Bærekraftig utvikling – hva nå?

Illustrasjonsfoto: Artsdatabanken vurderer isbjørnen på Svalbard som sårbår. Prognoser om oppvarming av arktiske områder indikerer drastisk tap av isbjørnens habitat (havis). // Foto: Arne Nævra, naturbilder.no

Lisbet er frilansjournalist utdannet fra journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og skriver for blant annet Naturviterne. Hun har skrevet mye om miljø og klima, spesielt om forskning. I denne artikkelen har hun med historier fra det vakre stedet hun er oppvokst; Storlidalen i Oppdal kommune.

For naturvitere, er faktaene fra Naturpanelets rapport som kom i begynnelsen av mai, så harde at det gjør vondt å lese.

• 85 % av verdens våtmarker er tapt.
• De siste 50 årene er urørt natur på land og i havet halvert.
• Én av åtte millioner arter er truet av utryddelse på kloden i dag.

Flere elementære spørsmål dukker opp når en leser om den alvorlige tilstanden vår klode er i:

— Hvordan skal vi snu den negative utviklingen? Finnes det egentlig noen grunn til å ha et positivt syn på framtida? 

Per Espen Stoknes, psykolog og leder ved Senter for grønn vekst, svarer slik på det siste spørsmålet:

— Vi har to øyne, og det beste dybdesynet får vi ved å bruke begge øynene. Det samme gjelder synet på framtida, en må bruke positivisme og negativisme samtidig, da får en mer dybdeforståelse.

• Les også: Ekspertenes forslag til grep for å redde naturen

Også feriene våre er prisgitt naturen.

Årlig utvinnes omtrent 60 milliarder tonn av jordas ressurser. Det er nesten dobbelt så mye som i 1980. Den enkelte forbruker 15 % mer materielle goder nå enn da. Plastforurensningen har økt 10 ganger siden 1980. Ikke at funnene om tapt natur i Naturpanelet kom som en overraskelse. Men det er første gang at en så omfattende rapport om hvordan det står til med naturen og det biologiske mangfoldet er publisert (se fakta).

Maten vår, husene våre, energien, ja til og med feriene våre, om det nå er på fjellet i Norge eller ved Middelhavet, er prisgitt naturen. Likevel ødelegger vi den som aldri før.

Per Espen Stoknes, psykolog og leder ved Senter for grønn vekst.

For 10 år siden møtte jeg Stoknes på FNs klimatoppmøte i København for å snakke om hvilke psykologiske barrierer som gjør at vi mennesker ikke handler selv om klimatrusselen er alvorlig. Det har han også skrevet om i boka «Hva vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming». De samme psykologiske forsvarsmekanismene kan settes i kraft for å ikke ta trusselen i rapporten fra Naturpanelet på alvor.

• Når fienden er en selv - artikkel i Psykologtidsskriftet 2010

Vi kommer tilbake til psykologien og hvorfor Stoknes mener det er essensielt å møte fakta om trusselen for naturmangfold med eksempler på løsninger.

Rapporten som tar naturen på alvor

Graciela Rusch, som bor i Trondheim og er forsker på Norsk institutt for naturforskning (NINA), er en av to norske forfattere bak rapporten.

— Rapporten samler opp eksisterende kunnskap. Hva vil du trekke fram som nytt og spesielt med denne rapporten?

— Det at den ikke bare kommer med fakta på hva som skjer med naturen og biologisk mangfold, men også sier at vi må endre synet på forholdet mellom mennesker og naturen og på vårt forbruk. Vi må slutte å se på oss selv som løsrevet fra naturen. Vi mennesker og naturen er sammenvevde, naturen er vårt livsgrunnlag, sier Rusch.

Hun og de andre forfatterne peker i rapporten på fem hoveddrivere som grunn til degraderingen av naturmangfold:

• Arealbruk på land og vann
• Utnyttelse av organismer (høsting, hugst, jakt, overfiske)
• Klimaendringer
• Forurensing
• Fremmede dyrearter

De fem driverne påvirker og forsterker hverandre.

Informasjonsvideo fra Intergovernmental Science-Policy Platform om Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES).

Det må koste å ødelegge natur

Graciela Rusch // Foto: privat

— Du har jobbet med å se på hvilke virkemidler som kan brukes for å demme opp om ødeleggelsene. Har du noen eksempler?

