Fagforeningen - hva nå?

God forsikring. Advokathjelp. Mulighet til å påvirke lønna. Og kanskje tanken på at uten fagforeningenes kamp så hadde ikke Norge vært verdens beste land. Likevel, til tross for at det er mange gode grunner til å organisere seg, er også kampen om medlemmene hard.

Lisbet er frilansjournalist utdannet fra journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo som skriver for blant annet Naturviterne. Lisbet Jære er frilansjournalist utdannet fra journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og skriver for blant annet Naturviterne. Hun har skrevet mye om miljø og klima, spesielt om forskning, Lisbet er leder for (NJ Frilans) Norsk Journalistlags lag for frilansere.


Det skjer om att og om att, år etter år, det har kanskje blitt en slags tradisjon det og at FN kårer Norge til verdens beste land. Innimellom vinner Norge i tillegg andre kåringer type «verdens lykkeligste». Tar vi det for gitt, er det bare blitt slik som Gro Harlem påsto at «det er typisk norsk å være god»?

Dagfinn S. Hatløy forbundsleder Naturviterne

Dagfinn S. Hatløy // Foto: Torbjørn Hundere

Fakta: Tre forutsetninger for Trepartssamarbeidet
 

  1. Næringen må anerkjenne fagforeningens rolle i utviklingen av helse, miljø og sikkerhet.
  2. Fagforeningen må anerkjenne at næringen må konkurrere i en global økonomi.
  3. Myndighetene må spille en sentral rolle i å utvikle og fremme trepartsstrukturer som bidrar til å bygge og opprettholde konsensus.

Kilde: Den norske modellen

Dagfinn S. Hatløy, leder for Naturviterne, tar det i alle fall ikke for gitt. Trepartssamarbeidet har vært limet for velferdsstaten og det landet vi kjenner i dag, mener han.

Selv om medlemstallet har økt jevnt og trutt i Naturviterne, så har det gått ned i befolkningen generelt.

— En fallende organisasjonsgrad er en trussel mot det samfunnet vi har fordi vi da vil miste legitimitet. Den største konkurrenten vår er ikke andre fagforeninger, det er de uorganiserte, sier Hatløy.

 

Selda Ekiz — nytt medlem i Naturviterne

Selda Ekiz programleder i NRK og medlem av Naturviterne

Selda Ekiz // Foto: Mads Suhr Pettersen

Programlederen og fysikeren Selda Ekiz har akkurat meldt seg inn i Naturviterne, noe hun vil snakke om over en kopp kaffe på Grünerløkka i Oslo der hun bor.

Aller først går praten om hvor godt hun liker jobben sin som programleder i NRK, det er akkurat like artig som en kan forestille seg. Til tross for at Ekiz ikke splittet opp ei høne for å vise eggproduksjonen innvendig under intervjuet til programlederjobben i NRK slik personen som ble innstilt som nummer to gjorde, så fikk hun altså jobben i 2011.

— Hvorfor jeg meldte meg inn i Naturviterne? Skal jeg være helt ærlig, en viktig grunn var at jeg likte logoen, sier hun og ler. Hun skyter inn at dette var kanskje litt overfladisk, og snart kommer hun til å gå mer i dybden.

Mange av de hun studerte fysikk sammen med ved Universitet i Bergen havnet i oljebransjen. Men Ekiz var opptatt av endring, og så at oljen ikke var framtida. Sånn sett føler hun seg hjemme i en fagforening hvis slagord er «fagforeningen med hjerte for bærekraft».

Foreldre som mente det var viktig å være organisert

Før Ekiz meldte seg inn i Naturviterne hadde hun vært uorganisert i tre år, noe som er uvanlig for henne. Hun har faktisk vært organisert helt siden hun som 13-åring begynte å jobbe på Narvesen, og forklarer fagforeningsengasjementet ut i fra både arv og miljø.

— Fatteren min var ganske rød, og aktiv i politikken i Tyrkia. Siden de kom til Norge på 70-tallet jobbet moren min som vaskedame, og var medlem av LO. Jeg er oppvokst i bygda Sande der Arbeiderpartiet er store, og det var naturlig å være medlem av en fagforening.

Mens hun studerte var hun medlem i Tekna.

— En viktig grunn til det var at de tilbød gratis reparasjon av PC, og jeg hadde brukt halve stipendet på PC som var så dyrt den gangen. Da hun fikk programlederjobben i NRK ble hun medlem av Norsk Journalistlag (NJ), men der følte hun seg ikke helt hjemme, hun var da ikke journalist.

— Det var renta. Og noen som passer på deg.

