Den komplekse viten om bærekraftig mat

Det er ikke så vanskelig å kutte CO2-utslipp ved å heller legge ferien til Norge enn å fly til Sør-Europa, men det samme gjelder ikke for kaloriene vi mennesker må ha i oss for å leve. Mat er et primærbehov. Hvordan ser mulighetene ut for å produsere bærekraftig mat?

Lisbet er frilansjournalist utdannet fra journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo som skriver for blant annet Naturviterne. Lisbet Jære er frilansjournalist utdannet fra journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og skriver for blant annet Naturviterne. Hun har skrevet mye om miljø og klima, spesielt om forskning, Lisbet er leder for (NJ Frilans) Norsk Journalistlags lag for frilansere.

 

Forord:

Midt i arbeidet med denne artikkelen ble Norge snudd på hodet; vi gikk inn i koronaens tid. Den polariserte debatten tidligere i år i ly av Klimakur 2030 og EAT-rapportens anbefaling om 100 gram rødt kjøtt i uka, bleknet fullstendig. Det har gått på smittetall, erfaringer fra Italia, stengte grenser, som igjen har ført til børskollaps og den største arbeidsledigheten siden andre verdenskrig. Norske bønder er avhengig av sesongarbeidere, og de lurer i disse dager på om de skal så. Koronakrisa er en vekker for oss alle på hvor sårbare vi er. Selv om verden rundt har endret seg så har ikke behovet for mat gjort det. Skoler og grenser kan stenges for en stund, men ikke matproduksjonen.


Alt henger sammen med alt, skal Gro Harlem Brundtland har sagt da hun snakket om bærekraftig utvikling. Det gjelder også mat og matproduksjon. Mat er tradisjoner, kultur, identitet, måltidene er et lim i det sosiale livet både med familie og venner. 

— Hva som er bærekraftig matproduksjon er et veldig sammensatt spørsmål. Mat er et primærbehov, sier forbundsleder i Naturviterne, Dagfinn S. Hatløy.

Anbefaler lokal tilnærming

Dagfinn Svadberg Hatløy, forbundsleder i fagforeningen Naturviterne

Dagfinn S. Hatløy // Foto: Torbjørn Hundere

Det har i det siste vært et stort fokus på å redusere klimagassutslippene i jordbruket. Både FNs klimapanel og Naturpanelet anbefaler å ikke bruke samme tilnærming for hva som er bærekraftig matproduksjon for hele kloden, det må tas hensyn til lokale forutsetninger.

Alle land har rett og plikt til å dyrke mat på sine områder til befolkningen.

— I media er det unyansert, norsk kjøttproduksjon er i det siste blitt stemplet som en klimaversting. Det er det ikke faglig grunnlag for å påstå. Den norske NRF-kua er klimavennlig fordi den produserer både melk og kjøtt, og livsløpsregnskapet for beitedyr, f.eks. sau, er i sum bærekraftig for miljø og klima, sier Hatløy.

En rapport fra European Medicines Agency (EMA) fra 2016 viser at ingen av de europeiske matprodusenter bruker mindre antibiotika enn Norge. Geno jobber med å avle fram en enda friskere, mer ressurseffektiv og klimavennlig ku av rasen Norsk Rødt Fe (NRF).

Fakta: Klimagassutslipp fra landbruket

Landbruket i dag står for 8,6 % av de norske klimagassutslippene, i følge Miljødirektoratet. Mens de samlede utslippene i Norge har økt med 1,1 % siden 1990, er utslippene fra landbruket redusert med over 5 %. De skal videre ned, samtidig som Stortinget har bestemt at norsk matproduksjon skal økes. Det er to hovedgrunner til det; befolkningen øker og med klimaendringer er det for risikabelt å basere seg på for mye import fra utlandet.

Den norske befolkningen vokser, og klimaendringene gjør det risikabelt å basere den norske tilgangen til mat på import fra utlandet. Norsk landbruk har inngått en avtale med staten om å redusere utslippene med 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter innen 2030. Det omtrent det samme som de årlige utslippene fra landbruket.

Kua er en kulturbærer

Det med at matproduksjon er kultur, er noe spesialrådgiver for klima og bærekraft i Tine, Kim Viggo Weiby, kom inn på i blogginnlegget, «Kua mi jeg takker deg?». Kua er en kulturbærer i Norge, og har vært med på å forme oss og samfunnet vårt lenge før vi oppdaget oljen. Det er spor etter kyr så langt tilbake som 4000 år f.Kr. i Norge.

