Ida Johanne Ulseth

Ida Johanne arbeider som rådgiver i studieseksjonen ved Fakultet for naturvitenskap og teknolog på NTNU. Her blogger hun om saker som opptar henne som styremedlem i Naturviterne - stat.

Bilde: Sustainability Generation Workshop arrangert av UNEP i Nairobi, april 2009

På Uppsala Universitet diskuterte vi disse spørsmålene gjennom et rammeverk for utdanning som heter Utdanning for bærekraftig utvikling (UBU). Jeg studerte og jobbet der mellom 2008 -2011. Hvordan kan vi utdanne for et mer bærekraftig samfunn? Jeg savner en diskusjon på nasjonalt nivå rundt universiteter og høyskolers rolle i utviklingen mot et mer bærekraftig samfunn.

Hva er utdanning for bærekraftig utvikling?

__CPMMFILEID_HTML__::43667::left::FN proklamerte 2004-2014 for FNs tiår for utdanning for bærekraftig utvikling (Education for Sustainable Development, ESD). Ifølge Utdanningsdirektoratets rapport fra 2006 inkluderer utdanning for bærekraftig utvikling, utvikling av evner og vilje til å se fenomener i sammenheng og analysere problemstillinger i et tverrfaglig perspektiv[1]. Dette forutsetter at en har kunnskaper fra flere fagområder for å kunne treffe beslutninger til fordel for en bærekraftig utvikling. Ofte innebærer dette interessekonflikter. På grunn av kompleksiteten i slike spørsmål må opplæringen fremme evne til kritisk tenkning og problemløsing.  En rekke faglige tema er sentrale i opplæring for bærekraftig utvikling. Temaer som er høyest prioritert, varierer noe over tid, men spørsmål om klima, miljøgifter, biologisk mangfold og vårt forbruksmønster er sentrale.

Det ble utarbeidet en Strategi for utdanning for bærekraftig utvikling 2012-2015[2]. Strategien omfatter barnehager, grunnopplæring og lærerutdanning. I stortingsmeldingen om utdanning i april 2016 Meld. St. 28 står det: «Departementet vil tydeliggjøre de tre temaene demokrati og medborgerskap, bærekraftig utvikling og folkehelse og livsmestring som tverrfaglige temaer” (s 24).

Strategien gjelder altså kun for barnehage, grunnskole og lærerutdanning. Mitt spørsmål er; gjelder disse temaene kun grunnopplæring og lærerutdanningen, eller også de andre utdanningene på høyskoler og universitet? Om ja, hvordan kan vi ta i bruk den erfaringen og kunnskapen vi har fra før for å lage et helhetlig rammeverk for utdanning med mål om å få til et mer bærekraftig samfunn.

Fra Kunnskapsdepartementet i 2012: «Utdanning for bærekraftig utvikling innebærer å gi kunnskaper, ferdigheter og holdninger som trengs for at vi skal kunne ta vare på vår felles jord, til å ta reflekterte valg og til å delta i den demokratiske debatten om hvilke tiltak som er riktige og viktige for en bærekraftig utvikling for alle.»

Fra boken til Astrid Sinnes, sies det at utdanning for bærekraftig utvikling synliggjør behovet for utdanning av høy kvalitet:[3]

  • Opplæring for bærekraftig utvikling må gjennomsyre alle læreplaner, og ikke utgjøre et enkelt fag
  • Utdanningen skal bidra til å forankre verdier og prinsipper som ligger til grunn for bærekraftig utviking
  • Utdanningen skal stimulere til kritisk tenkning og problemløsing
  • Utdanningen bør baseres på metodemangfold som fremmer læreprosessen.
  • Skriving, drama, kunst, debatt, utforskning etc.
  • Studentene/elevene bør delta aktivt i beslutninger om metodebruk i opplæringen
  • Opplæringen bør ta opp lokale så vel som globale tema.

Rapporten som utdanningsdirektoratet trekker fram prinsipper som er viktige for opplæring for bærekraftig utvikling (ref. 1 over):

  • arbeidsformer som aktiviserer elevene og utfordrer elevenes fantasi og skaperevne
  • tverrfaglig samarbeid og helhetlig kunnskap
  • lokalsamfunnet skal brukes som undervisningsarena
  • etiske problemstillinger skal vektlegges
  • vurderingsformer som tar hensyn til et utvidet kunnskapsbegrepet

Utdanningsdirektoratet har fulgt opp ”utdanning for bærekraftig utvikling” i den norske skolen og lærerutdanningen, men hva er gjort på nasjonalt nivå for å diskutere rollen til universitet og høyskoler?

