Resolusjoner vedtatt av Naturviternes landsmøte

Resolusjoner vedtatt av Naturviternes landsmøte torsdag 14. mars 2019

1. Beredskapslager av korn nå
2. Tid for lokal turistskatt - bærekraftig naturbasert reiseliv
3. Vegskille for natur og vindkraft i Norge
4. Klimatilpasning - Norge trenger flere kommunegeologer
5. Bærekraftig mobilitet i byer og tettsteder
6. Klimaendringene krever flere naturvitere i arealplanleggingen
7. Marin forsøpling krever innsats nå
8. Fosfor er grunnlaget for vår matproduksjon — en ikke-fornybar ressurs vi ødsler bort!
9. Midlertidigheten i akademia må ned!

Resolusjoner vises ikke i prioritert rekkefølge. Rekkefølgen er tilfeldig. 

Beredskapslager av korn nå

• Det må settes av 685 millioner kroner til beredskapslagring av fire måneders forbruk av matkorn i revidert nasjonalbudsjett.

Norske kornbønder dyrker mest bygg, hvete og havre. Nordmenn spiser mest hvete og havre og en del av dette matkornet importeres fra utlandet – litt avhengig av kornsesongen i Norge. I 2017 ble det produsert til sammen 1,3 millioner tonn korn og av dette var 400 500 tonn hvete.

I følge FNs klimapanel (IPCC) sin spesialrapport fra 2018 som omhandler konsekvensene ved 1,5 °C oppvarming fremkommer det at vi i framtiden vil få en økt usikkerhet rundt matsikkerhet og levebrød, helse, vanntilgang og økonomisk vekst, selv ved 1,5 °C oppvarming.

I følge tall fra Norske Felleskjøp som ble presentert på kornkonferansen i 2018 vil et fire måneders lager av matkorn koste 685 millioner kroner, hvorav 335 millioner kroner er en engangskostnad for kjøp av korn.

Risikoen ved ikke å ha et eget beredskapslager er at vi er avhengig av at det er mulig å kjøpe råvarer fra andre land. Norge må forholde seg til økt klimarisiko framover. Beredskapslager vil redusere vår sårbarhet og øke mattryggheten vår.

Flertallet på Stortinget ba i 2018 regjeringen Solberg om å legge fram en sak for Stortinget om beredskapslagring av matkorn og fôrkorn, samt en utvidet ordning for lagring av såfrø. Landbruksminister Bollestad har på direkte spørsmål i Stortinget lovet at det skal komme en sak til Stortinget på beredskapslaging av korn i 2019.

Naturviterne mener at dette haster, og at regjeringen Solberg umiddelbart må bevilge penger til lagring av både matkorn, fôrkorn og en forbedret ordning for lagring av såfrø. Tørkesommeren 2018 viste oss hvor sårbar matforsyningen i Norge er. Det er ikke forsvarlig ut ifra samfunnssikkerhet og beredskapshensyn kun å belage seg på import av råvarer fra utlandet uten å ha et eget beredskapslager i Norge når vi vet hvordan både klimaendringer og konflikter kan påvirke handelen med matvarer i verden. Ethvert land plikter å sørge for matforsyning til egen befolkning; å unnlate dette er både uklokt og uansvarlig.

Tid for lokal turistskatt - bærekraftig naturbasert reiseliv

• Kommuner i Norge må få anledning til å vedta turistskatt/miljøavgift der det er lokal enighet om det. Midlene bør øremerkes investering og drift av tilrettelegging og infrastruktur som hindrer slitasje og verdireduksjon av naturverdiene.

Naturbasert reiseliv gir lokal verdiskaping og er en viktig stedbunden næring. Norge må nytte sine fortrinn til økt verdiskaping innen bærekraftig reiseliv, der samspill mellom reiseliv og lokalsamfunn er sentralt. Naturbasert reiseliv må basere seg på helhetlig miljøtilnærming, bevaring av natur, kultur og miljø, og der miljøvennlig transport er en del av et bærekraftig reiseliv.

