Lytt til episoden:
Finn episoden i din podkast-spiller
Tips oss
Naturviterpodden ledes av Torbjørn Hundere. Send oss gjerne tips, ros og ris:
— Turisme skal gjøre godt for natur og kultur
Hanne Lykkja har vært en pioner for besøksforvaltning i Norge. Hun mener vi må slutte å snakke om å unngå skade og heller spørre: Hvordan kan vi gjøre godt?
— Vi må gå fra å tenke unngå skade til å tenke gjør noe godt. Fra tålegrenser til livskraft, sier Hanne Lykkja.
Lykkja er naturviter og har jobbet i både stat, fylkeskommune, kommune og i eget selskap. Hun har hatt fingrene i alt fra fjellstier i Jotunheimen og villreinområder til utviklingsprosjekter i Lofoten, Fredrikstad, Vardø og Hemsedal. I dag titulerer hun seg som besøksforvalter, og hun er en av svært få i landet med nettopp den rollen.
— Jeg har vært naturviter lenge, men etter hvert innså jeg at vi må tenke mer på hvordan naturen blir brukt, ikke bare hvordan den skal vernes, sier hun.
Hva er egentlig besøksforvaltning?
Begrepet besøksforvaltning kan være nytt for mange. På engelsk brukes gjerne visitor management, og det favner bredere enn bare turisme.
— Når mange nok kommer til samme sted, uansett om det er friluftsfolk, cruisegjester eller kortreiste helgeturister, så må vi ha en plan for hvordan vi håndterer det, både av hensyn til naturen og til lokalsamfunnet, forklarer Lykkja.
Hun mener besøksforvaltning må inn som en naturlig del av arealforvaltningen og samfunnsutviklingen i norske kommuner. Fire områder er sentrale: gode medvirkningsprosesser, ansvarlig markedsføring, engasjerte folkevalgte og å få besøksforvaltning inn i planarbeidet.
— Vi kan ikke overlate det til reiselivet alene. Det handler om fellesskapets ressursgrunnlag – naturen, kulturen og stedet. Da må lokalsamfunnet ha en stemme i styringen.
Fra slitasje til mulighet
Eksempler på slitasje er mange: Trolltunga gikk fra 800 til 80 000 besøkende i løpet av åtte år. Røde Kors og redningsmannskaper ble overbelastet, og lokale krefter slet seg ut.
— Når 100 000 besøkende tråkker ned dugnadsskapte stier, forsvinner viljen til å gjøre jobben om igjen, sier Lykkja.
Men hun er ikke bare opptatt av å «begrense skader», men å gå litt videre: Hun vil at vi skal tenke regenerativt.- hvordan vi kan skape mer trivsel og livskraft.
— Hvorfor skal vi ha besøk her? Hvordan kan vi bruke besøket til å styrke det samfunnet vi ønsker å bygge? Det er slike spørsmål vi må stille.
Et konkret eksempel er fra Røst, der øysamfunnet sto uten drosjetjeneste. – Da måtte vi spørre: Skal vi legge til rette for bilbasert turisme, eller tiltrekke oss folk som faktisk trenger drosje? Det handler om å bruke besøk til å styrke lokalt næringsgrunnlag og trivsel.
Demokratisk underskudd i naturen
Lykkja peker på et stort problem i dagens praksis: Lokalsamfunn får ofte liten eller ingen innflytelse i hvordan natur og stedsutvikling skjer.
— Mange steder har fått turisttrykket i fanget uten å bli spurt. De får mer trafikk, mer søppel, høyere press på tjenester og slitasje på natur, men ikke nødvendigvis mer trivsel eller kontroll.
Dette skaper det hun kaller et demokratisk underskudd i opplevelsesforvaltningen.
— Det må rettes opp i. Og det skjer ikke før vi får reell medvirkning i kommunale og regionale prosesser. Det handler om å bli hørt, og å forstå hvorfor ting skjer.
Et fagfelt i vekst
Sammen med forskere og fylkeskommuner har Lykkja utviklet egne kurs i besøksforvaltning for lokalbefolkning, næringsliv og forvaltning. Disse «kræsjkursene» hjelper deltakerne å sette ord på det som skjer, forstå helheten, bygge tillit, og sette i gang selv.
— Det handler ikke om å vente på en million i støtte. Det handler om å begynne der du er, med de folka du har, jobbe sammen for å finne behovet, utvikle ideer og teste løsninger sier hun.
Hun trekker fram arbeidet i Hemsedal, hvor hun nå er engasjert som besøksforvalter:
— Vi har samlet alt fra bondelag og hytteforeninger til historielag og idrettslag, viltnemnd, ordfører og reiselivet i et besøksforvaltningsråd. Bare det å sette seg rundt samme bord har gjort at konfliktnivået har gått ned. Folk føler seg sett, og det gir mening å bidra.
Trenger vi turistskatt?
— Jeg kaller det besøksbidrag. Det er et bidrag for de merkostnadene som besøkende påfører et sted, og som ingen betaler for. Det er ikke en straff, men en rettferdig måte å fordele kostnader på, sier Lykkja.
Hun viser til undersøkelser fra Lofoten, der ferierende gjerne betaler noen hundrelapper – så lenge de vet at pengene går tilbake til lokal naturforvaltning og infrastruktur.
— Betalingviljen går ned dersom bidraget skal inn i statskassa. Da mister folk både tillit og lyst til å bidra. Pengene må tilbake dit belastningen skjer.
En visjon for fremtiden
Lykkja sammenligner dagens situasjon med miljøforvaltningen på 1980-tallet.
— Den gangen måtte vi bygge opp et helt nytt system. Kommuner fikk miljøvernkonsulenter og utviklet kompetanse. Etter hvert ble hensyn til natur, klima og miljø bygd inn i alle deler av forvaltningen. Det samme må vi gjøre med besøksforvaltning.
Hun ønsker seg stillinger, utdanningstilbud og kanskje til og med et nasjonalt direktorat med et rammeverk for å koordinere innsatsen.
— Vi snakker om Norges femte største eksportnæring og en vedtatt nasjonal eksportsatsingMen det finnes ikke et klart ansvarlig organ for helheten. Det er på tide å ta dette på alvor.
Hanne Lykja sitt råd til naturvitere og lokalsamfunn?
— Begynn der du er. Inviter til samarbeid på tvers. Og ikke vent på at det blir krise før du gjør noe. Men, er det krise, så bruk den godt. Bedre seint enn aldri, sier Hanne Lykkja.