Min historie

Jeg skal fortelle en erfaring fra Uppsala der jeg studerte og jobbet i fire år. Det var fire fantastiske år.  Utdanningen jeg tok i Sverige var fremragende og jeg skal fortelle hvorfor. Jeg tror vi har noe å lære av våre gode naboer. Education for Sustainable Development (ESD) var godt innarbeidet der jeg tok mastergrad og jobbet deltid. De benyttet nemlig oss studenter til å delta aktivt i undervisningen. Institusjonen jeg jobbet ved heter Cemus (Centre for Enviroment and Development Studies) og har virkelig kommet langt når det kommer til å utdanne for en mer bærekraftig framtid. Etter graden min hadde jeg vært på feltarbeid i Mongolia i samarbeid med UNEP og WWF, vært på praksis i FN i New York og vært på seminar i et forskningsnettverk i Kenya og Zambia. Jeg fikk mye ut av utdanningen min – fordi mulighetene lå til rette. Jeg tilegnet meg kunnskap om faget, men så mye mye mer. Studieløpet inneholdt utrolig mange muligheter, både til forskningsnettverk, men også til arbeidslivet og organisasjoner.

Hva var det med denne utdanningen som gjorde den så spesiell?

Bærekraft var en rød tråd gjennom studiet. Også etter studiene levde vi og snakket om denne råde tråden. Det gjaldt måten å undervise på, måten å diskutere på, tema under lunsjen og ikke minst måten vi tenkte og lærte på. Et fantastisk læringsmiljø med motiverte forelesere og engasjerte studenter. Jeg tenkte med meg selv; hva er det de gjør som motiverer og som gjør de fremragende i sin måte å undervise på?

Jeg har oppsummert noen punkter…

  • Fremragende undervisere som motiverte og engasjerte
  • Studenter fra ulike kulturer og akademisk bakgrunn
  • Møteplasser med fruktbare diskusjoner
  • Lite konkurranse mellom medstudenter
  • Vurdering underveis i form av prosjekter skriftlig og muntlig
  • Mye gruppesamarbeid i form av tverrfaglige prosjekter
  • Stor grad av case-basert undervisning
  • Fokus på studentbasert læring
  • Studentene vurderte hverandre, og lærte å gi tilbakemelding
  • Studentene stimulerte og styrte diskusjoner
  • Undervisning koblet til dagsaktuelle tema
  • Lite fokus på rett og galt
  • Undervisere og studenter spiste lunsj sammen, lite skille mellom ”underviser” og ”student”
  • Inviterte eksterne undervisere som var eksperter innen bestemte tema
  • Studenter var godt forberedt til forelesning
  • Grunnleggende toleranse for andres meninger

Mye handler om studentaktiv læring og en god stimulering til diskusjon, samt en balanse av interne og eksterne undervisere.

Elementer fra mitt foredrag under UNEP-konferansen i Nairobi 2009: Hanssons graph on resource use compared to how much resources used. Shows the actual and the desirable development. It is actual proved that there is no direct link between unlimited increasing resources and wellbeing. The big question is: What can we do with ESD to approach this kind of development?

__CPMMFILEID_HTML__::43617::::

Graf hentet fra presentasjonen min som representant fra Cemus under ”Sustainability Generation Workshop”.

Forslag til hva som kan gjøres

Diskusjonen om universitetenes rolle i utdanning for bærekraftig utvikling må løftes på nasjonalt nivå. Her har Utdanningsdirektoratet et særlig ansvar for å sette dette på dagsorden.


[1] Utdanningsdirektoratetet: Utdanning for bærekraftig utvikling, 2006: https://www.miljolare.no/info/Barekraftig_utvikl_rapp.pdf

[2] https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kd/vedlegg/uh/rapporter_og_planer/strategi_for_ubu.pdf

[3] Bok: Utdanning for bærekraftig utvikling – Astrid T. Sinnes