Artikkelen er tidligere publisert i Naturviteren 3 - 2016
Det sildrer i bekken ved Hovinbyen i Oslo. Et eldre ektepar går ettermiddagstur i det gylne lyset. Ungdommelige eiketrær svaier lett i vinden, mens en liten andefamilie på fire vagger i den nyanlagte Teglverksdammen.
– Da jeg flyttet hit var dette området et snødeponi. På vinteren nådde snøfjellet oss nesten helt opp til vinduet i femte etasje. Da tenkte jeg ”hva har jeg gjort”, sier Ingvild Myhren Grønbæk. Hun er ute med datteren Ada og leker denne ettermiddagen.
– Nå blir det jo bare finere og finere. Dammen, grøntområdene og lekemulighetene. Vi merker at området nå trekker turgåere, barn og familier, og det er hyggelig, sier Ingvild. Hun og datteren tilhører en ganske omfattende statistikk. I dag bor nemlig mer enn 50 % av verdens befolkning i urbane områder. Det farger dagens samtale om hva en by skal være, i dag og i fremtiden. Særlig to samtaler går igjen: Befolkningsvekst og klimautfordringer.
Alt fra kollektivtrafikk, parkeringsmuligheter, sykehus, bolig, barnehager og skoler, søppelhåndtering og vannhåndtering skal inn i en bærekraftig bykabal som aller helst skal gå opp. Hver dag, hver time. Det er ikke bare-bare.
En god by
Byene vokser. I følge FN urbaniseres verden, og særlig utviklingslandene, i en fart som man aldri før har sett. Innen 2030 vil ytterligere tre milliarder bosette seg i byer.
På sitt beste kan byer sørge for gode liv med økonomisk og sosial utvikling. På sitt verste kan en by sluke sine innbyggere med trafikk, luftforurensing og mangel på boliger og helsesystem. Finnes det et enkelt svar på hva en god by er?
– En god by er en by som gir gode, trygge omgivelser for innbyggerne sine og deres hverdagsliv. Og en god by bør ikke få for store negative konsekvenser for omlandet og verden for øvrig. Hovedutfordringen er kombinasjonen: Innbyggerne og omverden, sier Per Gunnar Røe, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO. Alle kan ikke få alt.
Av jordens overflate utgjør byer faktisk ikke mer enn 2-3%. Men når man ser på forbruket står byene for hele 75 %, og hele 80 % av co2-utslippene. Privatbilen er den store synderen. Det er med andre ord i byene at slagene i klimakampen må stå.
Svaret på fremtidens urbanisering er ofte ”smarte byer”. Teknologiske byer, der alt og alle snakker sammen. Men hva med de som bygger byen. Er de smarte? Og gjøres utbyggingen smart?
– Ta Oslo; en by der man har sterk tro på at utbygging i kombinasjon med god arkitektur er svaret. Så lenge man har et attraktivt sentrum er problemene løst. Men det er ikke sikkert, sier Røe. Han mener at man i Oslo ikke har fått til en god nok balanse mellom offentlig og privat. – Man stoler for mye på de private utbyggerne, sier Røe. Og hva vil de? Jo, de vil selge boliger. Og med dem selges også en grønn og smart livsstil. Pene prospekter med glansede bilder. For mellom byene er det også konkurranse. Om arbeidskraft, turister og kapital. Stavanger, for eksempel, skal bli Nordens smarteste by. Og veien dit handler i stor grad om morgendagens historie - for å glemme dagens oljekrise.
10-minuttersbyen
Alt skal ta 10 minutter. Til jobb, til barnehage, skole, butikk, lege og turområder. Med den effektive 10-minuttersbyen er målet er at alle daglige gjøremål skal være så nærme at de kan gjøres helt uten bil. Tettere byer er forutsetningen når klimautfordringene skal løses. Som en del av det å bli Nordens smarteste by, sikter Stavanger mot 10-minuttersbyen. Med støtte fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet ble det i 2014 satt i gang et pilotprosjekt i Hillevåg, der snarveier skal gjøre avstandene kortere. Bonusen er at for hvert tiende minutt som tilbakelegges, bidrar det til bedre helse blant befolkningen.
– Gang, sykkel og turveier har man grepet fatt i, og det er nok fordi det er intuitivt at tilrettelegging for fysisk aktivitet og gir god folkehelse. I tillegg til at det passer godt sammen med det planleggingen mye handler om: Å kartfeste ulike funksjoner, forklarer Hege Hofstad, statsviter og forsker. Men å planlegge en god by handler ikke bare om kartfesting. Hva med sollys og utearealer? Hvor mye plass trenger hvert menneske for at det skal få positiv effekt på folkehelsen – og forhåpentligvis miljøet?
– I Norge er det bygget opp et institusjonelt rammeverk for å ta vare på folkehelse i planlegging. De innebærer at alle kommunene skal lage en kunnskapsoversikt over folkehelseutfordringene i sitt distrikt, for klarer Hofstad. – Det høres enkelt ut, men det er det ikke. Tiltakene man gjør i dag ser man ofte ikke effekten av før i fremtiden. Folkehelse innen byutvikling er så komplekst og stort, og vanskelig å ha kunnskap om, derfor blir nok mye gjort på magefølelsen, sier Hofstad. Så selv om oppmerksomheten rundt folkehelse og byplanlegging har økt de siste årene er det ikke like lett å omsette interessen og målene inn i selve arealet som planlegges.
