Marie Kristine Kvendseth Rimstad

Mens debatten om studiestøtten går sin vante gang, er det viktig at vi tar innover oss konsekvensene av dagens utilstrekkelige ordning. For i dag er mange studenter fanget i en evig tidsklemme. Vi må forsøke å sjonglere det å være fulltidsstudenter på deltid med presset av økonomiske byrder og forpliktelser.

Lånekassen sitt slagord er “Vi gjør utdanning mulig”, men er det egentlig sant?

La oss ta en titt på en hovedkostnad for studenter: SiO- hybler nærmer seg en månedlig leiepris på skremmende 8 000 kr, mens lånekassen månedlig utbetaler 9 408 kr i lån og stipend. Etter månedskortet er betalt, sitter vi igjen med knappe 900 kr til livsopphold og andre nødvendigheter. Dessverre må stadig flere studenter, i mangelen på studentboliger, søke ly i det private leiemarkedet. Her er prisen for en ettroms i Oslo opp mot 11 500 kr. Vi trenger ikke å kontakte Hallgeir fra luksusfellen for å se at dette regnestykket ikke går opp. Lånekassen gjør utdanning mer tilgjengelig, men for mange blir finansiering av studier gjennom lånekassen alene en illusjon.

Tenk på starten av studietiden din. Allerede før du har rukket å ta din første øl i fadderuka har din families økonomiske bakgrunn satt standarden for din vei som student. Noen av studiekameratene dine er heldige og har familie nær utdanningsinstitusjonen som kan bistå med husly og lommepenger. SSB sin undersøkelse om studenters levekår fra 2021 viser  at 2 av 10 studenter får lommepenger. En smal og heldig gruppe. De fleste du studerer med, de resterende 8 av 10, må trolig fullføre samme utdanning men med færre tilgjengelige timer. De er ofte fulltidsstudenter på deltid, for jobben ved siden av blir nødvendig for å redusere den økonomiske byrden. Opp mot halvparten oppgir at de jobber fordi bistanden fra Lånekassen ikke strekker til.  Kanskje er det nettopp deltidsjobben som fortjener det kjente slagordet “Vi gjør utdanning mulig”. Samtidig er det også slik at deltidsjobben frarøver nok timer til at over 40% i samme undersøkelse oppgir den som grunnen til at de er forsinket i studiene sine.

Å jobbe ved siden av å studere fulltid har noen udiskutable fordeler, som for eksempel erfaring og nettverksbygging. La oss likevel være ærlige om de klare ulempene det også fører med seg. Selv om du er blant de om lag 30% som bruker mer enn 40 timer i uken på studiene dine får du ikke innvilget mer tid enn døgnets 24 timer. Uansett om pengene går til å dekke grunnleggende matutgifter. Likevel anses som positivt å jobbe ved siden av studiene. Man regnes da gjerne som en person med god kapasitet. Men hører man like ofte til gruppen med en familie utenfor studentbyene og med lommer som ikke er dype nok til å gi lommepenger? Gruppen som ikke har noe annet valg enn å ofre den lille dosen med viktig fritid.

Vi må se på utfordringene med relevans og kompetansebygging. Det er forskjell på en deltidsjobber som bare tjener til å overleve og en som bygger på din faglige kompetanse. Konkurransen om jobb etter studier kan for mange være stor, og du må skille deg ut. Deltidsjobb er ikke alltid tilstrekkelig, når andre også har frivillige verv. Men disse vervene blir en luksus som ikke alle kan ta seg råd til. Dersom lånekassen alene gjør utdanning mulig, ville man vært mer likestilt til å prioritere relevante jobber og/eller verv. Det må da finnes løsninger som gjør at man blir konkurransedyktig etter fullført studie til tross for at mye av tiden din har blitt brukt på å jobbe?

I dagens system har vi det noen kaller “surfefag” - fag som krever minimal innsats, ofte med liten relevans for fremtidig karriere. Et raskt søk på Google viser at dette er et innarbeidet begrep ved Universitetet i Oslo. Å fylle graden med slike fag kan gjøre det mer overkommelig å sjonglere det å være fulltidsstudent og arbeidstaker. For mange er surfefag med på å gjøre utdanning mulig. Prisen å betale? Vi får personer i stillinger som krever kunnskap man får gjennom en solid fagkombinasjon. Dessverre må fordypningsemner vike til fordel for “surfefag”, slik at man kan jobbe med noe irrelevant som sørger for at du har råd til brød. Som heller ikke har gått ned i pris det siste året… 

Vi i Naturviterne insisterer på at studiestøtten må økes til 1,5 G med en årlig justering i takt med trygdeoppgjøret. Vi tror på en visjon der alle i Norge har like muligheter til å fullføre en utdanning, uavhengig om familien din bor i en by eller en bygd, og uavhengig om familien din er bønder eller børsmeglere. Jeg kan ikke annet enn å tro at Sandra Borch er enig med oss, men det vil handlekraften avsløre. Vi trenger ikke velvalgte ord, vi trenger at Lånekassen gjør utdanning mulig.