Da amerikanske Charles Goodyear først vulkaniserte gummi i 1842 hadde indianerne brukt naturmaterialet i tusenvis av år til sko, baller og impregnering av tøy. Gummi er tross alt et naturmateriale, der gummitreet (Hevea brasilensis) er den mest kjente kilden. I treets lateks (kautsjukmelk) finner vi «kautsjuk» som er rå naturgummi.
Goodyear var ikke helt fornøyd med naturgummien. Han mente at materialet kunne modifiseres til noe mer stabilt. Også briten Thomas Hancock var på samme tanken i sin søken etter et vanntett gummimateriale. Svaret ble å varme opp naturgummi sammen med svovel, og produktet ble vulkanisert gummi – et materiale som kan strekkes i hvilken som helst retning 400 prosent av sin egen lengde. Goodyear tok patent på vulkanisert gummi i 1844, og det er ikke tilfeldig at det står Goodyear på omtrent 17 prosent av norske bildekk i dag.
Det var bildekkene som virkelig satte igang gummiproduksjonen fra slutten av 1800-tallet. Naturgummi blandet med sot og silikonoksider gir et hardført og elastisk bildekk.
Vulkanisert naturgummi er riktignok ikke et plastmateriale, men det er et elastisk polymer, også kalt elastomer, som vanskelig kan gjenvinnes og som ikke brytes ned på veldig lang tid. Materialet representerte også starten på en utvikling mot stadig flere polymerer med mange ulike egenskaper.
Bildekk er laget av en viss andel naturgummi, men i dag er det også mye syntetisk gummi i blandingen. Det vil si plast.
Plast erstatter metall, fiber, lær, tre og glass i mange produkter
Den tvilsomme æren for å ha funnet opp plast har tilfalt Alexander Parkes. Parkes tok patent på plastmaterialet Parkesine i 1856, et svært brannfalig materiale laget av nitrocellulose som også brukes i dynamitt. Det ble ingen umiddelbar suksess, blant annet fordi det var dyrt og brannfarlig, men idéen ble videreført. Etter første verdenskrig blomstret kjemiindustrien, parallelt med gummiindustrien, og en lang rekke nye typer plast så dagens lys. Masseproduksjoen startet i 1940- og 1950-årene.
Siden andre verdenskrig har vi erstattet stadig flere naturmaterialer med plast. Vi fisker med en sene av nylon, eller polyamid (PA), et plastmateriale som også brukes i blant annet tannbørster og klær. Klærne består ofte også av polyester (PES). Solbriller, trafikklys og kontaktlinser er laget av polykarbonat (PC). Matvarene bæres hjem i bæreposer av polyetylen (PE), som også brukes også i spylervæskebeholderen, utendørsmøbler, gulv, brusflasker, sminke og tannkrem. På kontoret omgir du deg med skjermer, PC-er, tastaturer og printere laget av akrylnitril-butadien-styren (ABS), mens mobiltelefonen er en blanding av polykarbonat (PC) og akrylnitril-butadien-styren (ABS). I tillegg til vulkanisert naturgummi, bruker vi syntetisk gummi som styrenbutadien (SBR), polybutadien (BR) og polyisopren (PI), og dagens bildekk lages av en blanding av særlig sistnevnte typen syntetisk gummi og vulkanisert naturgummi. Oppramsingen er langt fra uttømmende.
Dette er ett av mange bilder av plast fotografert langs kysten av Troms av Bo Eide, klima- og miljørådgiver i Tromsø kommune. (Foto: Bo Eide)
Plast er billig å lage, og det er et solid materiale i forhold til vekten. Man trenger for eksempel bare to gram plast for å pakke inn 200 gram ost. Av samme årsak er både fly og biler laget av en stor andel plast. Et Boing Dreamliner-fly består for eksempel av 50 prosent plast.