Slipp vannet løs
I over 60 år lå Hovinbekken i rør, ett av Oslos største elveløp. Men da området rundt Hovinbyen skulle utvikles ble vannet på ny hentet opp. For i løpet av de 60 årene har forskning på natur og mennesker økt, og i dag vet vi at vann og grønne områder i bynære strøk gjør at mennesker har det bedre – både fysisk, psykologisk og sosialt.
New Yorks grønne High Line er et annet eksempel på reintrodusering av natur i byen. Det samme er ”grønne tak”, som går ut på å kle byens hustak med sukkulenter og andre plantearter som trekker til seg mye vann. I Frankrike har de vedtatt at alle nye, kommersielle bygg må være kledd av enten planter eller solpanel. I København går det i samme retning.
Å reintrodusere natur handler ikke bare om å gjøre omgivelsene hyggelige. Hovinbekken er i dag med på å ta hånd om økte nedbørsmengder, og planter og trær bidrar til et større naturmangfold.
– Vi må lære mer av naturen for å skape de gode byene. For å få til det må man jobbe tverrfaglig. Ingeniørene kan kanskje beregne vannet, men også de må tenke nytt. Vi må få inn hydrologer og biologer og ta i bruk hele den biologiske verktøykassen, sier Ingrid Merete Ødegård, førsteamanuensis i landskapsplanlegging ved NMBU. Hun mener det bør settes flere krav og overordnede føringer når man skal bygge mer kompakte byer. I tillegg bør man ikke være redd for å prøve ut nye, grønne løsninger. – I Oslo er man ganske flinke til å teste ting, men ellers i landet er det få løsninger som prøves ut. Når alt kommer til stykke tør man ikke, og det har med klima og usikkerhet å gjøre.
Kjøpslår om verdier
I Norge har man lagt seg på en markedsbasert utvikling. Altså at staten og kommunen lar private selskaper stå for utvikling av bygg og boligområder. Effektivt, ja, men har man da nok styring? Da Tjuvholmen i Oslo skulle bygges ut inneholdt den opprinnelige planen regulerte boliger til utleie. Det ble forhandlet bort. Og da utbyggingen av Hovinbyen satte i gang kom nok en byttehandel på plass: En ekstra etasje til utbyggerne som drifter gangveien. Å kjøpslå med offentlige områder på den måten er slett ikke uvanlig, forteller Hege Hofstad. Årsaken er forskjellige næringer med forskjellige interesser.
– Det er ingen kvikk fiks når det gjelder samfunnsutvikling. Jeg synes på mange måter at man har gjort mye bra, og folkehelseaspektet har fått veldig mye mer økt fokus. Nå gjelder det bare å konkretisere det, sier Hofstad. Men det er ett problem: –Vi har brukt 15 år på å bygge opp denne interessen, og når kommunene nå står på terskelen til å iverksette, opplever jeg at myndighetene er mer opptatt av andre ting, sier Hofstad. For å kunne sikre et folkehelseperspektiv i byutvikling, må politikerne fremme saken. – Den politiske backingen kunne vært bedre.
Flest småbyer i landet
Å diskutere byutvikling er intet nytt fenomen. Diskusjonene om de pressede områdene rundt Oslo har pågått siden 1600-tallet, kan Erling Dokk Holm, førsteamanuensis ved Høgskolen Kristiania, informere.
– Utvidelsen av bygrensene i 1948, da Aker ble en del av Oslo, gjorde mulig den veksten Oslo har hatt, sier han. De siste 30 årene alene har byen vokst med 30 %. – Men det er faktisk de byene med 20-30 000 innbyggere vi har flest av. Og for å klare å gjøre de til gode byer må både offentlig og privat sektor inn i sentrum. Inn i bykjernen, sier Dokk Holm. Et eksempel på det, som Dokk Holm er svært fornøyd med, er nye St. Olavs hospital, som i 2015 ble plassert i Trondheim sentrum. Det fikk de ”Attraktiv By”-prisen for. Begrunnelsen ligger i at et sykehus i sentrum gir positive ringvirkninger. Langt større enn om det ligger isolert ute på et jorde, slik det nye sykehuset i Stavanger er vedtatt plassert. Det tar ikke 10 minutter å komme seg dit.
– I tillegg blir sykehuset plassert der ingen har anbefalt dem. At de får lov til dette av regjeringen stiller jeg meg uforstående til, sier Dokk Holm. Han mener det er for mange bør og ikke skal i norsk arealpolitikk, og det er problematisk. – Det får jo ingen konsekvenser.
Patrioter
Tilbake i Hovinbyen har folk begynt å trekke inn i hus og leilighet. Klokken tikker mot middagstid. Det var tilfeldigheter som gjorde at Ingvild og Ada havnet på Hasle i Hovinbyen for seks år siden. Med en liten baby på armene var det viktig å komme inn på boligmarkedet, og markedet var tøft også da.
– Uten noe forhold til området trøstet jeg meg med at det bare var åtte minutter til byen, smiler Ingvild. Dersom hun skulle flytte på seg i dag, derimot, måtte det blitt til en større leilighet i nærheten. For området vil hun ikke flytte fra. Her har de alt. Butikk i nærheten, T-bane, buss, skole og barnehage. Og om de skulle ønske å gå en tur er det bare å snøre på seg joggeskoene og svippe ut døren til den nye turstien. – Nå har vi blitt Hasle-patrioter. Men det skal jammen bli deilig når byggingen roer seg også, smiler Ingvild.
