Solveig Schjetne Valheim

Solveig er leder i studentstyret til Naturviterne og studerer landskapsarkitektur ved NMBU.

__CPMMFILEID_HTML__::69479::::

Solveig Schjetne Valheim, leder av Naturviterne student

Vi har lært at vi må aldri undervurdere betydningen av det hverdagslige, gaten vi går på vei til jobb, den lille lekeplassen på hjørnet eller benkene på torget. Disse stedene angår de fleste av oss, hver eneste dag og har betydning for folkehelse, trivsel og ikke minst livskvalitet.

I januar reiste jeg til Wien for å ta et utvekslingssemester ved Universität für Bodenkultur. Jeg hadde noen spennende uker før koronapandemien brøt ut og snudde opp-ned på hverdagen. Jeg rakk så vidt å begynne semesteret med flere interessante fag med nye og andre impulser enn jeg har fått hjemme, før jeg måtte reise fra Østerrike. Særlig var det ett fag som ble sentralt utover våren – nemlig et kurs om pandemi og den europeiske landskapskonvensjonen.

Denne uken er det 20 år siden den europeiske landskapskonvensjonen ble vedtatt i Firenze. Ett år senere ble konvensjonen ratifisert i Norge, og i 2004 trådte den i kraft. Konvensjonen har bidratt til å danne et felles europeisk grunnlag for forståelse av landskap – og viktigheten av å ivareta det.

Konvensjonen omfatter alt landskap, fra det spektakulære og storslåtte, til det ordinære og alminnelige hverdagslandskapet. Gjennom konvensjonen forplikter medlemslandene seg blant annet til å sikre bevisstgjøring rundt landskap, ivaretakelse av landskap i lovverk, kartlegging av landskap og utdannelse av fagfolk og fremme undervisningsopplegg knyttet til landskap.

I konvensjonen defineres landskap som "et område, slik folk oppfatter det, hvis særpreg er et resultat av påvirkningen fra og samspillet mellom naturlige og/eller menneskelige faktorer." Her likestilles det spektakulære med det ordinære, og hverdagslandskapet må trekkes frem som helt sentralt for landskapene vi omgir oss medViktigheten av hverdagslandskapet ble tydelig da koronapandemien stengte ned samfunnet i vår. Folk ble holdt borte fra viktige møteplasser i hverdagen sin, både arenaer for sosial interaksjon og fysisk aktivitet. Da søkte de ut i gater, i områder nært hjemmene sine – til små og store parker, offentlige plasser og annen nærnatur. Gjennom kurset jeg tok i Wien hadde jeg i oppgave å være oppmerksom på dette. Jeg skulle undersøke betydningen av offentlige uteområder i krisesituasjon. I den forbindelse skulle jeg kartlegge egne bevegelsesmønstre, og observere hvordan andre brukte det offentlige rom under pandemien.

Da vårsolen tittet frem og befolkningen ikke fikk reise på hytta, ble nærnaturen viktig for mange. I parkene ble det mulig å treffe venner, naboer og andre med riktig avstand. Parker og gater ble i større grad brukt som treningssentre for at folk skulle få dekket sine behov for fysisk aktivitet. Hverdagslandskapet ble en helt essensiell arena for pause fra stress, isolasjon og ensomhet hos mange.

I år feirer vi 20 år med landskapskonvensjonen. Vi vet at vi står overfor store utfordringer i årene som kommer, og å legge landskapskonvensjonen til grunn for planlegging blir viktigere enn noen gang.