Den skjulte midlertidigheten går opp: — Bør prøves rettslig!

Den skjulte midlertidigheten går opp: — Bør prøves rettslig!

Samtidig som forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe, krever reduksjon i midlertidige stillinger i akademia, går den skjulte midlertidigheten opp. Kategorien som kalles «fast eksternt ansatte» med svakt stillingsvern øker kraftig. Dette er alvorlig for stillingsvernet i staten, mener Naturviterne

tekst: Lisbet Jære

Morten Wedege, forbundsleder i Naturviterne

— Det er forstemmende å se at universitetene undergraver faste ansettelser ved å innføre konstruerte ansettelsesformer der stilingene betegnes som faste, men med mye svakere stillingsvern, sier Morten Wedege, forbundsleder for Naturviterne.

De med svakere stillingsvern som Wedege refererer til her, er en kategori som skjuler midlertidige ansettelser; «fast eksternt ansatt». Dette gjelder først og fremst forskere med stillinger finansiert av eksterne midler. Når disse midlene opphører, kan de sies opp.

Stillingsvernet til "fast eksternt ansatte" bør prøves rettslig.

Iuliana P. Pedersen, advokat Naturviterne

— Om det vil vise seg nødvendig vil vi ta en slik sak for å prøve den rettslig, sier Iuliana Pedersen, advokat og juridisk fagsjef i Naturviterne. 

Få arbeidsplasser har så mange midlertidige ansatte som universitets- og høyskolesektoren (UH). I 2019 var andelen midlertidig ansatte i ordinære undervisnings- og forskerstillinger ved universiteter og høyskoler 15,5 prosent. Til sammenligning var andelen midlertidig ansatte i arbeidslivet 8,7 prosent, ifølge en rapport utgitt av et utvalg som har gjennomgått regelverket for universiteter og høyskoler.

— Jeg har hatt noen saker i det siste halvåret angående stillinger på høyskoler og universiteter som har fått meg til å tenke at regelverket ikke er godt nok. Det er et problem at nesten ingen tør å stå fram av de som rammes. De er redde for sin karriere og sitt rykte, sier Pedersen.

Hun kan fortelle om tilfeller der de fast eksternt ansatte har mottatt trusler av type; «dersom du ikke trekker saken mot oss, får du aldri mulighet til å jobbe her igjen».

Ble sagt opp fra NTNU etter 20 år

En av de få som har turt å stå fram er forsker Ingrid Eftedal. Universitetsavisa omtaler saken, og i mars i år ble hun etter en lengre prosess sagt opp fra sin stilling som «fast ekstern» ved NTNU etter 20 år. Hun forklarer situasjonen sin slik til Universitetsavisa:

— Når man kaller det «fast ekstern», så virker det gjerne som om jeg er fast ansatt. Men det er jeg ikke. Jeg må selv hente inn min egen lønn ved å søke om midler til forskningsprosjekter. Om jeg ikke får midler har jeg heller ingen stilling, forklarer hun.

I artikkelen forteller hun også at hun føler skam. Stillingskategorien «fast ekstern» er lite kjent, og dermed også at det er mangel på eksterne midler - og ikke det at en ikke har gjort jobben sin - som gjør at en sies opp.  Hun er redd det ikke ser bra ut på CVen når hun skal søke nye jobber.

Stort paradoks

Utvalget som har gjennomgått regelverket for universiteter og høyskoler i 2020 har også sett på ekstern finansiering i staten og de problemstillingene dette reiser.

Det er de midlertidige ansettelsene som er hjemlet i statsansatteloven § 9 første ledd bokstav a -der midlertidighet er lovlig fordi finansieringen av stillingen er midlertidig – utvalget mener er problematisk.

Finansieringsgrunnlaget er ikke nevnt i loven som lovlig begrunnelse for å foreta en midlertidig ansettelse, og danner som hovedregel ikke alene grunnlag til å ansette midlertidig.

Utvalget påpeker at det er indikasjoner på at institusjonene ansetter i midlertidige stillinger utover det som er nødvendig, og bruker det rettslige grunnlagene for midlertidige stillinger i større grad enn det er faktisk grunnlag for.

Det oppfordres til at sektoren bør arbeide systematisk med å etablere en god kultur og hensiktsmessige rutiner ved ansettelser. Målet er å sikre at hovedregelen om fast ansettelse følges uavhengig av finansieringskilde, og at hjemlene for å ansette midlertidig anvendes riktig.

