Akerselva er blitt hovedstadens grønne vassdrag

Det haster med å få til et grønt taktskifte

Naturen har alltid vært der og gitt oss arbeid, mat og rekreasjon. Men i dag har vi en naturkrise og en klimakrise som pågår samtidig. Naturviterne mener at dette må sees og løses i sammenheng, og at naturviteres kompetanse må bli mer etterspurt enn noen gang før. Dette er kjernen i kampanjen #grønttaktskifte

Illustrasjonsfoto: Akerselva er blitt hovedstadens grønne vassdrag 

Lisbet er frilansjournalist utdannet fra journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo som skriver for blant annet Naturviterne. Lisbet Jære er frilansjournalist utdannet fra journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og skriver for blant annet Naturviterne. Hun har skrevet mye om miljø og klima, spesielt om forskning, Lisbet er leder for (NJ Frilans) Norsk Journalistlags lag for frilansere.

 

En stor oppgave ligger foran oss dette tiåret; klimagassutslippene skal halveres og tap av naturmangfold reduseres. På de siste 50 årene er urørt natur på land og i havet halvert, ifølge FNs Naturmangfoldsrapport. Det må drastiske tiltak til om vi ikke skal skjære av greina vi sitter på.

Utfordringene kan virke overveldende og det kan friste å krype godt oppi sofaen, og bare tenke at «det blir bra igjen». Eller satse på at noen kloke hoder finner på en teknologisk vidundermedisin som gjør at vi kan fortsette holde på med samme forbruket vi har i dag. Det ligger ellers helt i verdenstoppen; dersom alle skulle forbruke like mye som nordmenn, ville vi trengt 3,6 jordkloder.

Naturviterne har lite tro på sofaen, og mer tro på at det lønner seg være proaktiv. Like før sommeren ble Grønt taktskifte lansert, en kampanje som skal jobbe aktivt fram mot Stortingsvalget neste høst og for at dette tiåret skal bli grønt – på ordentlig.

Slik presenterer Naturviterne kampanjen #grønttaktskifte i sin video:

 

Natur- og klimakrisen må løses i sammenheng

Essensen i Grønt taktskifte er at det er viktig både å ta vare på naturen og å skape verdier av den. Det innebærer det som kalles «en grønn vekselvirkning», kunnskapsbasert forvaltning av verdier i naturen gir verdiskapning i den grønne økonomien og vise-versa. Det trengs naturvitenskapelig kompetanse i forvaltning og i næringsliv for å sikre at det grønne taktskiftet gjennomføres på naturens premisser.

— Hvorfor er det viktig for Naturviterne som organisasjon å lansere et Grønt taktskifte?

— Vi har en klima- og en naturkrise som må løses samtidig, og vår organisasjon består av folk som har kunnskap til å finne løsninger og disse må synliggjøres. Vi synes utviklingen går for sent, og vil legge press på politikerne for å få dem til å prioritere klima og natur, og bærekraft, høyere. Medlemmenes kunnskap må brukes til hele samfunnets beste, sier Merete Skaug, generalsekretær i Naturviterne.

Merete Skaug, generalsekretær i Naturviterne

Over 80 % tap av natur og arter skyldes arealendringer. Alt henger sammen med alt i naturens kretsløp; naturkrisen forsterker klimaendringene – klimaendringene legger press på naturen. De to krisene bør sees i sammenheng og løses samtidig. Det er et viktig budskap i Grønt taktskifte.

Kunnskapsbasert arealforvaltning essensielt

— Vi er opptatt av å finne løsninger. Grepene som tas i norske lokalsamfunn er viktige for om vi når våre klima- og miljømål, og derfor fokuserer vi mye på dem nå. Det betyr selvfølgelig ikke at det nasjonale leddet har noe mindre ansvar. Klima- og naturhensyn må gjennomsyre alt og det trengs mer naturviterkompetanse i kommunene, ikke minst når det gjelder å sikre god arealforvaltning, sier Skaug.

All natur ligger i en kommune, og alt tap av mangfold og klimaendringene skjer i en kommune, derfor må lokalleddet prioriteres.

Naturviterne mener kommunenes inntektssystem bør legges om slik at de kommuner som tar vare på naturmangfold, reduserer arealbruk og utslipp av klimagasser, belønnes.  

Grønt taktskifte kommer med flere forslag til hvordan skape grønn verdiskaping.  Et av dem er å opprette et Bionova – bioøkonomiens Enova. Det skal være et fond til støtte for utviklingsprosjekter innen naturmangfold og bioøkonomi.  Andre initiativ er strategisk forskningsprogram for grønn økonomi samt grønn eksportsatsing (se fakta).