Plastindustrien øker - 15 tonn havner i havet hvert minutt
I 2009 produserte vi 250 tonn plast. I 2016 var vi oppe i 335 millioner tonn, og industrien vokser fremdeles med omtrent fire prosent i år. Åtte prosent av oljen som utvinnes blir til plast. Noe av plasten deponeres på land og blir liggende der i overskuelig framtid. Bare rundt ni prosent resirkuleres, og omtrent 12 prosent brennes.
I dag kalkulerer vi med at omtrent 15 tonn plast havner i havet hvert eneste minutt. Mens en pappkartong brytes ned i løpet av bare et par måneder, brytes et fiskesnøre ned først etter rundt 600 år. En plastpose bruker ti til tjue år på å brytes ned. «Brytes ned» er et litt misvisende uttrykk i denne sammenheng. Plasten brytes først og fremst opp i mindre og mindre biter og blir til mikroplast, som er plastpartikler mindre enn fem millimeter. Mikroplast avgis også direkte fra klær via vaskemaskinen, fra bildekk når de slites og fra tannkrem og sminke. Disse partiklene er så små at renseanleggene i liten grad fjerner mikroplast fra avløpsvannet.
Forskere har funnet mikroplast blant annet i sedimentene på sjøbunnen i Norskehavet og i iskjerner i Arktis.
Store malstrømmer av plast i verdenshavene
I havet samler mye av plasten seg i fem store sirkulære strømmer. Alle verdenshav har minst én slik strøm, når vi ser bort ifra Nord- og Sørishavet. Den nordre stillehavsstrømmen regnes som den mest søppelholdige og har fått navnet The Great Pacific garbage patch. Egentlig snakker vi om en gyrostøm, en overgangsone og en konvergenssone som skaper en østre og en vestre søppelansamling. Ytterst i en slik gyro er det sterk strøm. Omtrent 5,1 kilogram plast per kvadratkilometer over et 5000 kvadratkiometer stort område utgjør sentrum i The Great Pacific Garbage Patch. Totalt er det beregnet at fem billioner plastbiter som veier tilsammen 250 000 tonn flyter rundt i verdenshavene.
Noen melbillelarver, bakterier og enzymer kan bryte ned plast, men det er få av de som kan gjøre jobben, de er ikke på rett sted og de gjør ikke jobben fort nok. Man ser for seg at slike nedbrytere kan bistå i å fjerne plast som er samlet opp for eksempel i landdeponier.
Dyr som setter seg fast i plast har vært observert i alle verdens hjørner. (Foto: NOAA PIFSC / CC BY 2.0)
I tillegg til at dyr setter seg fast i plast, kan plast skape problemer fra innsiden – noe som for eksempel er studert nærmere hos havskilpadder. Mens gåsenebbhvalen som strandes ved Vindenes i Fjell kommune på Sotra hadde forvekslet plastposer med mat, forveksles mikroplast med mat hos mindre organismer. For hvert trinn opp i næringskjeden må et dyr normalt spise ti gram byttedyr for å legge på seg ett gram biomasse, og det går med mange byttedyr gjennom et helt liv. Slik bioakkumulerer plasten oppover i de trofiske nivåene i næringskjeden. Konsentrasjonen av plast blir høyere jo lengre opp i næringskjeden man undersøker.
Plasten kan skade fordøyelsessystemene til de dyrene som tror det er mat, og den gir også en metthetsfølelse slik at dyrene slutter å ta til seg næring og sulter ihjel.
Slik kan en død albatross på en øy i Stillehavet se ut. Svært mange kadaver har plast i magen. (Foto: Chris Jordan (via U.S. Fish and Wildlife Service Headquarters) / CC BY 2.0)
Miljøgifter haiker på plastpartikler
I tillegg til å være skadelig i seg selv, samler mikroplasten opp marin forurensning som PCB og DDT. Disse stoffene er «hydrofobe». Det vil si at de vil unngå vann og heller feste seg på faste stoffer. En rekke hydrofobe miljøgifter virker hormonforstyrrende på organismer, og det kan tenkes at disse stoffene påvirker bestander av livet i havet når de inntar næringskjeden ved å haike på plastpartikler.
