Smått er godt? - En historie om norsk landbruk

Men verden mangler mat, det er et faktum som vi ikke kan komme ifra. Rike Norge gjør seg mer og mer avhengig av import fra en verden som mangler mat. Vi importerer storfekjøtt for å sikre lørdagsbiffen!  En økende velstand i Asia fører til at et land som Kina er gått fra å være nettoeksportør til å bli nettoimportør av landbruksvarer på få år. Allikevel virker det som om opinionen i Norge tviholder på at mjølka skal komme fra kyr på en liten gård med syngende budeier som sprader rundt i bunad. At egget kommer fra en høne tilhørende en flokk frittgående høns på et lite gårdstun. At grisen er lykkelig og løper helt fritt, helst ute, på et eller annet økologisk jorde i Gudbrandsdalen. De samme forbrukerne velger annerledes i matdisken. Da er vi plutselig blitt fattige, og må snu på skillingen, og velger derfor First Price kyllingfilet til «gi bort pris». Matvarekjedene følger på. De norske forbrukerne er visst prisbevisste…

Hva kommer dette av? I gamledager hadde alle et søskenbarn på Gjøvik, og for ikke så lenge siden brukte et norsk meieri slagordet ”Smått er Godt”. Er det nødvendigvis det? Kan ikke stort også være godt?

Det norske landbruket har heldigvis en svært høy oppslutning i det norske folk. Denne oppslutningen baserer seg på tillit. En tillit til at maten er trygg, av god kvalitet og at dyrene har hatt et godt liv før de blir til mat. Denne tilliten forvalter den norske bonden gjennom å levere på disse områdene hver dag, 365 dager i året. Selv med stadig fokus fra norsk media klarer landbruket denne oppgaven.

Som Naturviter, med kunnskap om norsk matproduksjon og norsk husdyrnæring spør jeg meg selv om vi forteller de rette historiene? Er det ikke snart på tide å kalle en spade for en spade? Omfavne industrilandbruket som noe positivt, og som faktisk skaffer Norge og verden all den maten som verden faktisk trenger. Fortelle de gode historiene om den norske NRF kua som lever i store løsdriftsfjøs med ofte 50-60 andre kyr. En hverdag med fri tilgang på grovfôr, et system med frivillig melking i robot, sosialisering med andre kyr, gode liggeplasser med myke madrasser og en tilgjengelig selvgående børste som starter å rotere slik at kua blir klødd over hele kroppen. Selv i disse gode fjøsene stiller norske myndigheter krav om at kua skal ut å lufte seg. Mosjonskrav kalles det. To måneder med mulighet for å gå ut. Helsekontroll og verdens laveste antibiotikaforbruk.

Jeg tror vi trenger et mangfold av bruksstørrelser, både de små, de mellomstore og de store. Det jeg etterlyser er en faktabasert diskusjon om de store brukene. De som driver det mange kaller et industrialisert landbruk. Hvorfor er vi så redde for å fortelle at selv om man driver stort, så drives det godt. Svært godt. Vi har ingenting å skamme oss over! Jeg er redd for at den norske forbrukeren sitter med et feil inntrykk av hva norsk husdyrproduksjon faktisk er, og kanskje bør være fremover for å skaffe til veie nok mat. Så skal og må vi selvsagt ta en diskusjon i forhold til hvordan norsk landbruk skal utvikle seg fremover.

Alle har ikke et søskenbarn på Gjøvik. Et søskenbarn som bor på en gård hvor det lukter kumøkk om våren. Jeg tror det blir viktig at den næringen som jeg selv er en del av begynner å fortelle ting sånn som de egentlig er. Men det er ikke lett. Media er stort sett opptatt av skandaler og store overskrifter. Men de er også opptatt av gladsaker. Vi må begynne å selge inn disse gode historiene om et positivt industrilandbruk. Et industrilandbruk som fokuserer sterkt på dyrevelferd og effektiv klimasmart produksjon. Et industrilandbruk som er like mye verdt og like viktig som de små og mellomstore brukene.

Jeg håper at vi kommer dit at den norske forbrukeren handler norsk kjøtt, melk , egg og grønnsaker fordi de vet at bak de norske produktene står kunnskapsrike norske bønder og en innovativ og teknologisk industri som vet hva de driver med. Vi kan begynne med å fortelle historien til søskenbarnet på Gjøvik. For det er ikke sikkert det lukter kumøkk der på våren lenger.