– Kua er ikke en del av løsningen

I et innlegg på naturviterne.no påstår Kim Viggo Weiby i Tine (og leder i Naturviterne - privat, red anm) at den norske kua er bra for klimaet og det globale matfatet, uten faglig dekning. Den eneste reelle løsningen på å få ned utslippene og styrke matsikkerheten er å få ned kjøttforbruket.

I innlegget ”Kua mi jeg takker deg?” skriver Weiby at det å fremstille redusert kjøttforbruk som en del av klimaløsningen er direkte feil, og at beitende husdyr heller binder karbon i jorda og utnytter ressurser vi ellers ikke kan utnytte - stikk i strid med anbefalinger fra ledende forskningsmiljøer innen klima og landbruk. I følge Miljødirektoratet[1] og Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO)[2] er redusert kjøttforbruk et av de aller mest ressurseffektive tiltakene for å redusere klimagassutslipp i Norge, beregninger fra FIVH viser at om alle kutter kjøttet en dag i uka vil det tilsvare å fjerne 170 000 biler fra veiene.

Men binder ikke kua karbon i jorda? I følge den nye rapporten Grazed and confused[3], skrevet av ledende bærekraftforskere ved Oxford University, er verken beiting eller kyr fôret på kraftfôr en del av klimaløsningen, snarere tvert i mot. Til tross for at beitedyr under ideelle forhold bidrar til å ta opp CO2 gjennom maten og til å binde CO2 i jorda, er ikke dette karbonopptaket nok til å nulle ut dyrenes egne utslipp. Og er det for mange eller for få dyr på beite, eller for vått, ødelegger dette karbonlagringen. Påstanden om at Norge har verdens mest klimavennlige kyr er heller ikke riktig. I følge forskere ved CICERO[4] er ikke norske kyr mer klimavennlige enn andre, studier viser at utslippene er ganske like, og trolig lavere i mange andre land fordi de der bruker mer kraftfôr. Med økt bruk av gress på bekostning av kraftfôr går produktiviteten ned slik at utslipp per kilo går opp og antall dyr må økes, i tillegg øker metanutslippene når cellulosen i gress fordøyes.

Weiby angriper også NOAH for å komme med uriktige opplysninger om utslippene fra husdyrproduksjon i Norge på våre nettsider meatless.no, dette til tross for at tallene som brukes har tydelige kildehenvisninger fra norske og internasjonale forskningsinstitusjoner. NOAH bestreber seg på å gi et mest mulig helhetlig bilde av klima- og bærekraftkonsekvenser av husdyrproduksjon i Norge og globalt, og bruker derfor ikke tallene fra SSB ettersom de ikke inkluderer tap av karbon fra dyrket jord, utslipp fra produksjon av kunstgjødsel og andre driftsmidler, samt produksjon av husdyrfôr. En betydelig del av innsatsfaktoren husdyrfôr er importert og tilskrives per i dag utslippene i landet hvor fôret produseres. Den stadig økende bruken av importerte fôrråvarer vises derfor ikke i det norske klimaregnskapet, men det endrer ikke at vi med vårt høye kjøttforbruk er ansvarlige for disse utslippene. En studie fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF)[5] viser at norsk landbruk står for over 15% av de totale utslippene når man bruker en livsløpsanalyse. Også studier fra NIBIO og Bioforsk viser at utslippene fra norsk landbruk er betydelig høyere enn tallene SSB opererer med.[6] At en næringsaktør som Tine, som har som mål å selge mest mulig husdyrprodukter, ikke ønsker å fremme tallene fra Bioforsk og NILF er ikke overraskende, men NOAH mener det er riktig og viktig å gi et mest mulig helhetlig bilde av utslippene fra landbruket.

Kyr er ikke bare dårlig nytt for klimaet, men er også usolidarisk i et matforsyningsperspektiv. I motsetning til hvordan Weiby fremstiller det, spiser ikke norske kyr bare gress; en betydelig del av fôrrasjonen deres består av kraftfôr, faktisk spiser en ku like mye kraftfôr per kilo som en gris som utelukkende fôres opp på kraftfôr. I tillegg må mye av kraftfôret importers, og en del av gresset de fôres med blir produsert i konkurranse med korn og andre matvekster. I praksis fortrenger kjøttproduksjon dyrkning av plantekost – matvarer som er både sunnere, mer miljøvennlige og arealeffektive. Det importerte kraftfôret forårsaker arealbruksendringer, avskoging og mange andre miljøproblemer i andre land, arealene kunne vært brukt langt mer effektivt ved å produsere mat direkte til mennesker.

Som toppen på kransekaken maler Weiby et bilde av Dagros som en viktig kulturbærer, som om kultur kan forsvare en produksjon som verken er bærekraftig eller dyrevennlig. Dagros tilbringer ikke alle sine dager lykkelig ute på beite, selv om nasjonalromantiske reklamer fra Tine ønsker å få oss til å tro dette. Den norske beitesesongen bare på fire måneder, resten av året står dyrene inne og spiser grovfôr og kraftfôr, hvorav nærmere halvparten står bundet på bås, med de dyrevelferdsmessige begrensninger det medfører. Og ”kulturbæreren” Dagros, som har et sterkt morsinstinkt, blir i melkeproduksjon fratatt kalven sin rett etter fødselen, dette er en stor belastning både for ku og kalv.

Uansett hvordan næringen vrir og vender på det må vi redusere kjøttforbruket til fordel for klima- og arealeffektiv plantekost. Det vil både Dagros, miljøet og det globale matfatet være tjent med.

[1] Miljødirektoratet. 2014. Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling.

[2] NIBIO. 2017. Klimatiltak i jordbruk og matsektoren. Kostandsanalyse av fem tiltak.

[3] Food climate research network, Oxford University. 2017. Grazed and confused?

[4] Van Oort. B. & Andrew. R. 2016. Climate footprint of Norwegian dairy and meat – a synthesis. CICERO

[5] Refsgaard. K. et al. 2011. Climate gas emissions from food systems – use of LCA analyses. NILF.

[6] Bioforsk. 2014. Klimagasser fra jordbruket.