— Vi har et økonomisk system som forbruker naturen og i visse tilfeller ødelegger den uten at dette regnes som en kostnad. Det tas for gitt at en ikke skal betale for å ødelegge natur. Mange land jobber med å få på plass et økosystemregnskap som er et virkemiddel for å synliggjøre denne kostnaden. I Norge holder vi i NINA på med det.

Virkemidler som styrker Føre var-prinsippet, har ikke vært godt nok utviklet og er ikke tatt i bruk.

Rusch understreker at konsekvensutredninger må være nøye utarbeidet. Det holder ikke å bruke noen tusenlapper på en konsekvensutredning når det gjelder prosjekter som innebærer store naturinngrep.

Et eksempel er at en professor i samfunnsøkonomi og en forsker ved SSB i november 2017 vitnet mot staten i Klimasøksmålet fordi de mente at konsekvensutredningen for oljeutvinning i Barentshavet var full av feil. Blant dem var en feilberegning fra Oljedirektoratet som viste 135 000 milliarder for mye i inntekter. De pekte på at ikke-verdsatte ringvirkninger for miljøet, ikke var tatt med i nok grad, i følge NRK.

Må lære av urfolksgrupper

Rettighetene, kunnskapen og verdiene til urfolk og lokalsamfunn må anerkjennes, understreker rapporten. De lever gjerne i områder med mye uberørt natur, og deres stemmer må bli hørt.

Endring av matproduksjon og reduksjon av matavfall er andre virkemidler rapporten trekker fram. Subsidierer som fører til naturødeleggelser, som overfisking, må fjernes. Matproduksjonen bør i så stor grad som mulig bli lokal.

— 40-45 % av fôret til norske og europeiske husdyr kommer fra utlandet, ikke uvanlig fra soya i Latin-Amerika. Soyaproduksjon har ført til nedskogning og enorme arealendringer i Brasil og Argentina. Vi trenger kortere produksjonskjeder og mer lokal matproduksjon, sier Rusch.

Fornektelse av naturen

Arne Johan Vetlesen // Foto: Alf Øksdal

— Det var på tide, sier filosof Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved Universitet i Oslo, da jeg kommenterer at rapporten fra Naturpanelet snakker om behovet for systemendring og naturens egenverdi.

Vetlesen har skrevet bok om når det motsatte skjer, «The denial of nature», fornekting av naturen. Hans forklaring som filosof på at vi er i ferd med å ødelegge vårt eget livsgrunnlag, tillegger han vår antroposentriske kultur; en forestilling om at mennesket har en særskilt status som hever oss over alle andre arter og naturen. Naturen er til for oss.

Samtidig er han kritisk til ideen om økosystemtjenester i rapporten.

— Det nye er bare at man nå forsøker å sette en prislapp på naturens tjenester for én art, oss mennesker. Antroposentrismen er ikke utfordret.

"Tendensen verden over er at en vestlig-inspirert materiell livsstil basert på økt privat forbruk fra år til år, generasjon til generasjon, ikke bare anses som ønskverdig av en stadig voksende verdensbefolkning, men som mulig, ja som en «menneskerett", skriver Vetlesen i en artikkel.

Bærekraftig utvikling – mest en politisk formulering

Også begrepet "Bærekraftig utvikling" (se fakta) mener han er en forlengelse av denne fornektingen av naturen.

— Bærekraftig utvikling er mer en politisk formulering, enn en vitenskapelig og kvalitetssikret definisjon. Det har vært på alles lepper, og politikere og økonomer har brukt det som en måte å rettferdiggjøre at økonomisk vekst er forenelig med naturvern. Hva har det ført med seg? Alle miljøproblemer, bortsett fra ozonlaget, er forverret siden Brundtlandskommisjonen lanserte det i 1987.

Når denne rapporten nå nettopp kommer med en systemkritikk så tror han det er fordi vi har kommet til et punkt der klimaendringene og ødeleggelsene er synlige for vanlige mennesker.

— Regjeringen agerer fortsatt som om økonomien er frakoblet naturgrunnlaget og ikke prisgitt det. Det at Erna ikke har villet snakke om rapporten, gir på en annen side de røde og grønne partiene noe å spille på, sier Vetlesen.

Og endringene skjer, i dag. Det er fristende å fortrenge det, late som det ikke skjer, noe Stoknes forklarer som en psykologisk forsvarsmekanisme. Fordi det føles ubehagelig og kaotisk og ta innover seg at de fire årstider ikke lenger er slik de var, at en million arter er utrydningstruet, at våre barn vil leve i en helt annen og ustabil natur enn den vi hadde.

