Morten Ingebrigtsen Wedege

Blogger om saker som opptar ham som forbundsleder i Naturviterne

Hva har egentlig monster- og katastrofefilmer å gjøre med naturkrisen? Vel, jeg har sett min andel av slike filmer opp gjennom årene. Og uten å påberope meg tung filmekspertise, er det noen karaktertrekk ved filmene som slår meg: Først oppstår en eller annen stor krise eller katastrofe, som gjerne medfører ulike reaksjoner hos de som står midt opp i det. En gruppe er de som tviler på hele krisen, og nekter å se virkeligheten i øynene. Typisk er dette politikere eller andre ledere. Så har du de som intetanende blir krisens offer, og skrekkslagne møter sin skjebne.  Heldigvis finnes det gjerne én – eller noen få – eksperter som tør peke på hva som faktisk foregår, og finne noen løsninger, selv om de møter motstand på flere fronter. Til slutt vinner kunnskapen fram, og ekspertene overbeviser de som styrer om hva som må gjøres, og voila! – dagen (og verden) er reddet.

Virkelighetens store katastrofefilm, naturkrisen, har lenge stått i skyggen av sin storebror, blockbusteren klimakrisen. Verden har snakket om bærekraftig utvikling siden Gro Harlem Brundtland lanserte begrepet i FN-rapporten «Vår felles framtid» i 1987. Siden har budskap om naturens enorme betydning for menneskers utvikling og velstand kommet på løpende bånd, og det har ikke manglet på advarsler om at vi er på vei i feil retning.

I Sigdal ligger Andersnatten med sine 733 meter over havet

Andersnatten er et fjell i Sigdal kommune i Viken.

FNs naturpanel (IPBES) slo i sin første hovedrapport fra 2019 fast at en million (av anslagsvis åtte millioner) arter trues av utryddelse, blant annet på grunn av arealendringer og overbeskatning. Naturkrisen er minst like alvorlig som klimakrisen, og begge krisene må løses sammen.

På bordet i Montreal ligger blant annet et forslag om beskyttelse av 30 prosent av arealene, både på land og til havs. I tillegg må de resterende 70 prosentene forvaltes bærekraftig. Dette må skje samtidig som vi håndterer en klimakrise, i skyggen av krig og global økonomisk resesjon. Selv for en katastrofefilm er dette et manus som virker så lite troverdig, at filmen ikke en gang ville nådd kinoene.

Det er en rekke utfordringer som står i kø for de som møtes i Montreal. Hvordan sikre at løsningene på naturkrisen blir rettferdig fordelt i en global verden der ulikhetene er enorme? Hvordan sikre etterlevelse av det man blir enige om? Og ikke minst – hvordan selge inn smertefulle og kostbare tiltak til befolkningen? Dreieboka ligger på bordet; forskere og miljøorganisasjoner sitter sammen med verdenslederne.

Hvordan står det så til her hjemme i Norge, trollenes hjemland? Nordmenn liker å tro at vi er verdensmestre i både bærekraft og naturvern. Men hver femte art i Norge er på rødlista. Villrein og villaks. Villbier og humler. Sopp, biller og lav du aldri har hørt om. Nedbygning at natur er den største trusselen mot naturmangfoldet.

Torghatten er et fjell på øya Torget sørvest i Brønnøy kommune i Nordland. Torghatten er et fjell på øya Torget sørvest i Brønnøy kommune i Nordland. 

Heldigvis ble igjen kutt i «naturbudsjettet» reversert, så ikke pengene til skogvern og naturkartlegging krymper. Men vi må prioritere naturen skal vi løse krisen, også i statsbudsjettet. De årlige rundene i statsbudsjettet med diskusjon om penger til skogvern, burde vi egentlig snart bli ferdig med for godt.

Vi trenger også flere folk på saken – flere eksperter eller helter. I Norge er det kommunene som har ansvaret for plan- og bygningsloven, og det er her mesteparten av beslutningene om nedbyggingen av norsk natur skjer. Samtidig vet vi at mange kommuner sliter med å få tak i nødvendig kompetanse til arealplanlegging. De som leverer konsekvensutredninger som kartlegger natur, har selv påpekt på at oppgaven er utfordrende og at funn av verdifull og truet natur ikke nødvendigvis blir satt pris på av utbyggere.

Det blir krevende å løse naturkrisen. Men samtidig peker forskerne på at det blir både dyrere og mer krevende om vi ikke foretar oss noe. Det er på tide å lytte til naturekspertene, som i lang tid har advart mot denne krisen.

Vi trenger politikere som tør ta modige valg – valg den enkelte av oss ikke alltid er villige eller i stand til å ta. La oss håpe at ekspertene som møter i Montreal blir virkelighetens «Ghost busters», og at de lykkes med å redde dagen.