Selda Ekiz om fagforeningsmedlemskap

Selda Ekiz om fagforeningsmedlemsskapet // Foto: Lisbet Jære

Etter tre år i et fagforeningsutenforskap, begynte Selda Ekiz å lete etter en fagforening der hun kunne kjenne seg mer hjemme. At renta gikk oppover og oppover i år var også en motivasjon, hun beskriver seg som trygghetssøkende. I tillegg til fin logo og en appellerende nettside, så hadde Naturviterne også tilbud om banklån med god rente, fant hun ut.

Latteren sitter lett under praten, men så blir hun alvorlig.

— Ja, rente og andre gode ordninger en får ved å være med i en fagforening, er viktig. Men noen mennesker har behov for en følelse av fellesskap, og jeg er slik. Det føles trygt å ha noen som passer på deg, så en vet at en ikke blir utnyttet.

— Har du inntrykk av at folk på din alder er mindre opptatt av å organisere seg enn foreldregenerasjonen?

— Nei, egentlig ikke, de fleste jeg kjenner er medlem av en eller annen organisasjon. Men vi snakker ikke akkurat så mye om hva det innebærer.

Hun tegner en sirkel med fingrene på kafebordet, og sier at det er en linje som går gjennom det hele her i Norge, en sosialdemokratisk ånd, tanken på viktigheten av et fellesskap og samarbeid. I Tyrkia er innstillingen mer slik at enhver er sin egen lykkes smed. Kan en høste for seg og sine, så gjør en det.

Det Ekiz beskriver som en sosialdemokratisk ånd er på fagspråket kjent som «den nordiske modellen».

Den nordiske modellen – en suksess

Den første hovedavtalen kom i 1935, etter en periode med mye konflikter mellom det som var forløperne; til LO og NHO.

I boka «Den norske modellen» fra 2015 spurte forfatterne om hva daværende leder i LO, Gerd Kristiansen, og Kristin Skogen Lund fra NHO, la i begrepet. Siden den norske modellen har klare likhetstrekk med spesielt Danmark og Sverige, kalles den ofte «den nordiske modellen».

De satt på hver sin side av forhandlingsbordet, men begge svarte det samme:

Høy arbeidsdeltakelse, solide velferdsordninger, og et godt organisert arbeidsliv på grunn av trepartssamarbeidet.

Lund tok fram tillit som en karakteristikk, og ordnede rammer for konflikthåndtering i arbeidslivet som bidrar til lavt konfliktnivå.

Dette er i tråd med hva blant annet forskere ved Fafo har kalt en triangelmodell; hvor grunnpilarene er offentlig styring, organisert arbeidsliv og offentlig velferd. De kaller det «konfliktpartnerskap» fordi den bygger på en anerkjennelse av at det er en interessekonflikt mellom arbeid og kapital, arbeidsgiver og -taker, men at partene har blitt enige om en måte å håndtere uenigheten, samtidig som de jobber ut i fra en tanke om at de har felles interesser.

Kristine Nergaard Kristine Neergård // Foto: Fafo

— Det vi kaller den nordiske modellen vokste fram fra slutten av 50-tallet og utover 70-tallet. På begynnelsen av 2000-tallet var mange redde for at nå var det over, vi hadde blitt så individualistiske at det kollektive engasjementet mistet sin betydning. Men trepartssamarbeidet står fortsatt like sterkt, sier Kristine Nergaard, som forsker på arbeidsliv i Fafo.

Men. Organisasjonsgraden går likevel ned

Til og med OECD, som tradisjonelt er veldig markedsorienterte, har begynt å se verdien i kollektive forhandlinger og reguleringer. Dette er en ny trend, forteller Nergaard. I rapporten Negoication our way up – collective bargaining som nettopp kom ut skrev de: “Collective bargaining is a key institution to promote rights at work”.

Til tross for alle godord til fagforeningene, andelen medlemmer går likevel ned, noe Nergaard også har forsket på. Graden av organisering var 52 % i 2017.  I privat sektor lå den på 38 %, i offentlig sektor på 80 %. Det er rundt 5 % lavere enn for rundt 20 år siden.

Nergaard ser to bekymringsfulle trekk: All nedgang som skjer, skjer i privat sektor. Det andre er at organisasjonsgraden er lavest blant grupper som trenger det mest; i service-, renholds- og byggebransjen.

Fafo-forskerne peker på fire megatrender i samfunnet som endrer arbeidsmarkedet og setter press de trepartssamarbeidet. Det er globalisering, teknologiutvikling, demografi (som eldre befolkning) og klimaforandringer.

— Disse megatrendene representerer en trussel mot det systemet vi har. Samtidig har tradisjonen vi har for samarbeidet gjort oss mer rustet på å møte utfordringene. Det er det OECD nå ser, sier Nergaard.

