat for grunnlovsbrudd

Klimasøksmålet var en høyst aktuell miljøvernsak i slutten av fjoråret, der Greenpeace, Natur og Ungdom og Besteforeldrenes klimaaksjon saksøkte staten for grunnlovsbrudd. Grunnlovens §112b slår fast at borgerne har rett til og staten skal sikre «et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares» og «naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten». Søksmålet gikk på ti nye utvinningstillatelser i Barentshavet, i sårbare naturområder i Arktis og med klimagassutslipp mange tiår inn i framtiden. Saksøkerne fikk medhold i at miljøparagrafen er en rettighetsbestemmelse, men staten ble likevel frifunnet. Bakgrunnen for det er at hvert land er ansvarlig for klimagassutslipp på sitt territorium, og ikke for oljen og gassen som eksporteres til andre land og forbrennes der. 

Truls Gulowsen, Greenpeace, Ingrid Skjoldvær fra Natur og Ungdom, Ketil Lund fra Besteforeldrenes klimaaksjon og advokat Cathrine Hambro under pressekonferansen på Thon Hotel Rosenkrantzgate i Oslo etter på dommen i klimarettssaken. Greenpeace, Natur og ungdom og Besteforeldrenes klimaaksjon tapte klimasøksmålet mot staten om å stanse videre oljeutvinning i Barentshavet. (Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix)

– Du har jo sagt at du er fornøyd med at miljøparagrafen har fått innhold gjennom klimasøksmålet, men du er muligens ikke like fornøyd med at klimagassene som går inn i hele verdens karbonkretsløp mister den norske adressen hvis vi eksporterer den i stedet for å forbrenne den selv?

– Tingrettsdommen er fullstendig gal på det punktet. Vi hadde blant de mest anerkjente klimaforskerne som vitner, som gikk grundig gjennom karbonbudsjettet og gjennom hvor mye av det som er funnet som ikke kan utvinnes. Det var en grundig naturvitenskapelig faktagjennomgang av situasjonen som verken dommeren eller staten som motpart hadde noen spørsmål til. Men dommen så bort ifra de naturvitenskapelige realitetene og det karbonbudsjettet og 1,5-gradersmålet innebærer. Jeg kunne kanskje akseptert det dersom de sa at utslippet ikke er stort nok til å være et grunnlovsbrudd, men at det ikke regnes i noen grad som Norges ansvar å utsette atmosfæren for denne oljen er fullstendig uakseptabelt, og det er derfor vi har anket dommen. Retten har tatt en uvitenskapelig og politisert snarvei som kanskje er nødvendig for å frikjenne norsk oljepolitikk, men det bør ikke være hensikten med en domstol. Vi trenger naturvitenskapelig forståelse i flere deler av samfunnet.

Retten har tatt en uvitenskapelig og politisert snarvei som kanskje er nødvendig for å frikjenne norsk oljepolitikk

Han er helt åpenbart engasjert i saken, og vi velger å servere ham et spørsmål han helt sikkert har fått i vrangstrupen for lenge siden, i løpet av etterdønningene av klimasøksmålet. 

– Det finnes jo de som mener at utvinningstillatelser egentlig et politisk spørsmål, og ikke juridisk…

– Jeg mener at i og med at vi har valgt å grunnlovsfeste retten til et godt miljø, er det åpenbart en juridisk vurdering å se om retten til et godt miljø blir krenket av for eksempel tildelinger av oljekonsesjoner. Politikerne burde i utgangspunktet sørge for at alt de beslutter er innenfor, men det er en gigantisk og økende avstand mellom det politikerne vedtar i lover og hva de tillater i den daglige politikken. I politiske vedtak om arbeidsledighetstrygd, sykepenger og massevis av andre saker tar man saker til retten for å avgjøre om vedtakene etterleves. Det bør ikke være noen forskjell mellom politiske miljøvedtak og andre politiske vedtak. Jeg tror det hele kommer fra en frykt for at vi skal få rett og en tradisjon om at norsk miljøvern har vært veldig politisk og veldig lite juridisk, med skjønnsbaserte lover hvor man må veie ulike hensyn. Det er nytt og fremmed å operere med absolutter i det miljøpolitiske området, men det er mye som tyder på at det er det vi trenger.

