Lytt på episoden i din podkast-spiller
Tips oss
Naturviterpodden ledes av Torbjørn Hundere. Send oss gjerne tips, ros og ris:
Legemidler i naturen: En skjult miljøtrussel?
Temaet legemidler i miljøet blir satt under lupen i denne episoden av NaturviterPodden. Martine Muusse fra Direktoratet for medisinske produkter (DMP) og Merete Grung fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA) – begge miljøtoksikologer – deler sin ekspertise om hvordan medisiner havner i naturen og hvorfor det er et problem, De er enige om én ting: Legemidler i naturen er et problem vi ikke kan overse lenger.
Fra toalettet til Nitelva
Tenk deg at du skyller en gammel paracet ned i do. Hvor ender den?
Ifølge Grung havner mye av det i vannet vårt fordi renseanleggene ikke klarer å fange opp alt. Stoff som diklofenak, ibuprofen, hormoner og antibiotika er verstinger – de er persistente, altså vanskelige å bryte ned. I Nitelva i Akershus har NIVA og Ahus målt konsentrasjoner av østrogen, ciprofloksacin og diklofenak som er høye nok til å skade fisk.
— Det er en biologisk suppe i renseanleggene, forklarer Grung, men bakteriene der er ikke alltid flinke nok til jobben.
Muusse legger til et globalt perspektiv: I Asia har utslipp fra medisinproduksjon skapt antibiotikaresistens. I India førte bruk av diklofenak i dyr til "den store gribbedøden", der gribbepopulasjoner ble nesten utryddet etter å ha spist kadavre behandlet med stoffet – et ekstremt eksempel på legemidlers miljøpåvirkning
Hva skjer med fisken – og oss?
Så hva gjør dette med naturen? Grung trekker frem eksempler: Hormoner kan tukle med fiskens reproduksjon, mens fluoxsetin – et antidepressivum – kan gjøre byttefisk mindre redde, noe som roter med næringskjeden. Antibiotika i vannet øker risikoen for resistente bakterier, en trussel som kan komme tilbake til oss mennesker.
— Det handler om mengde og giftighet, sier hun, og minner om Paracelsus’ gamle visdom: Dosen avgjør giften.
Likevel mangler vi svar i Norge. Grung peker på tvekjønnet fisk i Themsen som et kjent tilfelle, men her hjemme er forskningen tynn.
— Sverige har vært flinkere, sier Grung. De startet tidligere med klassifisering og undersøkelser.
Hvorfor sitter vi stille?
Hvis vi vet dette, hvorfor skjer det så lite? Reguleringene er et puslespill. Miljødirektoratet styrer vannforskriften, men legemidler har ingen klare grenser der ennå. Muusse forklarer at DMP vurderer miljørisiko før et legemiddel godkjennes, men for humane medisiner trumfer nytten til oss mennesker naturens ve og vel.
— Det er annerledes for veterinærmedisiner, sier hun. Der kan miljørisiko stoppe godkjenning.
Apotekene tar imot ubrukte medisiner, men i 2014 anslo Miljødirektoratet at halvparten – 300 tonn – fortsatt havner i do eller søppel.
— Jeg leser pakningsvedleggene, sier Muusse lattermildt, men jeg tror ikke alle gjør det.
Hva kan vi gjøre?
Løsningene er ikke så kompliserte, ifølge ekspertene. For oss vanlige folk er det én klar oppfordring:
— Ta medisinene tilbake til apoteket, sier Grung. Det kan ikke sies ofte nok.
På systemnivå peker Muusse på et nytt EU-direktiv som krever 80 % rensing i store anlegg – et skritt fremover, men det koster.
— Vi får regningen som kommunale avgifter, sier Grung, men det er verdt det for fremtiden.
En ny EU-veileder fra 2024 tvinger også generiske produsenter til å vurdere miljørisiko, noe som kan gi oss mer kunnskap. Og så er det legene: I Sverige bruker de "Kloka-listan" for å velge miljøvennlig, mens norske leger kan sjekke Felleskatalogen.
Grung ønsker seg mindre pakker fra industrien:
— Da jeg brakk armen, fikk jeg akkurat nok piller – hvorfor ikke alltid sånn?
En liten handling, stor forskjell
Legemidler i naturen er ingen krise ennå, men historien – som sterile snegler fra bunnstoff – viser at vi må handle før det går galt.
— Føre var er bedre enn etter snar, sier Grung. Så neste gang du står med en halvfull pilleeske: Ikke kast den i do. Apoteket er rett sted – for fisken, for miljøet, og litt for deg selv.