Reisetid er arbeidstid

Avgjort av Høyesterett: Reisetid er arbeidstid.

Høyesterett avsa i juni en dom hvor en polititjenestemanns reisetid til et annet oppmøtested enn det faste arbeidsstedet ble ansett for å være arbeidstid. Hva betyr dommen for arbeidstakerne?

 av Iuliana Patru Pedersen, Advokat MNA

Naturviterne har i mange år hevdet at all tid arbeidstakerne står til arbeidsgivernes disposisjon, herunder nødvendig reisetid, skal regnes som arbeidstid. Denne problemstillingen har nå blitt behandlet og til en viss grad avklart i en nylig avsagt dom fra Høyesterett. Høyesterett konkluderer med at reisetid som er nødvendig for å utføre oppdrag for arbeidsgiver utenfor sitt vanlige arbeidssted og utenom alminnelig arbeidstid skal regnes som arbeidstid. Dette må dog vurderes konkret i hver enkelt sak i lys av avgjørelsen i Høyesterett og EFTA-domstolens uttalelse.

Spørsmålet i saken er ikke knytet til reisetid som foretas innenfor ordinær arbeidstid eller reisetid til og fra fast arbeidssted. På disse punktene står gjeldende rett uendret; reisetid der arbeidstaker i løpet av arbeidsdagen blir sendt til et arbeidssted utenom hans faste, men kommer tilbake før avsluttet arbeidsdag, regnes som arbeidstid. Reisetid til og fra fast arbeidssted er fortsatt ikke arbeidstid.

Saken gjelder spørsmålet om reiser utenom vanlig arbeidssted og utenom alminnelig arbeidstid skal regnes som arbeidstid.

En polititjenestemann krevde i denne saken, sammen med Politiets Fellesforbund, at reisetiden knyttet til tre reiser som ble foretatt til og fra et annet arbeidssted enn sitt vanlige og utenom alminnelig arbeidstid, måtte regnes som reisetid. Reisene foregikk i tjenestebil. Tjenestemannen meldte seg for Operasjonssentralen ved avreise og han hadde med seg våpen. De fleste av reisene ble godkjent av arbeidsgiver som reisetid. Dette ga arbeidstakeren rett til avspasering eller betaling, men det ble ikke godtgjort som arbeidstid. Polititjenestemannen var uenig med arbeidsgivers forståelse og hevdet at reiser utenom alminnelig arbeidstid måtte anses som arbeidstid, siden han var pliktig til å følge arbeidsgivers ordre.

Høyesterett tok både stilling til om reisetid var å regne som arbeidstid, og hvordan denne arbeidstiden skulle avlønnes.

Spørsmål om arbeidstid

Arbeidsmiljøloven sondrer mellom «arbeidstid» og «fritid». Etter aml § 10-1 regnes «arbeidstid» som den tiden «arbeidstaker står til disposisjon» for arbeidsgiver. Videre har en arbeidstaker «arbeidsfri» når han ikke står til disposisjon for arbeidsgiver. Et avgjørende spørsmål i dommen var dermed hvorvidt politimannen sto «til disposisjon» for arbeidsgiver ved utførelsene av oppdragene.

Høyesterett har tidligere presisert at uttrykket «til disposisjon» innebærer et krav om at arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver «for å utføre arbeidsoppgaver i henhold til arbeidsavtalen.»

Siden EU-retten har innvirkning på forståelsen av norsk rett, stilte Høyesterett spørsmål til EFTA-domstolen om forståelsen av arbeidstidsbegrepet i forkant av behandlingen i saken. EFTA-domstolen fastslo at den nødvendige tid som medgår når en arbeidstaker skal utføre et oppdrag for arbeidsgiver utenfor sitt vanlige arbeidssted og utenom alminnelig arbeidstid, utgjør arbeidstid etter direktivet. Det ble uttalt at det ikke kreves noen vurdering av intensitet av arbeidet som utføres på reisen, og at hyppigheten av slike reiser i utgangspunktet er uvesentlig. Videre uttalte EFTA-domstolen at arbeidstakeren må være i en situasjon der han er rettslig forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser og utføre arbeidsoppgaver for arbeidsgiver. I den konkrete saken vurderte domstolen at reisetid var nødvendig og viste til at arbeidsgiver fritt kunne avlyse, endre og legge til oppdrag. Under reisen kunne ikke den ansatte fritt og uten avbrudd beskjeftige seg med andre oppgaver og stod derfor til arbeidsgiverens disposisjon. 

Høyesterett fant ingen grunn til å fravike den rådgivende uttalelsen, og konkluderte enstemmig med at den reisetiden polititjenestemannen hadde i forbindelse med de aktuelle oppdragene måtte anses som arbeidstid.

Spørsmål om godtgjøring

Det andre spørsmålet Høyesterett tok stilling til, var hvordan reisene skulle godtgjøres.

Verken arbeidsmiljøloven eller Arbeidstidsdirektivet regulerer spørsmålet om hvordan reisetiden skal godtgjøres.

Sentralt i vurderingen i denne saken var gjeldende tariffavtale for polititjenestemenn (ATB-avtalen). Høyesteretts flertall konkluderte med at polititjenestemannen måtte godtgjøres etter hovedregelen om kompensasjon for reiser innenlands. I ett av de tre omtvistede oppdragene hadde han krav på overtidsgodtgjørelse etter ATB avtalen da han i sin fritid var beordret til overtidstjeneste.

Hva betyr dommen?

Dommen trekker opp nye grenser for hva som skal defineres som arbeidstid etter arbeidsmiljøloven med grunnlag i uttalelse fra EFTA-domstolen, herunder at nødvendig reisetid mellom oppdrag utenfor alminnelig arbeidstid etter omstendighetene kan utgjøre arbeidstid selv om arbeidstaker ikke utøver arbeid i henhold til arbeidsavtalen.

Etter vår vurdering betyr denne dommen at flere av våre medlemmer kan få reiser, som er pålagt på et annet sted enn sitt vanlige arbeidssted, definert som arbeidstid. Dette må dog vurderes konkret i hver enkelt sak i lys av avgjørelsen i Høyesterett og EFTA-domstolens uttalelse. Dommen gir heller ikke et generelt svar på om ansatte har krav på lønn og/eller overtidsgodtgjørelse for reisetid utenfor alminnelig arbeidsted og arbeidstid.

Les mer om følgende emner:

Laster kommentarfelt ..