Om 300 år er alt glemt – og matjorda borte!

God jord til matproduksjon blir borte her i landet. Det alvorlige er at jorda med de beste kvalitetene ødelegges raskest, skriver Vebjørn Knarrum i et debattinnlegg i Stavanger Aftenblad.

Landskapet er fotografert i 2012 og 2015, og viser E18 i Elvestad, Hobøl kommune i Østfold Landskapet er fotografert i 2012 og 2015, og viser E18 i Elvestad, Hobøl kommune i Østfold. Foto: Oskar Puschmann, NIBIO

Om 300 år er alt glemt – og matjorda borte!

Av Vebjørn Knarrum, forbundsleder, Naturviterne

God jord til matproduksjon blir borte her i landet. Det alvorlige er at jorda med de beste kvalitetene ødelegges raskest.

Den beste matjorda ligger i Rogaland og Sør-Trøndelag, hvor naturgitte forhold som gunstige klimasoner og godt jordsmonn gir best grobunn for matproduksjon. Her har tapet vært størst gjennom nedbygging, viser innrapporterte tall fra kommunene (KOSTRA).
I Rogaland var det omdisponert dyrka og dyrkbar jord i perioden 2005-2015 tilsvarende 21,5 km2. Med totalt 581 km2 registrert dyrka og dyrkbar jord i 2015, vil rogalendingene om de fortsetter i samme fart, bruke 300 år på å bygge ned all jord. Så ille vil det selvsagt ikke gå, men spørsmålet er hvor langt lokale og nasjonale beslutningstakere vil tøye strikken?
Et annet eksempel: Ifølge forskere ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har 230 km2 fulldyrka jord blitt borte i Norge på 15 år. Dette er jord som kan pløyes og benyttes til åkervekster eller til eng. Det tilsvarer 30.600 fotballbaner! Når et jorde stort som en fotballbane kan bære korn til 7000 brød, har vi altså mistet evnen til å lage 214 millioner brød.

Truer selvforsyningen

Stortinget vedtok før jul et strengere vern av matjord, og skjerpet målet for årlig omdisponering av dyrka jord fra 6000 til 4000 dekar (1000 dekar = 1 km2). Dette skal skje innen 2020. Spørsmålet er om dette vil monne så raskt som jorda faktisk blir borte. Klokkene på Norges låver bør ringe!
Vi må stille spørsmål om Norge er på vei til å bli en nasjon som ikke klarer å brødfø seg selv. For mindre areal å dyrke mat på reduserer evnen til selvforsyning. 45 prosent av det norske matforbruket var produsert i Norge for 15 år siden. Nå er tilsvarende tall 40 prosent, ifølge Helsedirektoratet.

Pulverisert ansvar

Årsakene til jordtapet er sammensatt. Bonden eier jorda, og vil han dyrke mat, blir det ingen omdisponering. Men det er flust av eksempler på at en bonde tjener mer penger på å selge jorda si for nedbygging enn på å produsere mat på den. Ved omdisponering må han søke om kommunens tillatelse for å gjøre dette.
Lokalpolitikerne må vedta om arealet kan brukes til annet enn landbruk. Jordlov, rundskriv og andre bestemmelser er med på å gi føringer på hva som regnes som dyrka jord, beitejord eller annet. Men hva er viktigst for en kommune? Er ikke det arbeidsplasser, god infrastruktur og attraktive boområder? Derfor sier de sjelden nei. Man vil jo ikke risikere at IKEA eller andre gode prosjekter skal gå til nabokommunen. For kommunene trenger ikke ta ansvar for å brødfø landets befolkning.

Staten må inn i bildet. Fylkesmannen kan levere innsigelser på et kommunalt vedtak dersom de mener at forslaget ikke er forenlig med nasjonal landbrukspolitikk. Flere departement blir involvert i behandlingen. Landbruks- og matdepartementet som fagdepartement innstiller, og Kommunal- og moderniseringsdepartementet som ansvarlig plandepartement foretar endelig vedtak. Slik var det da tidligere landbruksminister Sylvi Listhaug godkjente omdisponering av 1000 dekar av den beste matjorda rundt Trondheim og Delijordet i Vestby for IKEA. Overordnede samfunnsinteresser gikk foran, og jordvernet måtte vike. Problemet blir større når dette skjer oftere og oftere. Hvor i køen av samfunnsmessige verdier skal vi etter hvert plassere vår matproduksjon?

Nasjonale verdier står på spill

Omdisponering av god matjord er irreversibel. En beslutning om bruk av areal vil for alltid bestemme bruken av arealet. Forskere advarer nå i større og større grad om konsekvensene av at fulldyrka jord forsvinner her i landet. Det er nasjonale verdier som står på spill.
Effektivt jordvern krever naturvitenskapelig kompetanse om matproduksjon og arealer, særlig i kommunene, men også i statlige organer utenfor landbruket. Hensyn til jordvern må tas tidlig i planprosessen. Derfor er det viktig at kommunene har kompetanse på dette.
Skal vi produsere mat, må vi ha gode arealer, da får vi best resultat både økonomisk, produksjonsmessig og kvalitetsmessig. Vi kan ikke fortsette å ødelegge jordressurser som naturen og generasjonene før oss har brukt 10.000 år på å skape.

Laster kommentarfelt ..