To forskere om situasjonen:

Fakta må styre våre handlinger

Anne Sverdrup-Thygeson, professor i bevaringsbiologi, NMBU

Anne Sverdrup-Thygeson

Grønt taktskifte baserer seg på fakta, og oppfordrer til handling i samsvar fra forskning og funnene fra FNs klimapanel og rapporten fra Naturpanelet som kom i fjor.  Fakta om hvordan det står til med naturen kan også Anne Sverdrup-Thygeson, biolog og professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), by på.

Sverdrup-Thygeson er kjent for å snakke fram det store artsmangfoldet, og har fått internasjonal oppmerksomhet for boka «Insektenes planet». «På naturens skulde – hvordan ti millioner arter redder livet ditt» er nylig utgitt. Der skriver hun om alt det fantastiske naturen gir oss; alt fra medisiner til hellig lotus med selvrensende overflater, mose som renser drikkevann for arsenikk og den uunnværlige gjærsoppen.

Men. I vår evne til å utnytte naturens goder ligger også risikoen for å undergrave vårt eget livsgrunnlag. Mennesket har det med å tenke på naturen som et slags servicesenter der vi kan hente ressurser uten begrensninger og forvente tjenester når vi lyster, en tankegang Sverdrup-Thygeson mener har ført oss på ville veier. "Du og jeg er innvevd i naturens flettverk, mye tettere enn du tror. Naturen, med sine mengder av små og lite synlige organismer, er det som holder deg oppe, som holder livet ditt sammen – selv i vårt moderne, urbane liv", skriver hun.

— Har vi lett for å glemme det usynlige artsmangfoldet?

— Ja, insekter utgjør 75 % av alle plante- og dyrearter vi har, hvilket en ikke skulle tro verken når det kommer til oppmerksomhet, kunnskap eller tiltak. De er involverte i de aller fleste prosessene i naturen, de er et slags lim som klistrer sammen andre arter, sier Sverdrup-Thygeson og ramser opp noen av insektenes fortreffeligheter.

Alt fra at de er essensielle når planter skal formere seg, til at de sammen med sopp og bakterier hjelper til i nedbrytingen av møkk og døde planter og dyr, slik at nytt liv kan spire. Insekter er mat for fugl og fisk, og dermed viktige byggesteiner for arter lenger opp i næringskjeden. Dermed også for mennesket. Sverdrup-Thygeson minner oss om at vi er bare én art blant ti millioner andre.

Hun har tro på formidling, at gjennom det å bli glad i naturen, så vil også behovet for å ta vare på den øke. Målet er at folk skal elske insektene.

Insektene er ikke bare blitt neglisjert av den vanlige mann og kvinne, men også i forskning hvor det mangler data. Folk ringer henne og sier det er færre fugler på fuglebrettet, og lurer på om det kan ha noe å gjøre med at det også er færre insekter? Til det svarer hun at ja, det er sannsynlig.

En tysk studie fra 2017 som så på den totale mengden insekter i tyske naturreservater viste at biomassen av flyvende insekter hadde gått tilbake med 75 % siden 1989. En annen studie fra Tyskland rapportert om en reduksjon av en tredjedel av artsantallet i skog og enger.

— Dersom vi glemmer å tenke å insektene når vi gjør arealforvaltning, så vil effektene spre seg til økosystemet som ringer i vann, påpeker Sverdrup-Thygeson.

Hun snakker om One Health – at humanhelse, dyrehelse og miljøets helse er tett vevd sammen. Det er så mange områder vi tjener på å ta vare på naturen for vår høyst egoistiske del.

— Det å ha en intakt artsrik natur, er den beste forsikringen vi kan investere i forhold til klimaendringene som kommer. Vi har hatt en klimakur, nå trenger vi en naturkur.

Dag O. Hessen, professor i biologi, Universitetet i Oslo

Dag O. Hessen

At intakt natur er den viktigste driveren for å motvirke klimaendringer, kan biologi Dag Hessen skrive under på. Mer enn halvparten av CO2 tas opp av skog, jord og hav, og er avgjørende for å holde CO2 på et slikt nivå at det ikke løper løpsk.
I forordet til boka «Verden på vippepunktet» som han ga ut tidligere i år skrev han det enkelt: "Vi står overfor to hovedutfordringer: Det blir stadig mindre natur og stadig mer klimagasser. Vippepunktet som metafor brukes ikke for å si at løpet er kjørt, men at vi må gjøre alt for å unngå det går fra vondt til verre."

— Kommer problemet med tap av naturmangfold i skyggen av klimaendringer?

— Ja, det har i alle fall vært tendensen. Men det har endret seg noe etter at Naturpanelets rapport kom i fjor. Nå har WWF akkurat kommet med en metaanalyse som viser at dyrebestander på jorden har gått ned med 68 %. Slike dramatiske funn skaper mer debatt og oppmerksomhet.

