Kommunene skal styre vindkraftskuta – for hvem og til hvor?

Stortinget vedtok i desember at fremtidige arealavklaringer for vindkraftverk skal flyttes fra energiloven til å bestemmes av kommunene etter plan- og bygningsloven (pbl). Naturviterne med flere har lenge jobbet for å få til en slik endring. Det vil gi et system med mer tillit, bedre lokal medvirkning og mer faglighet i beslutninger om vindkraft.

"Det betyr at kommunene i realiteten får vetorett for etablering av nye vindkraftverk" er ytret av media og mange. Realitetene er vesentlig mer nyanserte. Energiloven er en dårlig areallov-, medvirknings-, og samordningslov. Dagens regime for vindkraft med konsesjonsbehandling i NVE og OED (klagesaker) er et system uten tilstrekkelig tillitt. Det har undergravd demokrati, lokalt selvstyre, åpenhet, natur og bærekraft. Stortinget fortjener ros for å ha forstått, og nå flytter vindkraft til plan- og bygningsloven. Det er en seier for lokaldemokratiet, bedre medvirkning fra innbyggerne, rettssikkerhet, natur og faglig kunnskap. Det kan gi et lavere konfliktnivå og gi et system der kunnskap om natur blir mer og bedre brukt.

Hvem kan segla forutan vind, heter det i en folkekjær sang. Den handler om å skilles fra det man har kjært. Mange i Norge har opplevd tap av det man har kjært, sin natur i sitt nærmiljø. I Norge lever vi både av og for naturen. Naturen er en del av vår identitet, både på hjemplassen og der vi ferdes i ferie og fritid. Nedbygging av natur rammer noe i oss selv, mange opplever stedssorg og redusert livskvalitet. Det er mer enn følelser, det er fakta, ikke minst for folkehelsen.

NVE og OED kan nok leve med "å miste" noe av oppgavene de har hatt kjært, Nå må kommunene levere. Nye oppgaver forplikter. Kommunene må ha god og nok naturfaglig kompetanse. Til nå har naturen tapt for ofte, og kvaliteten i konsekvensvurderinger av natur og miljø har vært dels mangelfulle. Kommunene må vise at de ønsker å levere tjenester både til dagens innbyggere og framtidige generasjoner. De må se på seg selv, i tillegg til produsent av velferdstjenester, også som leverandør av økosystemtjenester. Det forventes at kommunene ikke lar seg blende av mer lokal kompensasjon til vindkraft, som også er varslet fra stortinget. Naturens verdi og tålegrense må tas på alvor i utbyggingsspørsmål. 

Miljødirektoratet sin ferske framlegging av Naturindeks 2020, viste at naturmangfoldet i Norge er betydelig redusert, og at økosystem f. eks fjell har en negativ utvikling.

Plan- og bygningsloven gir ikke kommunene vetorrett for vindkraft. Det har ikke hold i lov og praksis. Staten kan vedta statlig plan dersom det må til å for å sikre tilstrekkelig nasjonal energiproduksjon i Norge. Det er et verktøy som kan og blir brukt, eksempler fra utbygging av nasjonal viktig samferdsel bekrefter det. Videre, i motsetning til dagens system, vil natur og miljøfaglige vurderinger fra Statsforvalterene (tidligere Fylkesmennene) ha en formell og sterkere rolle når Stortinget nå endrer regime. En foreslått vindkraftutbygging som ikke sikrer nasjonale og viktige regionale interesser for natur og miljø, skal Statsforvalterene «om nødvendig» som det heter, fremme innsigelse til, gi rødt lys. Til slutt og ikke minst, dersom vi velgere mener politikerne ikke står godt nok opp på naturens side, har vi alle makt i vår stemmeseddel, både i lokal- og stortingsvalg.

Vi kan ikke segla forutan vind, men vi trenger en kommuneskute som tar natur og kunnskap på alvor i vindkraftsaker. Vi kan heller ikke ro utan åror. Nå er årene utdelt til kommunene, lykke til med viktig arbeid!