Når usikkerheten tar overhånd kan du søke trygghet i fellesskapet

Januar

Vi er i gang med det siste semesteret. Fem års utdannelse nærmer seg en slutt. Vi har søkt og fått tildelt masterplasser. Noen personliggjør plassen sin med planter. Andre setter opp skjermer for å kunne arbeide mer effektivt. Det er tydelig at folk belager seg på å tilbringe mye tid på masterplassen sin. Det er dette som skal bli vårt andre hjem de neste månedene – trodde vi.

Året starter med varsler om at tredje verdenskrig kan bryte ut (les: trender på sosiale medier).  Deretter holder Australia på å brenne ned. Det var ikke en god start, men nå kan året endelig begynne skikkelig.

Februar

Så kommer nyhetene om et nytt virus i Kina. Omfanget i nyhetsbildet øker raskt, og det samme gjør alvorlighetsgraden. Viruset har spredd seg til andre land og kinesiske myndigheter stenger ned hele byer. Det hele virker likevel så fjerntliggende og lite alvorlig for oss her i Norge. Vi fokuserer på å skrive master og skaffe oss jobb til vi forhåpentligvis blir ferdige en gang. Det er stort sett det vi prater om. Koronaviruset blir også diskutert i ny og ne, men mest som en kuriositet. Før vi vet ordet av det kommer viruset til Europa og får et skikkelig fotfeste i Italia. Kort tid etter får vi det første bekreftede tilfellet av Koronasmitte i Norge. I en liten stund virker det som at det er under kontroll. Så begynner antall smittede å øke faretruende raskt.

Mars

Den 11. mars sitter vi en gjeng på masterplassene våre. Vi klarer ikke lenger å konsentrere oss, men snakker kun om Koronaviruset. Vi opplever at stadig flere arrangementer rundt oss blir avlyst. Det er åpenbart at myndighetene snart må innføre drastiske tiltak slik vi har sett i andre land. Realiteten begynner sakte å synke inn. Dette er ikke lenger noe som ikke kommer til å påvirke oss. Dagen etter kommer nyheten mange av oss fryktet: Universitetene skal stenges og vi må holde oss hjemme. I første omgang fram til 26. mars, men vi innser alle sammen at det antageligvis kommer til å gjelde for resten av semesteret, og vel så det.

Plutselig sitter vi hjemme hver for oss og forsøker å finne motivasjon til å skrive master i en tid hvor alt er snudd på hodet. Det er ingen enkel oppgave. Det hele virker litt meningsløst. Verden føltes plutselig tom, og isolasjonen er trykkende. Noen er heldige og har allerede sikret seg jobb etter studiene, men selv ikke de er helt sikre på om det fortsatt gjelder om noen måneder. Resten som fortsatt er på jakt etter jobb har begynt å miste motet. Det er ingen som vet hvor lenge dette vil vare. Det eneste som er sikkert er at dette vil gå over én dag, og samfunnet vil normalisere seg. Det ER et lyspunkt i enden av tunellen. Vi må tenke framover.

Fellesskapet

Når usikkerheten rundt sin egen hverdag og framtid tar overhånd kan man søke trygghet i fellesskapet.

Fagforeninger representerer et slikt fellesskap. Naturviterne og andre har jobbet iherdig for å informere og hjelpe medlemmene sine de siste ukene. Å være medlem av en fagforening er viktigere enn noen gang. Å vite at man har noen i ryggen er uvurderlig. Det er mange som ikke er klar over hvilken sentral rolle fagforeninger utgjør i samfunnet vårt, og hva de har oppnådd gjennom historien. For eksempel har de vært med på å sikre at alle har lik rett til en utdannelse. Det gjør at jeg kan ta en master. Naturviterne arbeider med å løfte fram den naturvitenskapelige kompetansen i samfunnet, utgjør et stort faglig nettverk og kan hjelpe til med å komme inn i arbeidsmarkedet. Det kan komme godt med i tiden fremover. Selv har jeg vært medlem av Naturviterne student siden jeg startet utdannelsen og kommer til å fortsette å være det etter studiene. Er du ikke allerede medlem av en fagforening vil jeg sterkt anbefale deg å bli det nå.

Dette er tiden for samarbeid og dugnadsånd. Sammen klarer vi å komme oss gjennom denne kneika. Sammen er vi sterke.