Kandidat til Naturviterprisen 2021: Torgeir Esig Sørensen

Tekst: Lisbet Jære

Resultatet av engasjementet til landskapsarkitekten finner du om du tar en tur til Stavanger, der befolkningen har mindre enn 500 meter til nærmeste turvei. Så brenner han for å få bukt med biologisk analfabetisme.

Torgeir Esig Sørensen la nærmere 40 år i trofast tjeneste for Stavanger kommune bak seg da han 31. mai i år for siste gang lukket døra til kontoret. De siste 25 årene har landskapsarkitekten vært park- og veisjef, mens han mellom 1988 og 1995 var byens første miljøvernsjef.

Han forteller at siden han ble pensjonist har han hatt en eneste lang sommerferie, men det spørs om det ikke er en sannhet med modifikasjoner. Verden etterspør folk med den kunnskap og engasjement som Sørensen besitter, og han har fått flere forespørsler om han vil ta på seg verv. Et av dem som styreleder for Rogaland Arboret.

— Tar du deg tid til å sette deg ned i godstolen etter en lang yrkeskarriere?

— Nja, jeg sitter jo en del i godstolen, helst for å lese nyheter og finne ut av de oppgavene jeg har påtatt meg både for Rogaland Arboret/prosjektet Rogaland Botaniske Vitensenter og Stiftelsen Nations in Bloom. Og så har jeg hus og hytte og en ganske stor familie, og tusenvis av bilder som venter på systematisering.

Kobling biologisk mangfold og folkehelse

De som har foreslått Sørensen som kandidat til naturviterprisen legger til grunn at han har spilt en helt sentral rolle i det at Stavanger mottok Miljøverndepartementets Bymiljøpris i 2005 for langsiktig satsing på miljøvennlig byutvikling med vekt på friluftsliv. Ellers har Sørensen så mye på tapetet opp gjennom årene, fra at han vært en aktiv nettverksbygger, formidler og dessuten nestleder i Naturviterne på 80-tallet, at vi bare får plass til en liten del av det her.

— Hvorfor er grønnstruktur i byer så viktig?

— Ut ifra to aspekter; det ene er bevaring av biologisk mangfold, det andre er folkehelse. Jeg tror at når mennesker får kontakt med natur blir de glad i den, de får lyst til å ta vare på den og lære mer om den, sier Sørensen.

Med grønnstruktur menes et sammenhengende, eller tilnærmet sammenhengende, vegetasjonspreget område, som ligger innenfor eller i til knytning til en by eller et tettsted.

Med tanke på over halvparten av verdens befolkning bor i byer, og at andelen er økende, blir det enda viktigere å legge til rette for at det er nok grønne lunger i form av parker, trær og grøntområder framover, minner Sørensen på.

Stavanger vekker også internasjonal interesse

Det er ikke bare her til lands at Stavanger — og Torgeir Esig Sørensen — har vekket oppsikt for sin gode, grønne byutvikling. I 2019 fikk han World Urban Parks Distinguished Individual Award for å ha bidratt til utviklingen av urbane parker og rekreasjonsområder både lokalt og internasjonalt. Han har også vært engasjert i opprettelsen av organisasjonen.

Han har jobbet i flere EU-prosjekter, blant annet med å etablere en handlingsplan for et felles indikatorsystem for urban grønnstruktur, naturmangfold og økosystemtjenester.

— EU-systemet kan være tungrodd og komplisert å finne fram i. Men plutselig så skjer det noe, en ser at arbeidet har båret frukter. EU kan ha en kolossal handlingskraft når de først har bestemt seg.

En slik «frukt» som er et resultat av at utrettelig arbeid fra Sørensen og mange flere, er en anbefaling fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) der står det at alle innbyggere bør ha max 300 meters avstand til grøntområde.

Ny bok: En fortelling om Stavangers grønne sider

— De som oppnevner deg hevder at nær 99 % av befolkningen i Stavanger har under 500 meter til nærmeste turveier. Hvordan har Stavanger klart det?

— Jeg tror suksessen kan forklarer ganske enkelt. Stavanger har fått det til fordi de har villet det, og de har villet det i over 55 år.

Allerede i 1965 fikk Stavanger på plass en plan som la rette for den grønne strukturen i byen. I boka «En fortelling om Stavangers grønne sider» forteller Sørensen historien om hvordan planen ble til virkelighet. Også med bilder; både av hav, innsjøer, parker, fjell, og mennesker. Ikke minst av gamle bytrær, som Sørensen alltid har stått på barrikadene for. Han liker seg veldig godt bak kameraet, det finnes tusenvis av bilder, og de bruker han ofte i formidling.

Det har vært en vilje og kompetanse, både politisk og administrativt til å gjennomføre visjonen fra 1965: Sørge for en gjennomgående grønn struktur som binder sammen hele byen og som er tilgjengelig for alle, skriver han i boka.

— Det har vært en knallhard kamp. Vi fikk det første vedtaket på ekspropriasjon av en grønn stripe i 1992, siden har det vært en lang rekke av dem. De fleste har endt med frivillige avtaler, noen få har endt i retten.

Han vet ikke om noen andre kommuner som har tatt det skrittet at de i samme grad har gått til ekspropriasjon for å sikre innbyggerne grøntområder, selv om jussen åpner for det. Bak må det ligge både politisk villighet og mot.

Opplev og forstå natur

Skal du forstå naturen, må du oppleve naturen, er et av mantraene til denne kandidaten. Til tross for at Stavanger kommune er en av de byene i Norge som har dårligst tilgang til markaområder, så har de best tilgang til turstier. Sørensen og hans avdeling tok initiativet til 52 hverdagsturer i Stavanger, til sammen er 409 km med turstier merket i samarbeid med Stavanger turistforening.

Han tror det vil være en motkraft til det han kaller biologisk analfabetisme.

— En grunn til at så mye går galt er at folk ikke har kunnskap og respekt for naturens prosesser.

Kommunal forvaltning er ikke det som vekker størst interesse og overskrifter, men Sørensen minner om at det er i kommunene folk bor, det er her vårt daglige landskap ligger. Her tas utrolige viktige avgjørelser om bruk av areal, om det skal bli grått — eller grønt.

— Vi er inne i FNs tiår for naturrestaurering. FNs naturmangfoldsrapport er trist lesing, men det går an å reparere en del av disse skadene. Det er et arbeid som må legges stein for stein, hver eneste ekstra kvadratmeter med grønt som en kan få, hjelper.

Målet er at 15 % av verdens ødelagte natur skal restaureres innen 2030.

Tiden er kommet for de med engasjement

— Har du tips til de som vil gjøre en forskjell for miljø og bærekraft i en stram kommuneøkonomi?

— For det første må du hvite hva du vil gjøre, og hvorfor. Jeg tenker det er viktig å ha et verdigrunnlag, og en strategi for å nå målet på plass, og det må være politisk forankret. Slikt arbeid krever både langsiktighet og tålmodighet.

Sørensen innrømmer at det har vært lettere å selge inn folkehelseargumentet enn argumentet om å bevare biologisk mangfold i arbeidet med grønnstruktur, men tror at dette har endret seg nå. 

— Klima og nautrmangfold ligger langt framme i bevisstheten hos både folk flest og politikere nå. Det er mange som ser at det haster. Tiden for å engasjere seg er NÅ!