Nå driver han med en doktorgrad om fôr og drøvtyggere, nettopp for å finne et fôr som er mer klimavennlig.

— På grunn av at et karrig landskap med mye fjell, er kun 3 % av landarealet dyrket jord. Det vi derimot har mye av er utmarksressurser og gress. Klimakur 2030 anbefaler å redusere ammekuer og sau, men det er jo nettopp de som beiter i utmarksområdene. Da tenker jeg man mister en viktig mulighet til å produsere mat, sier Weiby.

Mindre beite – mindre biologisk mangfold

Kim Viggo Weiby sammen med avlsoksen Norman av Aas // Foto: Hans Johan Grjotheim

Igjen, det er så mye som henger sammen og skaper komplekse regnestykker når det gjelder matproduksjon. Et kutt i CO2 der kan føre til tap i biologisk mangfold der. På grunn av mindre beite i utmark, siden mange gårder er nedlagte, vokser Norge igjen. Det er mange arter som lir når kulturlandskapet går tapt. En kjepphest for Weiby er at det må snakkes mer om total bærekraft enn klimagassutslipp.

— Om man klarer å holde områder opp mot fjellet fritt for kratt og skog ved beiting, blir det mer snødekte områder og det øker albedo-effekten, altså at solvarme reflekteres tilbake til atmosfæren på grunn av den hvite snøen. Denne effekten er større i våre nordlige områder enn lengre sør i verden.

Et helt uunngåelig tema i denne sammenheng er ku, raping og metangass. Metangass er en av landbrukets største klimagasser, kua produserer metan som følge av dens evne til å omdanne gress til protein og fett. Metan er 34 ganger sterkere klimagass enn karbondioksid.

— Det som ikke har kommet fram er at metan har svært kort nedbrytningstid i atmosfæren, rundt 12 år. Mens nedbrytning av CO2 tar flere hundre år. Vi forsøker å redusere metangassutslippet med rundt 25 %.

Råd til bønder

Her kommer Tines klimarådgiver som selv er bonde med noen råd til bønder. I tillegg til å være bra for klima og biologisk mangfold, er de også bra for produksjonen:

  • Sørg for effektivitet i alle ledd av produksjonen og hold dyra friske. Fokuser på grovfôrkvalitet i drøvtyggerproduksjonene. Dette reduserer metangassutslipp.
  • Så en engblanding med blomster som fås kjøpt på Felleskjøpet i kantsoner av jordet, den bryter opp monokulturer, og er utrolig bra for innsekter.
  • Sett igjen områder med gras og bruk fangvekster når man gjør våronn rundt bekkefar og i erosjonsutsatte områder. Dette binder karbon og reduserer erosjon. Utløser også tilskudd.
  • Bruk utmarka. Det er spesielt bra for karbonlagring i jorda og biologisk mangfold at dyrene beiter i utmark, i ravinedaler og i såkalt naturbeitemark for de gårdene som har det tilgjengelig. Spesielt sinkyr, drektige kviger, ammekyr, sau og kastrater kan sendes i disse områdene.

Biokull er jordforbedrende og får ned CO2-utslipp

Biokull kan løse flere miljøutfordringer: Fange og lagre CO2, redusere behov for gjødsel og gi økte avlinger. Det kan også rense jorda for tungmetaller. Her er SINTEF-forskerne Maria Kollberg Thomassen og Markus Steen på Skjærgaarden Gartneri. // Foto: Lisbet Jære

Heldigvis er det mye spennende forskning på gang som skal bane vei for en bærekraftig matproduksjon. I 2017 besøkte jeg Skjærgården gartneri i Vestfold som var pilot i et SINTEF-ledet prosjekt om biokull.

— Dersom 4000 norske gårder lager biokull og blander det i jorda, kan utslippene fra landbrukssektoren halveres, forklarte jordforsker Erik Joner fra Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). En annen stor gevinst med biokull er at det er jordforberedende, det gir sterkere og sunnere planter, og får ned bruken av syntetisk plantevern og kunstgjødsel.

Oppstartsbedriften N2 Applied forsker på å utvikle et system der kumøkk går gjennom en maskin som stanser metanproduksjonen og øker innholdet av nitrat. Slik kan utslippene reduseres samtidig som gjødselen blir mer effektiv, i følge Aftenposten.