Gulowsen tenker litt, med Akerselvas øvre foss og undertegnedes trommende tastaturlyder som bakgrunnsmusikk. 

– I Norge, og i de fleste andre land, har miljøhensyn måttet vike for andre hensyn. Det er ikke sånn at miljø har fått altfor stort fortrinnsrett de siste 100 årene. Det må snus i enkeltsaker og på prinsipielt nivå, sier han. 

En grønn vekst, eller helst ikke?

– I Naturviterne er vi opptatt av bioøkonomi og bærekraftig verdiskaping. På en skala fra «kapitalismen setter evig vekst som grunnprinsipp og vi må kvitte oss med hele systemet fordi kloden ikke tåler en evig vekst» og til «vi får til en bærekraftig økonomisk vekst gjennom fornybar energi og sirkulærøkonomi» plasserer du deg?

– Jeg tror en grønn vekst er mulig, men det kan ikke drives av økt forbruk og økt uttak av ting fra klodens økosystemer. Jeg tror heller ikke noe på at den eneste måten å få lykke på er å forbruke. Dessverre tror jeg heller ikke vi er i en situasjon i dag hvor vi kan erstatte alt det fossile med fornybart. Vi har ikke ressursene til det. For eksempel ikke nok råmateriale for å bruke biodrivstoff i store deler av transporten. I stedet må vi bruke energien vi genererer på en smartere måte. Vi har blitt bortskjemt av billig tilgang på fossil energi og naturressurser, og har utarmet alle de store økosystemene i tillegg til opphopningen av forurensende gasser i atmosfæren. Det er åpenbart ikke bærekraftig, og det er åpenbart at et bedre og et bærekraftig samfunn er mulig. 

… det er åpenbart at et bedre og et bærekraftig samfunn er mulig.

– Apropos utarming av økosystemer, er dere fremdeles opptatt av hvalfangst i Greenpeace?

– Det er fortsatt mange som forbinder Greenpeace med motstand mot hvalfangst, selv om det er 20 år siden siste Greenpeace-aksjon mot norsk hvalfangst og det i dag er den saken vi bruker minst tid på. Men når du først nevner det synes jeg det er underlig at det er så lite oppmerksomhet rundt Norges rolle i den største ødeleggelsen av globale hvalbestander i verdenshistorien. At Norge hadde en dominerende rolle i nedslaktingen, og at det den dag i dag fortsatt omtales som en heltefortelling. Blåhvalen ble nesten utryddet, deretter finnhval, så seihval. Det er en ureflektert heltehistorie om norske skippere som utforsket havområder og tjente seg rike. De gjorde jo det, men de bidro også til nær utryddelse av et fantastisk biologisk mangfold. Hadde det ikke vært for Greenpeace og en del andre, er det stor fare for at se store hvalartene ville blitt utryddet. 

Greenpeace ble stiftet i 1971, kort tid i etterkant av perioden hvalfangsten lå på et toppnivå. Et internasjonalt forbud trådte i kraft i sesongen 1985-1986 da hvalbestandene stod på randen av utryddelse. Det er denne suksessen som har fått Greenpeace opp på beina, og er årsaken til at Gulowsen sitter her i vårsola, som er i ferd med å gjemme seg bak et av trærne i sørvest og indikerer at arbeidsdagen nærmer seg slutten. 

– Jeg er jo superprivilegert som får lov til å jobbe med hobbyen min, og sammen med kollegaer som har mye av de samme interessene og brenner for de samme tingene som meg.

Lurer du på hva Naturviterne mener om miljøsaker? Se vår samfunnspolitiske plattform her.