100 års vitenskap skal pløyes ned i jorda

Uroen omkring Kvithamar forsøkssenter fortsetter. I Klassekampen kan vi lese at tidligere adm.direktør Alvhild Hedstein i NIBIO gikk av etter at hun opplevde å bli dolket i ryggen av styret og styreformann Victor Norman. Organisering av virksomheten stod på spill. Statlig eier v/ Landbruksdepartementet (LMD) har andre planer for forskningsstasjonen og ønsker å flytte hele fagmiljøet til Steinkjer. Stjørdalsmiljøet skal legges ned. Jeg har tidligere spurt hva det er som foregår i kronikk og blogg.

Saken dreier ikke seg hvorvidt eier, og i praksis landbruksminister Dale, kan vedta noe annet enn hva administrasjonen foreslår. Det ligger helt klart innenfor handlingsrommet. En politiker lytter til argument og anbefalinger, og prioriterer til slutt det som veier tyngst.

Det første som forarger i denne saken er den tilsynelatende arrogansen til å ville vurdere fakta. En sentral del av beslutningsgrunnlaget er den mye omtalte konsekvensutredningen fra NIBIO omkring nedlegging og flytting av virksomheten på Kvithamar til Steinkjer.

Dette var et oppdrag på bestilling av LMD etter vedtaket om å flytte forskningsstasjonen. Denne viste at flyttinga var verken faglig eller økonomisk forsvarlig, og skisserte hva som måtte til for å komme best mulig ut av det. Blant annet ville flyttinga koste 200 millioner kroner og forsøksarealene på Kvithamar kunne med letthet drives videre, men fra Steinkjer.

Det oppsiktsvekkende i alt oppstyret er at i ettertid har ikke LMD ville nevne denne rapporten, verken i media eller i Stortinget. Når Klassekampen skriver at statsråden ikke ville møte styreleder og adm.dir. for å drøfte hvordan vedtaket om flytting skulle følges opp så spør vi oss igjen;

Hvilke faglige vurderinger og konsekvenser er vedtaket om flytting tuftet på?

For det andre dreier dette seg om å forvalte nesten 100 år gamle forsøksfelt med unik dokumentasjon på vær-, jord- og planteforhold. Denne informasjon er helt uerstattelig, og særdeles viktig i ei tid med klimaendringer og målet om fortsatt økt planteproduksjon i Norge. Når denne jorda pløyes ned og forskningen legges brakk, så er alt tapt for alltid og kan ikke rekonstrueres igjen andre steder i landet.

For det tredje dreier dette seg også om et ansvarlig eierskap. Vi mener at LMD går for langt i å instruere hvordan NIBIO skal organiseres sin virksomhet. Dette er en oppgave som ligger til NIBIOs styre. Styret vil sammen med administrasjon ha de riktige forutsetningene til å gjøre de kloke valgene for framtiden.

I sum fører vedtaket til en svekkelse av NIBIO og den bioøkonomiske planteforskningen. Flyttekostnadene på 200 millioner må dekkes over eget budsjett. Det betyr at andre deler av forskningsvirksomheten må kuttes hardt. I tillegg mister instituttet tilgang til et unikt forskningsmateriale på Kvithamar til bruk i den framtidige mat- og planteproduksjon. Til slutt fører departementets håndtering av saken til uro og konflikter i den fortsatt pågående fusjonsprosessen.

Jeg mener at tillitsbruddet vi nå opplever mellom ansatte og tillitsvalgte og både eier og styret er alvorlig og krever handling. Kortene må legges på bordet. Hva ligger til grunn for vedtaket? Den nye kunnskapen må vurderes. Opprettholdes vedtaket om flytting, må NIBIO gis økonomisk inndekning for dette som innbefatter at forsøksfeltene på Kvithamar holdes i hevd. 

La heller uvitenskapen pløyes ned i jorda!