Naturviternes forbundsleder applauderer alle nye initiativ, og er i tillegg opptatt av presisjonsjordbruk, det handler om å kombinere ny teknologi og kunnskap med hva som er god agronomi.

— Ved å sende droner over jorder kan man ved hjelp av sensorer få vite når man bør gjødsle og sprøyte. Slik kan man minimere bruken av gjødsel og sprøytemidler, og redusere energibruk.

— Og så må du du få med dette med jordvern. Det er lite bærekraft i det å bygge ned matjorda, understreker Hatløy.

Vi trenger mer proteinrike planter

Over halvparten av norske menn spiser mer rødt kjøtt enn de anbefalte 500 grammene fra Helsedirektoratet. Et mål i regjeringens «Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold (2017-2021) er å øke befolkningens inntak av frukt og bær, grønnsaker, grove kornprodukter og sjømat med 20 %.

— Det kommer til å bli veldig stort fokus på matproduksjon framover, det er ikke noe viktigere fagområde å satse på, sier Anne Kjersti Uhlen, professor i plantevitenskap ved NMBU. Hun leder forskningsprosjektet FoodProFuture som undersøker mulighetene for å produsere og prosessere plantebaserte produkter med høyt protein i Norge, og betydningen av dette for helse, miljøavtrykk og for å oppnå økt verdiskapning i norske verdikjeder.

Det er mulig å øke produksjon av proteinrike planter, som åkerbønner og erter, rundt sju ganger. Etter soya ligger åkerbønner som en god nummer to når det gjelder proteininnhold med hele 30 %, mens erter har 20-25 %. Plantene kan brukes som mat til både mennesker og dyr.

Vekselbruk gir næringsrik jord

Det er slik at de stedene i Norge som egner seg til å dyrke de proteinrike vekstene, også er de samme som egner seg for korn. Uhlen håper på mer vekselbruk, de proteinrike vekstene har dype røtter, og kan skape en bedre jordstruktur og sanere kornsykdommer. De kan bruke nitrogen som finnes i luft og omdanne det til plantenæringsstoffer slik at det ikke trengs nitrogengjødsling.

Gjennom prosesseringsteknologi er det mulig å få ut fraksjoner fra åkerbønnen med 60 % protein. Dette kan brukes til å lage kjøtterstatninger som ligner produkter de fleste forbrukere er vant til, som burgere, pølser og nuggets.

Hun kommer med den magiske setningen som dukker opp flere ganger i intervjuene.

— Alt henger sammen med alt. Vi kan ikke bare produsere, vi må få konsumentene med også, sier Uhlen. I rapporten «Kjøttfrie spisevaner» kom det fram at konsumentene er en variert og kompleks gruppe. De under 30 tilhører gruppen som både spiser mest rødt kjøtt, og som ønsker å skjære ned på forbruket. Samtidig er ingen andre aldersgrupper så  interessert i vegetarmat som de yngste.

I fjøset på Ås tygger kyrne gran

I fjøset på NMBU står det i disse dager noen kyr med gult halsbånd som tygger gran. Det vil si, egentlig tygger de på et gjærmel laget av rester juletre og skogsindustrien som skal erstatte importerte proteinrike råvarer i kraftfôret som soya fra Brasil.

Det er også laget smør og iskrem fra melka fra kyrne med de gule halsbåndene for å teste kvaliteten på meieriproduktene. Kyrne lever godt og intetanende om at de med i et forsøk i regi av Foods of Norway; et senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) som forsker på nye løsninger for bærekraftig matproduksjon, både for jordbruk skogbruk og akvakultur.

— Fôret er allerede blitt gitt til både laks og gris før, og det har gått svært bra. Laksen vokste godt på det nye gjærbaserte fôret til en friskere fisk fordi gjæren hadde en høy næringsverdi og ga foret mer smak. Også grisen syntes å like det nye fôret godt, og fikk bedre helse og fastere gjødsel, sier senterleder og professor ved NMBU, Margareth Øverland.

Tar i bruk det vi har i Norge

Margareth Øverland // Foto: Foods of Norway

Målet med Foods for Norway er å gjøre Norge mer selvforsynt med proteinrike fôrressurser ved bruke av fornybare natur ressurser.

