Hva er det Landbruks- og matdepartementet tenker på?

Nyheten spredte seg raskt da administrerende direktør Alvhild Hedstein i Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) kunngjorde sin avgang på Facebook i forrige uke på grunn av uenighet med styret og eier Landbruks- og matdepartementet (LMD).

lenke fra Facebook

NIBIO er en fusjon av Bioforsk, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) og Norsk institutt for skog og landskap, og ble for ett år siden landets største forskningsinstitutt innen landbruk og miljø med vel 650 ansatte.

Vi står framfor store utfordringer i vårt fossilavhengige samfunn og nedgang i oljeindustrien, og vi har oppfattet at NIBIO skal ha en sentral rolle i det grønne skiftet og bidra til innovasjon og verdiskaping innenfor verdikjedene for mat, skog og andre biobaserte næringer. Derfor er det svært synd at toppleder nå går av for et institutt som fortsatt er i innkjøringsfasen. Vi har opplevd at Hedstein har hatt mange gode tanker og viktige innspill om bioøkonomien og NIBIOs rolle framover. En slik lederavgang skaper ikke ro og videre motivasjon blant ansatte i organisasjonen i en krevende omstillingsprosess. Det er også en fare for at vinglingen til styret og mangel på konsekvensvurderinger av beslutninger om å nedlegge veldrevne forskningsstasjoner vil skape et skadelig tillitsbrudd mellom ansatte og styret.

Men Staten ved LMD har også hatt en bestemt rolle i dette. Departementet, og den gang statsråd Listhaug, var hovedarkitekten bak fusjonen og strukturendringene, som fikk følger for mange viktige forsknings- og kompetansearbeidsplasser over hele landet. Det kan være gode grunner til å konsolidere og flytte fagmiljøer, men avveiningene bak Regjeringens fusjonsvedtak i 2015 vet vi lite om.

I fusjonsvedtaket ble det bl.a. gitt en føring om at Kvithamar forskningsstasjon på Stjørdal skulle flyttes til Steinkjer i samme fylke for å nyte godt av samværet med landbruksmiljøet der. Derfor representerte ikke LMD sin presisering av vedtaket overfor NIBIO rundt påsketider noe nytt i saken.

Men det spesielle er jo at NIBIO på departementets oppdrag har gjennomført en konsekvensvurdering av flyttingen, og kom til en motsatt tilrådning. Samtidig ble det pekt på de ressursmessige forutsetningene for å kunne lykkes. Dette kommer jo i feil rekkefølge når det gjelder å kunne fatte kloke beslutninger. 

Naturviterne stiller derfor et stort spørsmål om hva som lå til grunn for vedtaket om flyttingen og uten lovnad om en økonomisk kompensasjon. Dette inntrykket forsterkes da Hedstein uttalte til Stjørdalens blad den 20. februar 2016 at det vil være svært ressurskrevende å flytte aktiviteten til Kvithamar, både økonomisk og faglig. Hun sier det tar minst fire, og opp til ti år å få i stand nye forsøksfelt for å erstatte de på Kvithamar. Senere har det kommet fram at det vil kreve 200 mill. kroner. å etablere det samme på Steinkjer.

Og beskjeden fra LMD er at flytte- og etableringskostnadene må NIBIO dekke selv innenfor eget budsjett. Ingen hadde vel trodd at fusjonen skulle føre til et overskudd tilsvarende 200 mill. kroner i sitt andre driftsår uten å redusere kraftig på drift og tjenester.

Naturviterne stiller spørsmål om hva som egentlig foregår? 

For det første; dette betyr i praksis å bygge ned og svekke landets største forskningsinstitutt innen landbruk og miljø. Vi oppfatter dette som helt i motstrid med det Regjeringen har sagt om det grønne skiftet og bioøkonomi, hvor behov for kunnskap, forskning og innovasjon har blitt gjentatt gang etter gang.

For det andre; hva slags forbilde og eierfilosofi er dette som våre fremste folkevalgte viser veg for næringsliv og samfunn? Mener Regjeringen at vårt kunnskapsbaserte samfunn skal legge kunnskap og fakta til side når beslutninger skal tas i eierskapsrollen. Skal strukturer og Regjeringens sine ansatte i staten bare være brikker i et politisk spill mellom de som har påvirkning og de som bestemmer?

Imens venter vi og mange på Regjeringens bioøkonomistrategi. Den skulle vært ferdig i 2015. Det er ville vært naturlig at Norges eneste institutt for bioøkonomi har en sentral rolle i dette arbeidet. Etter det Naturviterne erfarer er ikke dette tilfelle. Det gir grunn til å undres over om NIBIO og fusjonen skulle bære fram en institusjon som premissgiver for framtidas muligheter innen bioøkonomi – eller om vedtaket først og fremst kom for å redusere offentlige utgifter og sentralisere arbeidsplasser?

– Ikke vet vi, men vi stiller spørsmålene!