Innimellom intervjuene og jobben med denne artikkelen, så skjer akkurat det:

I dalen jeg kommer fra i Trollheimen i Oppdal merkes det at det er færre fugler enn før, rett og slett mindre fuglesang. I påska var det varmere her enn i Sør-Spania, mens i slutten av mai så la snøen seg, og det bød på problemer for hekkende fugler. Mens det før var viper å se over alt, så er det nå bare to par som hekker i dalen, og arten står på rødelista for truede arter. Det var hjerteskjærende å se den karakteristiske fjærpryden til to vipene som stakk opp fra snøen der de lå på reiret. Heldigvis klarte de seg.

Det er utenfor normalen når snøen legger seg i slutten av mai, selv i Storlidalen. Men vipa lå standhaftig på redet for å holde eggene varme, selv om hun holdt på å snø ned. // Foto: Harald Jære

— Nødvendige erkjennelser om naturvern i FN-rapport

"Naturen har feber. Den globale økologiske helsen er i ulage. Vi, naturvitere, har alle muligheter til å bidra med kunnskap og løsninger for en mer bærekraftig utvikling", skrev forbundsleder Dagfinn S. Hatløy i et blogginnlegg da rapporten kom. Han ser budskapet i den som et brudd med Brundtlandkommisjonen.

— Dette er en FN-rapport som snakker om det vi egentlig har hatt kunnskap om lenge. Vi må diskutere veksten, og  systemer må endres.

Hatløy mener også at vi nå på tørre å se på vårt eget levesett og forbruk. Arne Næss sin økofilosofi om naturens egenverdi må inn i både samfunnsplanlegging og folks holdninger.

— Vi må ha et system som gjør det enklere å velge det mest miljøvennlige og bærekraftige. Hvorfor har vi bonuspoeng på fly, og ikke på tog, spør han og legger til: — Det er full mulig å leve mer ved å bruke mindre.

Nasjonale mål for naturmangfold må holdes

Tap av arealer er den viktigste driveren til at naturmangfoldet går tilbake, og her har Norge mye å ta tak i. 

Hatløy minner om Riksrevisjonens rapport fra januar som konstaterte at nasjonale mål for naturmangfold ikke blir fulgt godt nok opp.

Et eksempel er Kommunal- og moderniseringsdepartementet sitt ja til stor utbygging av hytte- og alpinanlegg i Sysendalen. Det til tross for at Fylkesmannen sa nei og Klima- og miljødepartementet frarådde utbyggingen fordi deler av utbyggingen vil skje i nasjonalt område for villrein på Hardangervidda. Villreinen står på rødartlista, og Norge er det eneste landet i Europa som har villrein.

Ansvaret for arealsaker bør flyttes tilbake til Klima- og miljødepartementet, slik det var i 2013.

— Alle bor i en kommune, og hensyn til natur og miljø, må inn i all kommuneplanlegging. Det er vanskelig å si nei til utvikling og vekst i en kommune, og vi trenger et system som ivaretar de nasjonale interessene og hensynet til natur og miljø bedre. I dag er det noe ensidig lagt vekt på lokalt selvstyre.

Dagfinn Svadberg Hatløy, forbundsleder i Naturviterne. // Foto: Torbjørn Hundere

Norge har et uutnyttet potensiale for solenergi

Det grønne skiftet, og hvordan det skal inntreffe, er også et verdispørsmål som får fram hvor polarisert befolkningen er. Nå i juni viste Miljøpartiet De Grønne rekordmåling i Oslo med 13,9 %, samtidig som Bompengepartiet hadde en oppslutning på 9 %, i følge NTB.

Alternativene til fossil energi er ikke like åpenbare, noe debatten om vindkraft viser. Naturviterne bestemte på årets landsmøte at de er i mot massiv utbygging av vindindustri på land.

— Vi må ta en pust i bakken og tenke oss om før det bygges ut mer. Vi peker på andre løsninger. En mulighet er havvind, der vi også kan bruke vår teknologi og kompetanse fra olje- og maritim sektor.

— Dernest ligger det et stort potensialt i å oppgradere gamle vannkraftverk. I følge forskning kan en få ut 20-30 % mer energi enn det en får ut i dag, fortsetter Hatløy.

