Kronikk i Dagens Næringsliv

Det er svært risikofylt å fortsette nedbyggingen av matjord. Det vil gjøre oss mer avhengig av et usikkert verdensmarked, skriver Finn Roar Bruun, leder i Naturviterne i en kronikk i Dagens Næringsliv.

Faksimile av DN, fredag 10. januar 2014

 

Matjorden må vernes!

Finn Roar Bruun, leder Naturviterne

 

Vi er i trøbbel. På kort tid bygger vi nå ned ressurser som naturen og generasjonene før oss har brukt 10 000 år på å skape. Hvorfor velger vi å gjøre oss til en nasjon som ikke kan brødfø seg selv?

Det korte svaret er at vi kan kjøpe brød og all den maten vi trenger. Og akkurat nå kan vi det, med masse penger og et globalt marked der all mat er til salgs. Men slik er det kanskje ikke i morgen.

Til alle tider har folk bosatt seg der maten er. Det har aldri vært logisk å slå rot langt unna der du finner noe å spise. Bonden ved jorda og kystfolket ved fisken. Det er heller ikke logisk å bygge ned matjord, særlig ikke når det skjer som følge av beslutninger hos nettopp dem som har ansvar for å brødfø befolkningen.

Et jorde på størrelse med en fotballbane er om lag sju dekar, et areal som kan bære korn nok til 7000 brød. I Norge mister vi i dag evnen til å lage 14 millioner brød årlig.

Med en dagens nedbyggingstakt på 14 000 dekar i året vil vi ha 140 000 dekar mindre om 10 år og 1,4 million dekar mindre matjord om 100 år. Hvorfor er det lurt? Kina går motsatt vei. De kjøper opp store arealer med jord, for eksempel i Afrika, for å kunne brødfø seg selv. Er det klokere en landbrukspolitikk enn den norske?

Våre myndigheter velger aktivt å bygge ned en uerstattelig ressurs svært raskt. Det arbeidet naturen og menneskene brukte 10 000 år på, ødelegger vi på noen få generasjoner selv om vi vet at befolkningen øker, både i Norge og i verden. Om 100 år er vi ni milliarder på kloden og åtte millioner i Norge. Da blir det kamp om føden.

Hva gjør vi når markedene blir virkelig stramme, og det ikke lenger bare er et spørsmål om pris? Mange land vil prioritere egne innbyggere. Ved forrige kornkrise i 2010 stengte flere land grensene for eksport av korn. Siden de første sivilisasjoner ble grunnlagt har tilgang på mat vært et kjernespørsmål. Norge ignorerer dette strategiske og samfunnsbyggende tema.

Jordvern er å ta vare på matjord. Matjord er en verdifull ressurs som ikke er fornybar. Jord er et levende materiale bestående av mineraljord, døde planterester, vann, luft og ikke minst mange levende organismer. Det er komplekse sammenhenger mellom levende liv og jordkjemi. Det er vanskelig å kopiere.

Skal vi produsere mat må vi ha gode arealer, da får vi best resultat både økonomisk, produksjonsmessig og kvalitetsmessig. Vi må ha kunnskap om matproduksjon.

Jordbruk er stedtilpasset kunnskap. Vi må selv ha kunnskapen som er nødvendig for riktig kvalitet og mengde på avlingen. Landbruk i Norge krever andre kornsorter og andre dyreraser enn i andre land. Vi kan ikke dyrke mat slik de gjør i sør. Vi trenger vekster og husdyr tilpasset norsk klima. Vi trenger forskning og foredlingsarbeid som er tilpasset vårt klima – nøyaktig som de gjør i alle andre land. Det er en viktig del av selvstendigheten å bestemme hva vi skal spise og vite hvordan vi skal produsere det.

Det er tre parter som har ansvar for jordvern i Norge:

  • Bonden – som eier jorda. Vil han dyrke mat blir det ingen omdisponering. I dag tjener han mer penger på å selge jorda og la den bli bygget ned, enn på å produsere mat. Er det klokt?
  • Kommunen – som planmyndighet kan gi tillatelse til omdisponering eller ekspropriere grunn. Kommunene vil gjerne ha god infrastruktur, arbeidsplasser og attraktive boligområder. Derfor sier de sjelden nei. De kan ikke risikere at gode prosjekter går til nabokommunen. Men kommunene har ikke ansvar for å brødfø befolkningen. De får ikke noe igjen for å verne matjord og fortette boligområder. Alle lokalmiljøer er stolte av kortreist mat, men ser kommunepolitikerne sammenhengen når de bygger ned et jorde? Det virker ikke sånn.
  • Staten – som kan overprøve planvedtak fra kommunen. Flere departement er involvert. Landbruks- og matdepartementet som fagdepartement innstiller og kommunal- og moderniseringsdepartementet vedtar endelig som ansvarlig plandepartement. Nå har landbruksminister Sylvia Listhaug godkjent omdisponering av 1000 dekar av den beste matjorda rundt Trondheim og et stort jorde Vestby for IKEA. Tusenvis av dekar jordbruksarealer på Ørlandet står for tur når ny jagerflyplass skal bygges.

Det er svært risikofylt å fortsette nedbyggingen av matjord. Det vil gjøre oss mer avhengig av et usikkert verdensmarked med stigende priser og andre nasjoner som vil sikre matforsyning til egen voksende befolkning.

Kina har startet kappløpet i Afrika. Norge går en annen vei. Vi ødelegger evnen til å brødfø egen befolkning og skusler vekk kompetansen om matproduksjon i Norge. Det har aldri vært klokt før. Og det er ikke klokt nå.

Laster kommentarfelt ..