Naturen er Norges store konkurransefortrinn for reiselivsnæringen. Norge er for mange et skattkammer av natur, renhet, opplevelser og tydelige årstider. Vi har både vill og bosatt natur.

Vårt naturbaserte reiseliv er rett og slett en turistskatt, en juvel for mange. Skal juvelene fortsatt skinne, gi vekst og utvikling, samtidig som vi tar vare på de kvaliteter som gjør at turister besøker oss, må vi te oss vel. Vi må utvikle det velfungerende og samtidig tørre å tenke nytt på andre områder.

Rik natur trenger god forvaltning og tilstrekkelig med tilrettelegging, særlig i de områder med stor belasting og mange besøkende på et begrenset område i en intensiv sesong. Lofoten, Geiranger, Trolltunga, Preikestolen er eksempel på dette. Forsøpling og stor slitasje på den naturen de besøkende skal oppleve, er utfordrende.

Noe mener det er et fyord, mens andre mener det er nødvendig for å kunne tilrettelegge nok og godt nok – lokal turistskatt. En kommune har inntekt og infrastruktur tilpasset sin størrelse og befolkning. Turistkommuner er ofte ikke folkerike kommuner. På flere steder er det stort gap mellom mengden turister og den kapasitet kommunen har til å investere i og drifte tilrettelegging, f.eks. parkering, sanitæranlegg, skilting.

Kall det gjerne noe annet enn skatt, kall det turistbidrag eller bidrag til kommunalt naturfond. I sum vil den enkelte turist få mer igjen fra en slik ordning enn den enkelte betaler, og turiststedet som hjem- og boplass for lokalbefolkningen blir bevart.

Vegskille for natur og vindkraft i Norge

• Vindkraft på land må lokaliseres til områder med lavest mulig konfliktnivå og der linjenett er tilgjengelig. Vindkraftlokalisering må være kunnskapsbasert og naturverdier må tillegges avgjørende vekt.
• Vindkraft til havs må prioriteres.
• Nasjonal og lokal råderett over vindkraftanlegg og vind som ressurs må sikres gjennom lovverk, slik at verdiskapingen kommer Norge og kommuner til gode.
• Potensiale for energiøkonomisering må nyttes.
• Norge må prioritere opprusting av eksisterende vannkraftanlegg og bruk av solenergi.

Vind er en fornybar energikilde. Norge har rik tilgang til vindressurser på land og til havs. Det kan gi lokal og nasjonal verdiskapning, men vindkraft er eksempel på at klimavennlig ikke alltid er miljøvennlig. Vindkraft er arealkrevende energiproduksjon hvor konfliktnivå ofte er høyt med miljøinteresser, landskap og artsmangfold. Natur og landskap betyr mye for folks livskvalitet, stedsidentitet og folkehelse.

Natur er Norges fellesarv og ressurs. Vi har plikt og rett til å bevare den for nåtid og framtid.

Norge må omstille seg til lavutslippssamfunn og innfri våre forpliktelser i Parisavtalen og i nasjonal klimalov. Kunnskapsbasert og kontrollert forvaltning av natur og landskap må ligge til grunn. Norge må innfri våre forpliktelser i europeiske landskapskonvensjon og konvensjon om biologisk mangfold.

Naturviterne sier nei til endring av kyst- og fjellandskap til vindkraftanlegg uten at naturverdier blir tillagt stor vekt. Nasjonal ramme for vindkraft på land er under arbeid i NVE; et oppdatert kunnskapsgrunnlag om virkninger av vindkraft og kart med utpeking av de mest egnede områdene for vindkraft. Nasjonal ramme må nyttes til oppdatert kunnskap om naturverdier som sikrer viktige naturområder og god lokalisering av vindkraftutbygging.

Naturviterne mener at konsekvensene ved eksisterende vindkraftverk og de under bygging må evalueres samlet før nye konsesjoner gis. Ved nye konsesjoner må det stilles strengere krav til for- og etterundersøkelser.

Vindkraft må være økologisk, sosialt og økonomisk bærekraftig. Klimavennlig alene er ikke god nok bærekraft, når store naturverdier blir berørt. Vindkraftutbygging som ikke legger igjen tilstrekkelig verdier lokalt, og ikke sikrer nasjonalt eierskap av energiressursen, bør ikke åpnes for.