I Naturviterne kan vi likevel se at vår private sektor har styrket seg i forhold til antall medlemmer i kommunal og statlig sektor. Ansatte i private virksomheter er nå den største sektoren i Naturviterne.

— Dette kan henge sammen med økt etterspørsel om bistand i omstillinger og arbeidslivsrelaterte spørsmål. Medlemmene og tillitsvalgte har også vært flinke til å lage bedriftsgrupper som har bidratt til økt fokus på å være medlem, sier Ingvild Irgens-Jensen, advokatfullmektig og ansvarlig for privat sektor i Naturviterne.

Trenger ikke gule vester i Norge

Kari Sollien

Det er en grunn til at vi ikke har gule vester her i landet. Vi har et system basert på tillit og samarbeid som vi har øvd oss på i snart 100 år. Det at vi kan bruke ressursene på jobb og samarbeid framfor konflikt, gjør at vi i større grad har ressurser til velferdsstaten, sier Kari Sollien, leder i Akademikerne.

Naturviterne er en av 13 medlemsorganisasjoner som er medlem av paraplyorganisasjonen Akademikerne, som til sammen har 208 000 medlemmer.

— Å snakke om den norske modellen i skolen er viktig, også for hver og en av oss over middagsbordet, for å motvirke at våre goder og rettigheter tas som en selvfølge. Det er fort gjort å tenke at ferier og sykelønnsordninger er naturgitt. Men det er noen som har slåss for dette for oss, fortsetter Sollien.

Hun påpeker at ikke alt er rosenrødt i Norge. Men vi er tross alt langt unna det å ha en stor og uformell økonomi slik som mange søreuropeiske land, og skatteviljen er stor. Vi er avhengig av en hvit økonomi og vilje til å betale skatt framover, det er en forutsetning for den nordiske modellen.

I OECD-landene har organisasjonsgraden i gjennomsnitt gått ned med 35 % fra 1992 til 2013, i følge Statistisk Sentralbyrå.

Kampen om studenten – og det grønne skiftet

Naturviterne student har sosiale og faglige nettverk ved mange universitet i Norge

Studenter ved Universitetet i Bergen // Foto: Torbjørn Hundere

Fagforeningene jobber konstant med å forberede sitt medlemstilbud som et ledd i det å opprettholde og verve medlemmer. Et eksempel er Akademikerne Pluss, som følger opp medlemsfordelene for 12 av de 13 medlemsorganisasjonene i Akademikerne.

Sollien ser at alle foreningene spesielt jobber hardt for å tiltrekke seg studenter, noe Hatløy kan bekrefte.

— Det er krevende å være synlig der ute blant studentene. Men vi er til stede på studiestedene, både for å lage sosiale arrangementer og for å presentere medlemsfordeler. Det er viktig å nå fram med budskapet at de godene vi har i Norge i dag ikke har kommet av seg selv, og heller ikke vil det i framtida, sier Hatløy.

Våren 2019 engasjerte skoleungdom over hele landet seg i streik for et bedre klima

Skoleungdom landet rundt viste engasjement under klimastreiken våren 2019 // Foto: Torbjørn Hundere

Heldigvis er det ikke bare tilbud som angår lommeboka som tiltrekker seg medlemmer. Styret i Naturviterne har enstemmig gått inn for at Naturviterne er imot petroleumsvirksomhet utenfor Senja, Vesterålen og i Lofoten. Det synes spesielt de unge er flott.  

— Ved å ta et slik standpunkt skiller vi nok oss ut fra andre fagforeninger. For mange av medlemmene, ikke minst de unge, er det et verdibasert valg å velge oss.

En høy organisasjonsgrad er også viktig for å få oppslutning om de samfunnsendringene som trengs med det grønne skiftet.

— Vi må gjøre ting annerledes framover. Det er ikke alltid vi ser at politikerne forstår hvor viktig det er å ta fagforeningene med på medvirkning tidlig nok, sier Hatløy. Sollien er enig.

— Skal vi finne gode og bærekraftige løsninger må det skje gjennom organisering og samarbeid, sier hun.

Vellykket, men litt sånn hellig modell

Torstein Ulserød Civita

Torstein Ulserød

Hva mener den liberale og høyreorienterte tankesmien Civita om trepartsmodellen?

Det er tverrpolitisk oppslutning om betydningen av et organisert arbeidsliv, skriver jurist i Civita, Torstein Ulserød, i en artikkel.

— Det er ingen partier som ikke mener det er en fordel at mange er organiserte i Norge. Trepartssamarbeidet er vellykket, det er en god samarbeids- og avtalemodell. Vi har et lavt konfliktnivå sammenlignet med andre land. Men det er også mulig å ha noen kritiske innvendinger, selv om den nordiske modellen nærmest ses på som hellig, sier Ulserød.

