Morten Ingebrigtsen Wedege

Blogger om saker som opptar ham som forbundsleder i Naturviterne

Regjeringen la i juni fram en nasjonal strategi for sirkulær økonomi. En rekke interesseorganisasjoner hadde lenge fulgt med i spenning i vente på strategien med et håp om at det kunne være verktøyet vi trenger for å endre Norge fra sinke til foregangsland, eller i alle fall et stykke på vei. 

Strategien innbyr imidlertid ikke til handling hverken i næringslivet eller i kommunene. Snart to måneder senere er det lite nytt under solen, og det er lite som tyder på at strategien gir konkrete resultater to år etter lanseringen.

De effektive virkemidlene vi trenger for å nå målene har uteblitt. 

Norge er lite sirkulært

Norges økonomi er 2,4 % sirkulær, i følge beregninger gjort av The Circularity Gap Reporting Initiative. Det betyr at av de materialene vi bruker i Norge, inkludert metaller, mineraler, plast og biomasse, er det 97,6 % som ikke blir gjenbrukt. Økonomien er bygget opp etter lineære prinsipper. Skomakeren har lenge vært utrydningstruet, og veien fra skobutikken til avfallsdeponiet er kort. 

Det globale gjennomsnittet er 8,6 % gjenbruk, mens Nederland gjenbruker hele 24,5 % av materialene de bruker. The Circularity Gap Report Norway viser at vi henger etter, men den viser også at vi har mulighet til å øke gjenbruket til 45,8 % – dersom vi satser. 

«Norge skal være et foregangsland» 

Første setningen i sammendraget av den nye strategien begynner med at «Norge skal være et foregangsland», og levner ingen tvil om hvor vi vil. Da er det heller ingen tvil om at vi har mye arbeid foran oss.  

Derfor har regjeringen formulert visjon og mål, og har plantet en mengde «regjeringen vil»-punkter gjennom hele rapporten. Her er det veldig mye bra, og hvis vi får til alt dette så er det godt mulig vi kan begynne å sammenligne oss med Nederland.  

En god strategi bør imidlertid inneholde mer enn målsettinger. Norske kommuner, fylkeskommuner, næringslivet og andre aktører trenger å vite hvordan de skal gå fram. De trenger et veikart og en velfylt verktøykasse, og markedet må stimuleres slik at næringslivet får solgt varene som skal bidra til det grønne skiftet.  

Bioøkonomi – virkemidlene lar vente på seg 

La oss ta kapittel 9 om bioøkonomien som et eksempel. Den begynner med en god problembeskrivelse. Vi får blant annet vite at knapphet på fôr kan være den største utfordringen for havbruksnæringen på sikt, og at også 90 % av proteinet i kraftfôret til husdyrene våre importeres fra utlandet. Derfor er det viktig å produsere alternative proteinkilder.  

Som mulige løsninger finner vi det alle som har fulgt med på bioøkonomien vet godt fra før. Noen selskaper er i gang med å utvikle fôr fra skogen. Andre jobber med å utnytte tang og tare. Insekter er også en mulig proteinkilde som allerede brukes i dyrefôr.  

Så kommer vi til barrierene – en oppsummering av hva som hindrer oss i å få det til. Innovasjon, kunnskap og fungerende markeder, for eksempel. Vi innoverer ikke fort nok, vi har ikke god nok kunnskap og dersom du får til å produsere proteiner fra skogen din er det vanskelig å tjene penger på det. Næringslivet hiver seg ikke rundt før det er kommersielt forsvarlig. 

Til slutt kommer virkemidlene. For å nå målene skal Regjeringen blant annet: 

  • fortsette å bidra med risikoavlastning og kapital til investeringer i fornybare løsninger 

  • videreutvikle eksisterende ordninger som bidrar til en sirkulær økonomi 

  • lage en plan for prioriteringer til innspill til EU 

  • legge til rette for en utvikling der man minimerer avfall og forurensning gjennom mer presis utnyttelse av ressursene 

  • fastsette grenseverdier for organiske miljøgifter 

Disse punktene er viktige, men fremstår som utilstrekkelig for å få til det vi ønsker i løpet av kortest mulig tid – mer innovasjon, kunnskap og fungerende markeder. Politiske myndigheter må stille opp med både ressurser og nødvendige systemendringer.

Et Enova for bioøkonomi 

Hvis du skal montere solcellepanel på taket ditt, får du inntil 28 750 kroner i støtte fra Enova. Pengene godgjør seg i et fond kalt Energifondet som ble opprettet med statlige midler, i tillegg til et stadig påfyll fra påslaget på strømregningen. Avkastningen brukes til forskjellige tiltak innen energi- og klimateknologi. Dette er en ordning som har vist seg å være effektiv både for å få bedrifter og privatpersoner over på mer klimavennlige løsninger. Det er liten tvil om at færre hadde montert solceller på taket sitt dersom det kostet nesten 30 000 kroner mer.  

Naturviterne har foreslått et Bionova – en tilsvarende løsning for bioøkonomi. La oss si at staten oppretter et fond med 10 milliarder kroner. Avkastningen kan brukes til å støtte ordninger som drar oss i en mer sirkulærøkonomisk retning. Det kan bidra til å få fart på innovasjonen, øke kunnskapen og få på plass fungerende markeder for fornybare produkter og plussprodukter.  

I strategien for sirkulærøkonomi fra Regjeringen står det ingenting om verken et Bionova eller noen andre effektive løsninger for å få bukt med barrierene. I stedet går vi rett videre til neste kapittel, som handler om norsk industri. Der vil Regjeringen blant annet delta aktivt i felleseuropeiske programmer og prosjekter og fortsette sin gode dialog med industrien om mulighetene til å øke sirkulariteten og bærekraftig verdiskaping. 

Det er ikke bare innen bioøkonomien at både verktøykassen og pengesekken er lettvektere på begge sider av Regjeringens rapportlansering. 

Næringslivet er klare for å satse

Takket være initiativer fra selskaper som Lofoten Seaweed og Lofoten Blue Harvest ser vi fremgang og potensiale innen taredyrking, i en bransje som skriker etter et ordentlig regelverk, bedre kunnskap om foredling og prosessering og et marked som åpner for å oppskalere og effektivisere produksjonen. 

Takket være Norsk Skogmelasse, et selskap med Fiskå Mølle, AT Skog, Glommen Technology og Glommen Mjøsen skog i ryggen, får vi trolig snart se det første produksjonsanlegget for dyrefôr basert på skog. 

Næringslivet prøver seg i retning av det grønne skiftet, men det tar tid å vente på at gode tanker skal bli kommersielt forsvarlig å sette ut i livet. 

Nordmenn har høyt forbruk. Når man er i verdensteten i oppussing og detaljhandel, må man også være gode på gjenvinning. Vi trenger et Bionova. Vi trenger et forskningsprogram for den grønne økonomien. Og vi trenger et eksportprogram som støtter de bedriftene som vil selge norsk teknologi, kompetanse og produkter globalt.