Er byene grønnest?

 Manhattan, foto: Colourbox

Maren Esmark, generalsekretær i Naturvernforbundet, holdt foredrag på NMBU 3. februar. Under foredraget påpekte hun at det er best for miljøet at vi bor tett og i nærheten av de tjenestene vi trenger (arbeidsplasser, butikker, offentlige tjenester, transportknutepunkt osv). Det vil si i byer og tettsteder, ikke i mer rurale områder. Hun er på ingen måte den første som har kommet med et slikt utsagn. I 2009 ga David Owen ut boken «Green Metropolis: Why Living Smaller, Living Closer and Driving Less are the Keys to Sustainability». Her argumenterer han for at det er New York, landets tettest befolkede område, som er det grønneste området i Nord Amerika.

Jeg studerer landskapsarkitektur og kan godt si at jeg elsker natur. De naturnære og mindre befolkede områdene opptar meg. Jeg har tilbrakt store deler av oppveksten min like ved Finnskogene, et godt stykke unna allfarvei. Innbyggerne i disse områdene må bruke bilen for å gjennomføre de aller fleste hverdagsreisene. De bor gjerne et godt stykke fra hverandre, og har godt med plass.

Selv er jeg snart 25 og har ikke tatt lappen ennå. Jeg vil ikke kjøre bil, og liker ikke tanken på å gjøre meg avhengig av den. Det er også fint å tenke på mengdene med CO2 jeg ikke slipper ut. Det bor 22 personer i studentkollektivet mitt, og det tar fem minutter å gå til nærmeste undervisningsbygg på et campusområde som er sperret for privatbiler.  

Om litt over tre år må jeg finne ut av hvor jeg skal bosette meg. For å øke sjansene for å få den første jobben fort blir vi oppfordret til å ikke bare søke oss til byene. De relevante jobbene er ikke bare i byene, og hele landet trenger godt utdannede fagpersoner. For små, fraflytningstruede kommuner er det veldig positivt at nyutdannede studenter kommer. Vi kommer til å betale skatt og bidra til at lokalmiljøet holdes i live. Det er også ofte billigere å bosette seg utenfor allfarvei, noe som er en stor fordel like etter endt studieløp.

Valgene dagens studenter tar vil ha mye å si for hvordan landet vårt ser ut i fremtiden. Jeg stiller derfor spørsmål ved hvordan vi som miljøbevisste og samfunnsengasjerte studenter kan klare å forholde oss til dette.

I Norge har det har vært lite diskusjon om det er dårlig for miljøet å bo på bygda. Før jeg fikk høre om argumentene til Maren Esmark og David Owen tenkte jeg at det er trist at så mange bor i byer. Nå er jeg ikke sikker på om jeg synes det er mest positivt eller negativt. Min generasjon har hatt klimaproblemer og CO2-utslipp på timeplanen siden vi begynte på skolen, og mange er opptatt av miljø. Det er også en oppfatning blant landskapsplanleggerne at det aller beste er at folk bor tett, lite og ikke mer enn fire hundre meter unna nærmeste kollektivknutepunkt. Samtidig klarer jeg ikke helt å tro at det å bo i byer for å slippe ut minst mulig karbondioksid er hele løsningen.

Som fremtidig landskapsarkitekt går tankene mine til kulturlandskapet, og hva som kommer til å skje dersom enda færre bor i distriktene. Bildet av det romantiske småbruket står sterkt i nordmenns bevissthet. Jeg har brukt mange somre på å sette opp skigard, slå gresset, trimme granhekken og male låven. Da jeg gikk på ungdomsskolen kunne jeg over 100 ulike typer markblomster, og var fullstendig klar over hvor biffen på tallerkenen min kom fra. Det er denne tilknytningen og kunnskapen som har fått meg til å engasjere meg som student.

Uten opplevelsene fra de uendelig store skoglandskapene hadde ikke naturen betydd så mye for meg. Jeg er sikker på at mange som har hatt oppveksten sin ved andre type landskap - som hav, fjord og fjell - føler det samme. En blir ikke automatisk miljøvennlig av å bo i byen. Folk må bry seg nok om naturen til å være engasjerte og tilegne seg kunnskap. Det finnes mange måter å redusere klimagassutslippene på. Det å ha dårlig samvittighet for å bo på bygda løser uansett ingen ting.