Vil Regjeringen avvikle den sjølveigande bonden?

Blir dette vedtatt vil mange jord- og skogeiendommer kunne selges uten konsesjonsplikt eller priskontroll. Høringssaken gir mer inntrykk av å avvikle enn å utvikle konsesjonsloven.

Norge er rik på naturressurser både på land og i sjø. Dette gir ingen garanti for velferd og god fordeling av goder. Klokt lederskap og framsynte politikere har til nå sikret verdiene for folket og at de har kommet hele samfunnet til gode. Konsesjonsloven for vannkraft (hjemfallsretten) og bergverk Norge vedtok for vel 100 år siden, var et nasjonalt viktig grep som sikret folk og nasjonen verdiene, og hindret utenlands oppkjøp og konsentrasjon av verdiene til dem med mest kapital. 

Konsesjonsloven for fast eiendom som nå er på høring, kom i 1974. Loven har sikret personlig og lokalt eierskap til landbrukseiendommer og naturressurser som jord, skog og utmark, og har hindret oppsamling av landareal og gardsbruk på få kapitalsterke hender. 

Naturviterne har mange medlemmer med kompetanse og arbeid innen landbruk, miljø og bærekraftig bruk og vern av naturressurser. Vi ser at lokal verdiskapning over hele landet er avhengig av mangfold, spredt eierskap, variert bruksstruktur i landbruket og at eier av jord og skog har et lokalt engasjement der arealressursene ligger.

Regjeringen sin tilnærming til konsesjonsloven har vært preget av ideologi og negativ holdning til å opprettholde konsesjonsloven i det hele tatt, inkludert å fjerne priskontrollen. Bruk av kunnskap og erfaring om bruken av loven er ikke framtredende. Det er det grunn til å være urolig for i en sak som gjelder et nasjonalt viktig lovverk som har vært avgjørende for utviklingen av landet og forvaltningen av natur- og arealressursene.

Virkeområde til konsesjonsloven er i dag allerede sterkt avgrenset. En ytterligere avgrensing vil redusere legitimiteten til loven, og de som ønsker å avvikle loven i neste omgang får gode argument. En lov med mange unntak som forslaget i realiteten legger opp til, gir økt byråkrati og økt fare for at rettsvesenet blir belastet med flere privatrettslige og sivile søksmål knytt til loven. Departementet sin omtale av at lovendringene vil gi forenklinger, har lite substans.

Bestillingene fra Næringskomiteen på Stortinget er til dels uklare og sprikende. Blir landbruks- og matdepartementet sitt høringsforslag vedtatt ligner loven mer på en Jarlsbergost med altfor mange og store (smutt) hull, og en lov som ikke blir et egnet verktøy for de mange viktige lokale og nasjonale mål den er ment å ivareta. Høringsforslaget sine enkeltendringer og summen av disse, gjør at konsekvensene av endringene er uoversiktlige.

Naturviterne støtter bonden og lokalsamfunnet sin frihet til å utnytte gårdens ressurser på en innovativ måte, men dette må være bærekraftig i dag og for kommende generasjoner. Og det må komme bonden og lokalmiljøet til gode, ikke eiendomsoppsamlere og investeringsfond. 

Et landbruk uten reguleringer gir ikke en fri bonde. Mange liker å framstille det motsatt. Frihet er avhengig av et felleskap og et lovverk som sikrer forutsigbarhet, og som gjenspeiler at generasjoner etter oss har aksjer i jord,- skog og naturressursene.

Prisregulering av landbrukseiendommer har en avgjørende kostnadsdempende effekt. Både for eiendommer solgt på markedet og innen familie. Den konfliktdempende effekt prisregulering i konsesjonsloven har for eierskifte i familie må heller ikke undervurderes. 

Nasjonen Norge er bygd opp på den sjølveigande bonden. Vi har lang tradisjon for at jord og skog ikke skal være investering og kapitalplasseringsobjekt.  Regjeringen sine forslag vil endre dette.

Priskontrollen bør opprettholdes, ikke uthules. Det er et viktig verktøy for å sikre den sjølveigande bonden og familielandbruket som bærende for norsk landbruk. Det sikrer ikke matproduksjon, jordvern og lokal verdiskapning at jordressursene blir investeringsobjekt og blir samlet på få og færre kapitalsterke eiere med svak lokal tilknytning, og som over tid har andre hovedinteresser enn landbruksdrift. Bosetting og aktiv drift av landbruksarealene i Norge er avhengig av mangfold og spredt eierskap. 

Regjeringen sitt forslag vil endre et finmasket samspill og balanse mellom den sjølveigande bonden, naboer, bygda, allmenheten, fellesskapet, storsamfunnet og de generasjoner vi skal levere jorda videre til. Lovendringen med en rekke uoversiktlige unntak og nye smutthull for ikke-priskontroll og ikke-konsesjonsplikt, vil gi nye og ubalanserte maktforhold i mange lokalsamfunn.

I Skottland har landsbygda og jorda vært boltreplass for de rike og få. Delegasjoner fra Skottland har vært i Norge for å lære og se om de kan endre dette. Landet har vedtatt en landreform (Land Reform Act) som skal gi flere eiere. Da blir det spesielt at vi i langstrakte Norge går motsatt veg med et lovforslag. 

Med jord og eiendom følger makt. Det kan være vesentlig forskjell på hvordan denne «makten» blir utøvd av en eier som bor på stedet i et forpliktende lokalmiljø, i forhold til en ekstern eier som har preferanser som f. eks fritidsbruk eller kapitalplassering i eiendom.

Høringsforslaget til regjeringen bør annulleres. Saken bør gå tilbake til Stortinget med et utgangspunkt om at konsesjonsloven trenger utvikling, ikke avvikling. Legg viktige samfunnsverdier i bunn og behold en lov som har vært en suksess og som vi trenger framover.

Norge har et stort mangfold av bruksstruktur. Summen av alle landbrukseiendommene med til sammen store viktige jordbruksareal, er viktig for matproduksjon og busetting. Våre fjell og fjorder og vinterklima endrer seg ikke. Mindre mangfold gir mindre bruk av naturressursene – der de ligger. Et mangfold der bonden og familielandbruket eier jorda, er med på å gjøre oss rike.