Klimatilpasning - Norge trenger flere kommunegeologer

• Norske kommuner må ansette flere kommunegeologer i egen organisasjon.

Klimaendringer, geofarer og strengere regelverk øker behovet for geologiske vurderinger og geofaglig kompetanse i norske kommuner.

Kommunen er planmyndighet og har ansvar for samfunnssikkerhet i arealplanleggingen. En kommune som godkjenner utbygging i fareområde for skred og flom kan komme i erstatningansvar dersom kunnskap om dette ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til i areal- og byggesaksbehandling.

Geofaglig kompetanse er viktig kompetanse for at kommuner tilpasser seg klimaendringer framover. Norske kommuner trenger flere miljøgeologer og geoteknikere i egen organisasjon. Kommuner som ikke er store nok til å ha egen kommunegeolog, kan finansiere dette gjennom interkommunalt samarbeid. Geofaglig kompetanse i eget hus forebygger og reduserer skred og flomfare, og øker kvaliteten i kommunens planarbeid og byggesaksbehandling. Det vil også bidra i kommunens arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap.

Bærekraftig mobilitet i byer og tettsteder

• Arbeidet med bærekraftig mobilitet må prioriteres, og kompetanse og politisk bevissthet må styrkes på kommunalt, regionalt og nasjonalt nivå.

Bærekraftig mobilitet handler om at dagens forflytting av varer, tjenester og mennesker skal kunne gjennomføres uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter for å dekke sine behov.

Det er behov for kunnskap og kompetanse for å utvikle et miljøvennlig og bærekraftig transportsystem i byer og tettsteder. Målet er at all vekst i persontrafikken i byene skal tas av kollektivtransport, sykkel og gåing. At flere sykler, går og reiser kollektivt bidrar til bedret folkehelse gjennom økt fysisk aktivitet. Dette gir helsegevinst, reduksjon av klimagasser og et bedre bymiljø for folk.

Bærekraftig og helsefremmende planlegging og stedsutvikling henger sammen med utforming og kvalitet i de fysiske omgivelsene rundt oss, og er avgjørende for å bidra til gode levevilkår for innbyggerne.

Det må tilrettelegges for mobilitet for alle gjennom universell utforming av reisekjedene. Tilgjengelige, trygge og trafikksikre transportsystem for gående, syklende og kollektivreisende er avgjørende for å en framtidsrettet utvikling. Målet er levende byutvikling med sosiale møteplasser i hverdagen.

Sykling og gåing gir null utslipp, krever lite areal og bidrar til levende og attraktive byer og tettsteder. Befolkning og næringsliv må stimuleres til å velge mer miljøvennlige transportmidler, redusere det totale transportomfanget og det motoriserte fossile transportarbeidet.

Samfunnet må prioritere miljøvennlig transport i areal- og transportplanleggingen. Fylkeskommunene må økonomisk belønnes for utslippsfri kollektivtrafikk, og den statlige satsing på dette må økes. Blant annet må staten finansiere pilotprosjekt for nullutslipps-hurtigbåt.

Klimaendringene krever flere naturvitere i arealplanleggingen

• Både kommunal og statlig sektor må styrkes med tanke på kompetanse om robust og framtidsrettet arealforvaltning. Dette er svært kostnadseffektivt!

Få er i tvil om at klimaet er i endring. Selv med dagens klima og de værhendelser dette fører til, ser vi jevnlige eksempler på store skader. Stadig mer areal er bebygd og verdiene på bygg og infrastruktur øker. Samfunnet er ikke så robust som det burde være. Skadeomfanget vil derfor øke med de forventede klimaendringene, med blant annet havnivåstigning, økt flomfare og hyppigere og større skred. God arealplanlegging er et grunnleggende forebyggende tiltak.