En årsak kan være at det er lettere å forholde seg til CO2 fordi det kan gjøres en kost-nyttevurdering siden det finnes et system for kvoter og prissetting. Naturen har ikke samme verktøyet tilgjengelig for å måle verdien selv om det er gjort forsøk gjennom å beregne økosystemtjenester. Det kan dessuten være en farlig tendens om det skal settes en prislapp på naturens verdier.

— Om en bare har søkelys på tekniske løsninger og CO2-rensing, som går på bekostning av naturen, har en bare løst halve problemet. Klimatiltak som innebærer teknologi som krever sjeldne jordmetaller og innebærer naturødeleggelser, er ikke god endring.

Hessen mener ellers den betydningen naturen har for helsen, både mental og fysisk, er totalt nedvurdert.

Den mest radikale konklusjonen som Naturpanelet kom med, mener han likevel gikk under radaren. Befolkningsvekst og konsum er den bakenforliggende årsaken til både arealtap, klimaendringer, forurensing og overfiske. Rapporten gir klar beskjed om at vi må legge bak oss ideologien om evig økonomisk vekst.

Det er fristende å komme med dette enkle men samtidig store spørsmålet:

— Hva bør vi gjøre? 

— Vi bør spørre oss selv, hvilken form for vekst skal vi ha, hva kan vi gjøre med forbruket. Det er summen av alle individers forbruk som skaper ødeleggelse av natur og CO2 utslipp.

— En må bruke økonomiske incentiver som styrer forbruket, det må satses på kvalitet ikke kvantitet. Det kan være dyrt i en overgangsfase, men kostnaden på sikt vil være større. Kjensgjerningen om at det ikke er kostnadsfritt å ødelegge naturen har begynt å sige på, fortsetter Hessen.

Tilbake til det grønne taktskiftet

Sverdrup-Thygeson og Hessen har fortalt om noe av faktagrunnlaget til hvorfor Grønt taktskifte har oppstått. Forbundsleder Dagfinn Svadberg Hatløy deler sine tanker.


Dagfinn Svadberg Hatløy, forbundsleder i Naturviterne

— Naturens tålegrense må være et premiss for samfunnsutviklingen – ikke bare et hensyn. Det må være grunnlaget for det vi tenker og gjør, sier Hatløy.

I Grønt taktskifte ligger også det å endre holdninger, ikke minst fordi holdninger skaper handlinger.

— Naturen trenger en sterkere stemme når en skal avgjøre saker, også nasjonalt. Det vil alltid være dilemma og avveininger, naturen må tillegges større vekt. Skal vi skape verdier av naturen, må vi sikre naturen, sier Hatløy, som kaller dette en grønn bunnlinje.

Grønne tariffavtaler — og håp!

Grønne tariffavtaler står på menyen til et Grønt taktskifte. Den sikrer at partene lokalt blir enige om at klima og naturhensyn blir ivaretatt.

Det offentlige handler for 500 milliarder i året. En grønn tariffavtale kan for eksempel tydeliggjøre kravene om at det som kjøpes inn skal overholde kravene til natur og miljø. Det finnes ellers et hav av muligheter, det kan stilles krav om natur- og klimavennlig drivstoff til transport og oppvarming, bærekraftig plassering av pensjonsmidler, reduksjon av matsvinn, belønning av kollektive tjenestereiser og at overskudd i bedriften brukes til grønn omstilling.

Et Grønt taktskifte er rett og slett ganske gjennomgripende, men forhåpentligvis er også samfunnet ellers på glid i den retningen. Selv om det er langt fra internasjonale festtaler til det som gjøres lokalt, så synes Hatløy likevel det ligger et slags håp i det at Erna Solberg sa "å beskytte natur er også å beskytte økonomien vår" på et FN-møte i slutten av september.

Håp skriver også Sverdrup-Thygeson om i sin siste bok: "Jeg tror likevel på håpet. Ikke et naivt, la-oss-knipe-øynenehardt-igjen-så-går-det-sikkert-over-håp – men et håp om handling, bygd på respekt for livet og kjærlighet til alt vi ikke vil miste".

Epilog

Er det slik at vi egentlig ønsker strengere lover for å handle riktig i tråd med naturens tålegrense? For noen år siden skrev jeg en artikkel om et forskningsprosjekt der det kom fram at ungdom var bekymret for miljøproblemer og klimaendringer, men syntes det var vanskelig å handle riktig på eget ansvar. Derfor ønsket de seg en slags røykelov for klimaet som begrenset den enkeltes handlinger: Ungdom ønsker seg en røykelov for klimaet

 

Laster kommentarfelt ..