Naturen taper – vi må bruke mindre

Tapet av naturmangfold er økende og det har alvorlige konsekvenser for mennesker verden rundt.

Det slår FNs Naturpanel (IPBES) fast i sin rapport som ble lagt fram 6. mai.

Gjennomgripende samfunnsendringer må til skal vi klare å restaurere og beskytte naturen vår, ifølge Naturpanelet.

Hvordan skal vi få til dette, og tar vi det på alvor i vårt eget lune reir her i Norge? Vi, naturvitere, har alle muligheter til å bidra med kunnskap og løsninger for en mer bærekraftig utvikling. Samtidig må vi tørre å se på vårt eget levesett og forbruk, ikke minst i den vestlige verden, der Norge er høyt på pallen i forbruk og velstand.

Naturpanelet gjør rede for tilstanden til naturen og konsekvenser for de viktige funksjoner naturmangfoldet har for menneskers livsgrunnlag. Rapporten viser videre hva som er de viktigste påvirkningsfaktorene og hvilke endringer som må til for å snu utviklingen.

Av åtte millioner arter på kloden i dag er én million truet av utryddelse. 75 prosent av landområdene er vesentlig endret, 66 prosent av havområdene påvirkes i stadig sterkere grad, og 85 prosent av verdens våtmarker er tapt.

Endringer i arealbruk og bruk av havene, høsting, klimaendringer, forurensning og spredning av fremmede arter er de faktorene som har hatt størst påvirkning på utviklingen globalt. På land har landbruk, hogst og gruvedrift størst konsekvenser. Utnyttelse av fisk og annen sjømat har størst negativ påvirkning i havet, og stadig mer av fiskeriene er ikke lenger bærekraftig.

Befolkningen har økt fra 3,7 milliarder til 7,6 milliarder siden 1970. Siste 30 år er den globale handelen åttedoblet, og behovet for råvarer fra naturen har doblet seg. Hvordan ser kloden ut og hvordan er vår livskvalitet om 30 nye år dersom dette fortsetter?

Hva må endres?

Vårt livsgrunnlag er i fare. Den gode nyheten er at det er mulig å gjøre noe med det, men det haster.

Naturpanelet trekker blant annet fram disse tiltakene som avgjørende:

• Fokus på byplanlegging, bedre arealforvaltning og restaurering av natur.
• De virkelige kostnadene av produksjon og forbruk, for eksempel straff for å forurense, bør bygges inn i lovverk og forskrifter.
• Det er nødvendig å fjerne skadelige subsidier, minimere materialutvinning og avfall, og vi trenger å styrke sertifiseringer som sikrer etisk og bærekraftig produksjon.
• Rettferdig fordeling av godene.
• Rettighetene, kunnskapen og verdiene til urfolk og lokalsamfunn må anerkjennes.

Hva gjør vi selv i Norge?

Naturpanelet beskriver den globale helsetilstanden til naturen og globale tiltak er viktig for å snu utviklingen. Men «tenke globalt og handle lokalt» er mer aktuelt enn noensinne.

Norge har tradisjon for kunnskapsbasert bærekraftig forvaltning av våre rike naturressurser. Men det er ingen grunn til å gjemme seg bak det, og ikke være ærlige om våre utfordringer. Forvaltning av naturressurser og naturmangfold er under press på kritiske områder. Vårt levesett og levestandard «eter» stadig nye areal og naturverdier.

Eksempler på at strukturelle grep og faktisk politikk svekker naturens stilling:

• Riksrevisjonen sin rapport januar i år om praktiseringen av innsigelser i plansaker, konstaterte at nasjonale mål for naturmangfold ikke blir fulgt godt nok opp. Regjeringen har gitt fylkesmennene instrukser om at de vil ha færre saker på sitt bord, og at lokalt selvstyre skal veie tung. Fylkesmannens mulighet til å fremme innsigelser for å ivareta nasjonale arealinteresser er redusert.
   
• I en avgjørelse fra august i fjor konstaterte sivilombudsmannen at Kommunal – og moderniseringsdepartementet i sin ja-avgjørelse i «Fylkesveg 47 saken» på Karmøy, inneholdt ingen (!) vurderinger etter naturmangfoldloven. Oppsiktsvekkende og lite tillitvekkende fra vårt øverste forvaltningsnivå, departementet. I en sak der hensyn til viktige naturverdier vedtatt i lov, naturmangfoldloven, opplagt ble lagt til side. Saken gjaldt brutal nedbygging av viktige naturverdier som kystlyngvei, naturreservat, hubro og jordvern for ny veg med et tvilsomt begrunnet trafikkbehov. Sivilombudsmannen stilte blant annet spørsmål ved den store vekten departementet hadde lagt på hensynet til det kommunale selvstyret i en sak hvor det foreligger nasjonale interesser og kom fram til at departementets vedtak ikke oppfylte kravet i naturmangfoldloven § 7.
   
• Ansvaret for arealsaker ble flyttet fra Klima- og miljødepartementet til Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) i 2013. Flere, inkludert klima- og miljøminister Ola Elvestuen, har tatt til ordet for å flytte ansvaret tilbake til hans departement, for å styrke naturen sine interesser i plansaker. Naturviterne er enig i at dette bør vurderes.
   
• Et ferskt eksempel fra KMD er ja til massiv hytte- og alpinanlegg utbygging i Eidfjord, Sysendalen, inkludert 450 dekar innenfor nasjonal villreinsområde.Villrein er en nasjonal ansvarsart. Norge har forpliktet seg internasjonalt til å sikre villreinen og tilhørende leveområde. Som følge av global tilbakegang på om lag 40 prosent siden 1990, er villreinen nå regnet som truet (VU/sårbar) på den globale rødlista. Statsråd Elvestuen støttet innsigelse fra Fylkesmannen i Hordaland om nei til utbygging i nasjonalt villreinområde, men ble overkjørt av statsråd Monica Mæland som 08.04.19 sa ja til utbyggingen. Dette skjer samtidig som flere advarer mot at massiv hyttebygging er en av de største truslene mot norsk natur.

Naturens egenverdi

Natur er Norges fellesarv og ressurs. Vi har plikt og rett til å bevare den for nåtid og framtid.

Vi trenger å diskutere miljøpolitikk i et annet språk enn det rasjonelle økonomiske. Vi trenger styringsverktøy på makronivå som tar innover seg verdier av økotjenester og naturens tålegrense. Hvordan vi måler naturens egenverdi er utfordrende, men vi må i hvert fall forstå og ta hensyn til naturens egenverdi.

Har vi noen gang sett i en konsekvensutredning (KU) at det er sagt nei til utbygging av et område pga naturens egenverdi? Rekk opp hånda den som har det.

Hva kan vi gjøre lokalt?

Naturens tilstand og areal- og naturregnskap bør være fast post i kommunale og fylkeskommunale saksutredninger, og i årsrapporter. Oslo kommune har en pilot på dette under arbeid.

Mer sirkulærøkonomi og mindre svinn, f. eks matsvinn, kan redusere vårt økologiske fotavtrykk vesentlig.

Kanskje vi alle hver for seg og i familieråd, bør ha en gjennomgang av vår økologiske selvangivelse en gang eller to i året?

Det er fullt mulig å leve mer med å bruke mindre.