Han peker på to konkrete problemer knyttet til systemet for arbeidstidsordninger. Systemet er tidkrevende. Bare i helsevesenet er det for eksempel 25 000 forhandlingsarenaer for arbeidsliv, og store problemer med å få helt ordinære turnusplaner etablert. Ulempe nummer to er at de som ikke er organisert får mindre fleksibilitet i arbeidshverdagen. Fordi muligheten til å avtale mer fleksible ordninger enn arbeidsmiljølovens hovedregler tilsier, i stor grad forutsetter forhandlinger mellom organiserte parter.

— Mer prinsipielt, det blir et press på å være organisert. Det kan være gode grunner til at mange velger ikke å være organisert, og det bør ikke være altfor store ulemper forbundet med å velge det. En annen innvending er at modellen først og fremst ivaretar de som har en standardtilknytning til arbeidslivet og som allerede har gode ordninger. Den fanger ikke opp de mest sårbare.

Kamufleres at fagforeningene har sterke interesser?

Ulserød påpeker at et relevant poeng som ofte kamufleres i retorikken er at fagforeningens interesserer nettopp er å ivareta de til sine medlemmer.

— Noen fagforeninger får ofte også en ekspertrolle i mediene, for eksempel Legeforeningen eller Utdanningsforbundet. Men det er viktig å huske at de først og fremst er interesseorganisasjoner som jobber for medlemmenes interesser som ikke nødvendigvis er de samme som samfunnets.

Han synes at debatten om endringene kan bli for hard og polarisert.

— De politiske forskjellene i Norge mellom høyre- og venstresiden er liten sammenlignet med de fleste land. Det som denne regjeringen har endret på arbeidsfeltet er små ting, 99 % er uendret. Likevel er retorikken fra LO at nå raseres arbeidsmiljøloven, og at regjeringen går til krig mot arbeidstakere. Det er en debatt helt ute av proporsjoner, sier Ulserød.

Siste ordet til fagorganisert

Kjersti Dale er medlem av Naturviterne og tillitsvalgt i Kystverket

Kjersti Dale // Foto: Torbjørn Hundere

Uansett. Mer enn 1,2 millioner (tall fra 2016) nordmenn er fagorganiserte. Siste ordet i denne saken får Kjersti Dale som jobber ved Kystverkets beredskapssenter i Tromsø.

— Jeg ble vervet av en annen naturviter da jeg begynte i Kystverket i 2008. Jeg kom fra privat sektor hvor det ikke var kultur for å være organisert.

Det var en stor forskjell i forhold til å jobbe som konsulent i privat sektor hvor hun opplevde at lønna var gitt. Hun ble overrasket da hun som nyansatt skjønte at hun kunne påvirke sin egen lønn.

— I en tidligere jobb ba jeg om økt lønn fordi jeg hadde fått mer ansvar og andre arbeidsoppgaver. Sjefen tilbød en lønnsøkning på 50 øre i timen, jeg trodde han tullet. Da sluttet jeg, minnes Dale.

Andre medlemsfordeler hun har hatt nytte av er kurs og sosiale arrangementer. Fagfellesskapet naturvitere har seg imellom er utrolig viktig for henne. Slagordet til Kystverket er «ren kyst», men tanken på miljø og klima synes Dale fort kommer i bakleksa.

Arbeidsavtale med gullstempel

Kjersti Dale er medlem av Naturviterne og tillitsvalgt i Kystverket

Kjersti Dale i Kystverkets beredskapslager // Foto: Torbjørn Hundere

— Kystverket driver blant annet med beredskap og redningsaksjoner, det blir fort litt sånn macho, at gutta boys på de store båtene med Kystverket på kommer i fokus, mens dette med miljø og konsekvens drukner.

Kystverket er nå i en omstillingsprosess, og en gruppe med naturvitere har organisert seg for å stå samlet. De jobber for at miljø skal bli en grunnleggende pilar i alle prosjekter og i forvaltningen, slik det faktisk står i retningslinjene.

Hun er ikke i tvil om at dette trepartssamarbeidet har mye å si for at arbeiderne har det så godt i Norge.

— Min arbeidsavtale ble skrevet på et fint papir med gullstempel. Når en signerer på en arbeidskontrakt med staten, skal det mye til for at det skal skje en noe som arbeidstaker.

— Jeg vil takke de sjelene som tok opp kampen. Mange måtte ofre seg selv og sine jobber for at vi skal ha det så godt som vi har det i dag, avslutter Kjersti Dale.

Laster kommentarfelt ..