Etter at pålegget om å få ned midlertidige stillinger kom i 2016, har det ført til en økning av de fast eksternt forskere med 340 prosent,  i følge Forskerforum.

Sier opp med hjemmel i forarbeidene

Hovedregelen i norsk arbeidsliv er faste ansettelser. Uformelt omtales «fast ekstern stilling» som «fast midlertidig ansatt», for å tydeliggjøre det store paradokset om at det i virkeligheten ikke er snakk om noen fast stilling med ordinært stillingsvern. Disse ansettes «fast», men med forbehold om at når finansieringsmidlene faller bort vil de også sies opp, forklarer Pedersen.

Forklaringen til det finnes i forarbeidene til statsansatteloven hvor det står: «Dersom ekstern finansiering bortfaller, vil dette medføre at det er saklig grunn for oppsigelse. Det er da arbeidstakeren i denne eller de aktuelle stillingene som kan sies opp, og det skal ikke foretas en sammenligning med andre ansatte i virksomheten. En statlig virksomhet kan ikke være tvunget til å overta lønnskostnadene etter avsluttet oppdrag som virksomheten ikke har finansiert».

— Universitetene og høgskolene forankrer oppsigelser av ekstern fast ansatte i en uttalelse fra forarbeidene, uten ytterligere begrunnelse. Det foretas ikke en total saklig vurdering, slik statsansatteloven krever. Det kan ikke være riktig bruk av loven, fremholder Pedersen.

Staten bør ikke være dårligere enn det private

— Ekstern finansiering er en del av grunnfinansieringen til UH- sektoren og arbeidsgivere bør kunne spare midler som kan brukes til utbetaling av lønn i perioder med inntektsbortfall, slik at alle sikres reell fast ansettelse, mener Pedersen.

— Ta konsulentbransjen i privat sektor som eksempel, også i denne bransjen varierer inntektene fra år til år. Men arbeidstakerne ansettes likevel fast, og virksomhetene må nedbemanne dersom inntektene svikter. Den samme regelen gjelder også i staten. Det er i utgangspunktet ingen rettslige forhold som skulle tilsi at nedbemanning er vanskeligere i statlig enn i privat sektor.

— Så hvorfor skal det da være ulik praksis i privat sektor enn i statlig sektor, og hvorfor skal statlig sektor ha behov for en slik usaklig «nedbemanning» av fast eksternt ansatte, spør Pedersen. 

Pedersen påpeker at endringene i statsansatteloven er nye, og mange tror fortsatt at stillingsvernet til statsansatte er sterkere enn til de ansatte i privat sektor. Men dette er ikke lenger tilfelle.

— Det kan ikke ha vært Stortingets intensjon at ansatte ved universiteter og høyskoler med ekstern finansiering skulle få svekket stillingsvern. Men vi ser at dette er en resultatet av enkelte formuleringer i forarbeidene til statsansatteloven, sier Wedege.

Tillitsvalgte kan jobbe internt

Pedersen har holdt kurs for tillitsvalgte i Akademikerne om problemstillingen, og hvordan de kan jobbe med det på den enkelte arbeidsplass. Rådet hennes til tillitsvalgte er å begynne å jobbe med dette internt. En start er å få en oversikt over hvor mange som er ansatt i denne kategorien som «fast eksternt», og deretter henvende seg til arbeidsgiver om at dette ikke er holdbart, og kreve en endring av praksis.

— Ifølge statsansatteloven skal arbeidsgivere i staten minst én gang årlig drøfte bruken av midlertidige ansettelser med de tillitsvalgte. Fast eksterne stillingene er ikke en del av disse drøftelsene siden de ikke er midlertidig ansatte, men «fast» ansatte. Siden realiteten i disse stillingene i de fleste tilfeller er en skjult midlertidighet har jeg anbefalt de tillitsvalgte å sette denne kategorien opp som tema under drøftelsene også.

Hun påpeker at det ikke bare er uheldig for de som har fått en falsk trygghet om at de har en fast stilling og sies opp når det ikke lenger er eksterne midler. Det er også uheldig fordi sektoren mister kompetanse.

Den høye andelen midlertidige ansettelser kan i tillegg utgjøre en fare for at den akademiske friheten svekkes. Når kravet til ekstern finansiering blir en betingelse for stillingene, er den enkelte forsker også mer utsatt for press og påvirkning fra eksterne kilder.

Laster kommentarfelt ..