— Foods of Norway er blå-grønt, vi tar i bruk ressurser både fra hav og land. Bare tenk på hvilke muligheter det finnes for skogen; nesten halvparten av Norge er dekket av skog, sier Øverland og forklarer hvordan prosessen, som er ganske lik uavhengig av restråstoff, fungerer:

  • Trebiomassen blir først til flis, og så til cellulose som spaltes til sukker ved hjelp av blant annet spesielle enzymer. Sukkeret puttes så i en bioreaktor i lag med ammoniakk og andre næringsrike nitrogenkilder som vi henter blant annet fra biprodukter av kylling. Deretter tilsettes gjærsopper som vokser på disse næringsstoffene, og så blir det til et proteinrikt gjærmel.

Korona er en vekker for mer selvberging

Øverland forteller entusiastisk om alle mulighetene som finnes. Hun tror kunnskap og teknologi er svaret for å få regnestykket til å gå opp, altså mer mat til en økende befolkning samtidig som at klimautslippet reduseres.

— Hva med korona-situasjonen vi står midt oppi, har den endret noe på synet på bærekraftig matproduksjon?

— Krisen har fått folk til å våkne opp, det er ikke en selvfølge at vi har nok mat lengre. Kan vi stole på at importen fungerer? Folk spør; hvor er kornlagrene og hvor er beredskapslagrene for medisinsk utstyr? Midt oppi denne situasjonen erfarer vi også hvor sårbart det er å være så avhengig av importert mat. Vi må produsere mer her til lands, både for selvforsyningsgraden og for å bidra til å utvikle en sirkulær økonomi, sier Øverland, og legger til:

— Det er aldri så gale at det ikke er godt for noe.

Tar turen til tang og tare

Dagbjørn Skipnes ved Nofima tar et stykke tare // Foto: privat

Øverland snakker også varmt om tang og tare, men det skal seniorforsker Dagbjørn Skipnes ved Nofima få fortelle om. Tang og tare er en av verdens største fornybare biomasser. Den er lite utnyttet til verdiskaping i Norden, det ønsker Skipnes å gjøre noe med.

Tang og tare inneholder både mineraler, vitaminer og fiber, og kan ha mange bruksområder i matlaging.

— Bærekraftig mat, er det egentlig mulig, går puslespillet opp med den økende befolkningen?

— Ja, teknisk sett så er det ingen ting i veien for at vi skal kunne å fø hele verdens befolkning i uoverskuelig framtid. Tar jeg av meg Nofima-hatten, så er min personlige oppfatning at det er en fordelingsproblematikk. Det er politiske spørsmål, om hele verdens befolkning blir mettet eller ikke.

— Tar jeg på meg forskerhatten igjen, er det ikke noe i tvil om at vi må utnytte alle ressurser vi har, og havet er en av dem. Det har et stort potensiale, sier Skipnes.

I de fem siste årene har tang og tare kommet mer i vinden, mye av det kan en takke sushi for. Men egentlig er det ikke noe nytt, det har vært brukt i mat siden vikingtida, kan Skipnes fortelle. Dersom tang og tare tilsettes i fiskekaker og burgere kan det øke fiberinnholdet. I 2018 vant en fiskeburger tilsatt sukkertare, fra Patricias gatekjøkken, prisen for beste sunne fastfood. Andre nye produkter er tangøl, krydder og chips.

Havet er et kjempematfat – men må forvaltes godt

Målet er at mer mat skal komme fra havet, og det trengs ordninger og insentiver for at nyoppstartede bedrifter langs kysten kan overleve. Problemet med sukkertare som er den som er mest brukt i dag er at den har lite protein, mens rødalger har et større potensiale for fiskefor. Skipnes håper derfor det vil bli mer produksjon av den framover.

— Selv om de tekniske utforingene er der så er det ikke tvil om at det er løsbart å bruke havområder langt unna land til matproduksjon. Det kan sammenlignes med oljenæringa som i begynnelsen ikke visste hvordan den skulle sette opp borerigger for å ta opp olje, samtidig var den ikke i tvil om at det var teknisk mulig, sier Skipnes.

Akvakultur, altså produksjonen av blant annet fisk, skjell og skalldyr, er den hurtigst voksende matindustrien i verden. Ellers så har fiskeindustrien mye å ta tak i før den blir bærekraftig, som med overfisking, eller at norsk fisk sendes til Kina for å foredles der. Franske forbrukere ble opprørt etter en dokumentar som avslørte hvordan norsk torsk sendes til Kina og fylles med kjemiske tilsettingsstoffer og vann, før den returneres til Europa, i følge NRK.