Mange kommuner har ikke god nok oversikt over klimautfordringene og hva som kreves av klimatilpasning for å møte dem. For å sikre en klimarobust arealplanlegging må det offentlige sørge for å ha tilgang til naturvitenskapelig kompetanse. Det gjelder både i kommunal og statlig sektor, med direktorater og fylkesmannsembeter. I privat sektor er det også behov for en styrking av kunnskapen om klimatilpasning.

Marin forsøpling krever innsats nå

• Alle landets kommuner må utarbeide handlingsplaner mot plastforurensing.
• Planene må inneholde konkrete tiltak for å begrense tilførselen av plast til naturen og for å rydde opp i plast som allerede har kommet ut i naturen.

Marin forsøpling og spredning av mikroplast er et stort og økende miljøproblem.

Regjeringen har i Stortingsmelding 45 (2016-2017) fastsatt en strategi (plaststrategi) hvor det framkommer at det er nødvendig med en klarere nasjonal ansvarsplassering og samordning for å sikre effektiv opprydding over hele landet.

Noen få kommuner har allerede vedtatt handlingsplaner mot plastforurensning, med tiltak for både å begrense tilførselen av plast til naturen og for å rydde opp i plast som allerede er havnet der. De planene som er laget viser at det er mye kommunen konkret kan gjøre.

Fosfor er grunnlaget for vår matproduksjon — en ikke-fornybar ressurs vi ødsler bort!

Naturviterne oppfordrer regjeringen til å:

• Sette i gang program for utvikling av smarte løsninger for riktig og effektiv bruk av fosfor i norsk matproduksjon.
• Øke forskning på gjenvinning av fosfor fra kloakkslam, biorest fra biogassanlegg gjødsel fra husdyr og oppdrettsfisk, og utvikle teknologi for utvinning av fosfor fra jordskorpen.

Både planter, dyr og mennesker trenger fosfor for å kunne leve og vokse. Fosfor er viktig for et effektivt landbruk som skal produsere mat til verdens økende befolkning.

Det er spådd at allerede i 2030 vil tilgangen på fosfor bli problematisk.

90 prosent av fosforet som brukes i dagens kunstgjødsel kontrolleres av fem land; Marokko, Vest-Sahara, Kina, Jordan og Sør-Afrika. Er dette betryggende?

Fosfor finnes i store mengder i jordskorpa og havet, men konsentrasjonen er så lav at utvinning ikke er mulig med dagens teknologi. 

Midlertidigheten i akademia må ned!

• Naturviterne krever at det tas aktive grep for å redusere midlertidigheten i akademiea, Dette vil bedre kvaliteten i forskning, undervisning og utdanning og bidra til større verdiskaping i samfunnet. Blant annet må Universitets- og høyskoleloven revideres på dette området, slik at tilsettinger i akademia følger ordinære lover som statsansattloven/arbeidsmiljøloven. I tillegg må den enkelte arbeidsgiver ta et større ansvar ved for eksempel å ta aktivt del i innhentingen av prosjektmidler, og ikke overlate dette til den enkelte ansatte.

Til tross for Regjeringens uttalte mål om å få ned andelen midlertidighet i akademia, er andelen midlertidige ansatte i universitets- og høyskolesektoren skyhøyt over andre sektorer. Tall fra Fafo for 2018 viser at 18 % av de ansatte i akademia er midlertidig tilsatt (33 % om man inkluderer stipendiater og post.doc-stillinger).

De store utfordringene med å få fast ansettelse setter ansatte i en sårbar og svært usikker posisjon. Manglende forutsigbarhet knyttet til ansettelsesforhold medfører usikkerhet knyttet til familieetablering og gjør det vanskeligere å få lån til bolig. Midlertidig ansatte vil også i større grad vegre seg fra å si fra om kritikkverdig forhold på arbeidsplassen.

Dagens system stimulerer ikke til å få frem unge fremragende forskere, og svekker attraktiviteten til universitetene og høyskolene. Vi vet at mange i utgangspunktet velger bort, og flere slutter i, akademia grunnet usikkerheten knyttet til ansettelsesforhold.

Ansvaret for å løse utfordringene knyttet til midlertidighet i akademia er både politikernes og det enkelte universitet og høyskole sitt.