— Solcellepanel produserer mer når det er kaldt enn det er varmt, solenergi er undervurdert i Norge. Til og med regn og vind på vestlandet kan være en fordel fordi det rengjør og gir høy effekt for panelene, forteller Hatløy. 

Løsninger bra for psyken vår

Nå er psykolog Stoknes på banen igjen og kan fortelle at nettopp disse løsningene som Hatløy beskriver, ikke bare er bra for planeten, men for psyken vår også. De kan motvirke lysten til å overse hele problemet.

— Det er ingen automatikk i at informasjon om hvor dårlig tilstanden er fører til handling. Det engasjerer rundt 10-15 % av befolkningen, mens det deaktiverer majoriteten og kan bidra til at de blir apatiske. Derfor er min anbefaling at en balanserer fryktbudskap med tre mulighetsrettede budskap. Slik etterlater en tilhørerne med beskjeden om at her finnes det også løsninger og handlingsmuligheter.

Dette forholdet, et negativt budskap som møtes med tre positive, kalles positivitetsraten i forskning.

Uten å vite at vi og jeg faktisk kan gjøre noe med det, så er det lettere for at fortrengningsmekanismer setter inn, som benektelse og fortrengning.

Grønn vekst og ressursproduktivitet

— Hva mener du, har begrepet bærekraftig utvikling noe for seg?

— Hva definisjonen i praksis innebar, altså utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge for framtidige generasjoner, ble aldri klarlagt. Jeg tror det har vært forvirrende. Mens grønn vekst kan være en nyttig operasjonalisering av bærekraftig utvikling, sier Stoknes.

Han er for tiden aktiv i debatten om grønn vekst. Et viktig stikkord er ressursproduktivitet.

— Vi må bruke stadig mindre ressurser per krone verdiskaping. Spørsmålet er hvor raskt må vi forberede ressursproduktivitet per år, sier Stoknes og kommer med et eksempel:

• Produktiviteten i matvareverdikjeden, fra jord til bord, har økt med 1 % hvert år, mens matkonsumet øker med 1,7 %. Det er en viktig årsak til at arealer går tapt. Dersom en klarer å heve produktiviteten til 2 % økning per år, er det ikke lenger behov for mer areal til landbruk.

To lomunger skal se dagens lys

Når Stoknes forteller at mellom en tredjedel og halvparten av maten vår kastes uspist, husker jeg det han sa med å se med begge øyne for å få dybdesyn. Budskapet er selvfølgelig negativt, men det er også positivt fordi det forteller at det er nok mat til alle. Det må skje en systemendring i distribusjonen. Slik det må skje systemendringer med så mye, som i måten det gjødsles på fordi 70 % av nitrogenet renner bort og forurenser. Det haster med å ta grep, men enda er det ikke for sent.

Heller ikke der jeg kommer fra. I år som i alle andre år så kom det et storlompar til hjemdalen i Trollheimen. Storlomen har gått sterkt tilbake og er utrydningstruet, blant annet på grunn av vannkraftutbygging. Det samme trofaste paret legger hvert år egg på en liten tufsete holme i vannet, hvert år er reiret truet av oversvømmelse på grunn av snøtining og fordi vannet er oppdemmet.

År etter år kommer det samme trofaste lomparet tilbake for å legge egg på en tufsete holme i Dalsvatnet. Og år etter år må det redningsaksjoner til for at reiret ikke skal oversvømmes. // Foto: Lisbet Jære

Men et menneskelig inngrep kan i noen tilfeller reddes med et annet ett (i dette tilfellet etter rådføring med ornitolog). Vi ror ut, tar med torv for å bygge opp reiret nedenfra. Sola skinner, snøen tiner og samler seg i brusende bekker som renner ned dalsidene og ut i vannet. Vannstanden stiger raskt, vi er redd det er for sent.

Når vi nærmer oss holmen har den sky lomen for lengst forlatt reiret. Det er vann på alle kanter, bunnen i reiret er bløtt, men heldigvis — det ligger to brune, varme egg der. En halvtime etter at vi har dratt er lomen tilbake og ruger på det oppbygde reiret. I år er det håp om at de to eggene snart skal klekkes ut, og to lomunger skal se dagens lys.

• Les: Ekspertenes forslag til grep for å redde naturen

På Svalbard smelter isen. // Foto: Arne Nævra, naturbilder.no