Dag O. Hessen om en verden på vippepunktet

En samtale med Dag O. Hessen - Verden på vippepunktet

Dag O. Hessen under opptak av Naturviterne Podcast om boken "Verden på vippepunktet" - hør det her

Vi løfter blikket opp fra norske erter og NRF-kuer for å se på det globale bildet.

I sin nylig utgitte bok «Verden på vippepunktet» kommer biolog Dag O. Hessen med noen urovekkende fakta. Mengden nitrogengjødsel er tidoblet i verden siden 1960-tallet, mens bruken av den begrensende ressursen fosfor har økt fra 10 milliarder tonn årlig i 1960 til 40 milliarder i dag.  40 % av landjorda brukes til jordbruk, degradering av arealer er en viktig grunn til tap av naturmangfold. Klimaendringer med tørke og flom og erosjon gjør at det ikke vil bli mulig å dyrke like mye framover.

— Med dagens utvikling går ikke regnestykket med behovet for mer mat opp. Det er to umiddelbare løsninger slik jeg ser det. Vi må ernære oss mer maritimt, fordi globalt er det ikke mer landjord å ta av. Og vi må ernære oss på lavere nivå i næringskjeden fordi det krever mye mindre energi og arealer.

Hessen understreker at når han snakker om at vi må ernære oss mer maritimt, så er det ikke først og fremst snakk om oppdrettslaks. Næringen er ikke bærekraftig slik den nå drives med store mengder soya fra Brasil i foret og negativ påvirkning på miljøet i fjordene. I stedet for å spise laks, burde vi mennesker spise mer av fisken som i dag brukes til fôr.

Mange muligheter, fra genteknologi til dyrere mat

Ved bedre driftsformer, det Hatløy kaller presisjonsjordbruk, finnes det også mange muligheter. Sammen med kinesiske forskere ved Universitet i Oslo har Hessen sett på hvordan det er mulig for Kina å bruke nitrogen i jordbruket for å unngå forurensning, samtidig som matproduksjonen opprettholdes på samme nivå.

Dernest er det håp i en metode for genteknologi som heter CRISPR, den kan være opptakten til en grønn revolusjon versjon 2.0. Teknologien gjør det mulig med nærmest kirurgisk presisjon og klipping og liming å «legge inn gener som gir mer næringsrike planter, mer rasktvoksende planter, mer tørketolerante planter, mer sykdomsresistente planter – you name it», skriver han i boka, selv om det er lenge til den er klar for å brukes i stor skala.

For Norges del mener han det må en aktiv grønn skatt- og avgiftspolitikk til for å legge om forbruket.

— I dag bruker vi kun drøyt 10 % av inntekten på mat, på 60-tallet var det 40 %. Vi må være villige til å betale mer for mat for å kunne satse på bærekraftig produksjon og dyrevelferd.

Bærekraftig pris til bonde og fisker

Vi har sett på ulike aspekter ved matproduksjon både til havs og til lands, plantebasert og kjøtt, sett på noen globale utfordringer. Hva med produsentene, fiskerne og bonden?

— Økologisk, sosial og økonomisk bærekraft er at fiskeren, kystbefolkningen og lokalsamfunnet får sin andel av verdiskapningen, og ikke at redere og kvoteeiere med store trålere stikker av med verdiene, sier Hatløy.

Bonden må få  sin rettmessige andel av verdiskapningen og god nok pris for maten som produseres. Det bør ikke være slik at slutten av verdikjeden, grossist og butikkleddet, stikker av med for stor andel av fortjenesten.

— Godt nok betalt til bonden både i Norge, og ikke minst i utviklingsland, er helt avgjørende for den totale bærekraften i matproduksjonen og for lokalsamfunnet, avslutter Hatløy.

Etterord:

Det er så mye å si om mat, og sannheten er kompleks, dette var det vi rakk her. Vi har valgt å ikke skrive om økologisk mat i temaartikkelen, fordi det blir for omfattende. Det betyr ikke at temaet ikke er viktig. Folk kan kanskje krangle om hvor mange gram kjøtt som skal ligge på tallerkenen, men det de aller fleste er enige om er å redusere matsvinn. Matsvinn står for hele 8 % av klimagassutslippene i verden. Vi sier som Aftenpostens Joachim Lund i en kommentar som heier på norsk landbruks forsøk på å få ned klimagassutslippene:

— Så spis opp maten din du, og ikke kjøp mer enn du trenger. Det er et godt sted å begynne.

Laster kommentarfelt ..