Norge har undertegnet konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige atlanterhav kalt OSPAR-konvensjonen. Her er det satt et mål om at mindre enn ti prosent av havhest skal ha mer enn 0,1 gram plastpartikler i magen. I forbindelse med denne konvensjonen som ble ferdig forhandlet i 1992 har det kommet en rekke studier på plastinnhold i havhest. Bortimot 90 prosent av havhestene på Svalbard har vist seg å ha plast i magen, og over 22 prosent har mer enn 0,1 gram plast i magen.
Den teknologioptimistiske løsningen
Fritidsdykkeren Boyan Slate var 16 år da han rett og slett bestemte seg for å rense havet for plast. Han var en ingeniørspire som blant annet tok Guinness-rekord ved å fyre av 213 vannrakketter samtidig som 14-åring. Nå er han 23 år gammel, og CEO i the Ocean Cleanup som har håvet inn omtrent 255 millioner kroner gjennom folkefinansiering og donasjoner for å rense havet. Idéen er å sette opp stasjonære nett på strategiske steder i havet hvor søppelet strømmer forbi.
Boyan Slat vil støvsuge verdenshavene. (Foto: Ministerie van Buitenlandse Zaken/ CC BY 2.0)
En prototype ble satt opp i Nordsjøen i juni 2016, og innretningen viste seg å ta skade av vær og vind. Ingeniørene har i ettertid gjor en rekke endringer på innretningen. For eksempel vil de la søppelfangeren flyte fritt i stedet for å fortøye den.
Det første oppsamlingsnettet skal etter planen taues ut til the Great Pacific Garbage Patch midt i 2018, og de vil ekspandere virksomheten til de neste fire malstrømmene i 2020.
En politisk dugnad mot plast
Silje Ask Lundberg, leder i Naturvernforbundet, Bård Vegar Solhjell, generalsekretær i WWF Verdens naturfond, Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender, Borhild Tønnesen-Krokan, daglig leder i Forum for utvikling og miljø og Anna Karlsson, avtroppende leder i Spire, skrev nylig en kronikk på NRK Ytring. De foreslår en politisk dugnad med fem punkter.
- Produsentene må ta ansvar for at plasten ikke havner på avveie
- Forbud mot unødvendig engangsplast
- En juridisk bindende internasjonal avtale om marin forsøpling med nullutslippsmål innen 2030
- Momskutt på reparasjoner og utleie
- Utvidet reklamasjonsrett på produkter
Økende engasjement
Det er mye som tyder på at engasjementet rundt plastproblematikken øker parallelt med at vi får servert bilder fra fuglefjellet på Runde der reirene i stor grad er bygget av plastavfall og ikke minst gåsenebbhvalen med 30 plastposer i magen.
- #tavaha er hashtaggen som frontes av Nordic Ocean Watch, som holder foredrag, arrangerer strandryddinger, konserter, filmvisninger og festivaler for å skape engasjement for havet og for å ta vare på havet (derav ta-va-ha). På Instagram har det så langt blitt postet 6213 bilder med #tavaha-taggen.
- NRK har nylig gjennomført en direktesendt ryddeaksjon i etterkant av TV-serien Planet plast med Line Elvsåshagen. Hashtaggen #nrkplast har vært flittig brukt i sosiale medier, og rundt 40 000 personer har deltatt.
- Hold Norge Rent er en ideell forening som arbeider mot forsøpling, og har siden 2011 arrangert strandryddedagen som har vokst seg større for hvert år. På strandryddedagen i 2017 var det 48 702 frivillige ryddere ute på 2845 ulike ryddeaksjoner. I år skal det igjen ryddes strender, øyer, holmer, havbunn og langs vassdrag og innsjøer.
Naturviterstudentene har i år tatt initiativ til ryddeaksjoner i Ås, Bergen og Trondheim. På Hold Norge Rents ryddeportal var det nesten 3000 ryddeaksjoner i portalen, og rundt 90 000 frivillige deltok.