Naturviterne-medlemmet: Lise-Berith Lian
- Alder: 53 år
- Stilling: Spesialrådgiver i regionale fjellplaner, Buskerud Fylkeskommune
- Utdanning: Biolog med hovedfag i økologi, Universitetet i Oslo
- Bor: Hurumhalvøya, Røyken
- Familie: Gift, tre voksne barn
- Fritid: Turer, strikking, familie, kultur og havet
- Aktuell med: Sti- og løypeplan for Hardangervidda, på høring sommeren 2025
På Hurumhalvøya, der skogen møter fjorden, bor Lise-Berith Lian. Hjemmet hennes er en base for et liv som strekker seg fra skrivebordet i Buskerud fylkeskommune til de vide slettene på Hardangervidda. Som spesialrådgiver i regionale fjellplaner, er hun en slags potet i forvaltningens maskineri: biolog, koordinator, brobygger. Men fremfor alt er hun en som skal se helheten – en egenskap som både er hennes styrke og kilde til frustrasjon.
— Jobben min er å trekke røde tråder, sier hun og lener seg frem. – Det handler om å balansere lokalbefolkningens behov, verdiskaping, friluftsliv og naturens sårbarhet. Men det er ikke alltid lett når kunnskapen finnes, men handlingen uteblir.
Lian er 53 år, gift, mor til tre voksne barn og bærer med seg en østfoldsk «det ordner seg»-mentalitet fra barndommen i Tune, mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Der, i skyggen av Borregaards skorsteiner, ble miljøengasjementet hennes født. Som tenåring drømte hun om å bli miljøkjemiker og redde elver fra gift. Hun meldte seg inn i Natur og Ungdom, men fant etter hvert ut at laboratoriet ikke var hennes arena. I stedet ble det økologi, hjortevilt og til slutt villrein – et dyr hun som lavlandsjente aldri trodde hun skulle jobbe med.
Villreinens vokter
Villrein. Foto: Anders Mossing, Norsk villreinsenter
Villreinen er selve hjertet i Lians arbeid. Den nomadiske, sky arten er en paraplyart: Tar du vare på villreinen, tar du vare på fjellet og alt som lever der. Men det er enklere sagt enn gjort. På Hardangervidda, som Lian vier mye av arbeidstiden sin til, er villreinen presset fra alle kanter – stier, skiløyper, turisthytter, kitere, hundekjørere. Og ikke minst: oss mennesker.
— Villreinen er mystisk, sier Lian. – De fleste besøkende ser den aldri, men bare det å vite at den er der, å kunne oppleve at "fjellet beveger seg" i det fjerne, gir landskapet en egen verdi.
En plan tar form – steg for steg
Akkurat nå er sti- og løypeplanen for Hardangervidda Lians mest krevende prosjekt. Prosessen, som startet i august 2021, er en øvelse i tålmodighet, diplomati og faglig presisjon. Målet er å redusere menneskelig ferdsel i sårbare områder for å gi villreinen rom til å leve. Men veien dit er kronglete, preget av mange aktører, sterke meninger og en historie med uforløste planer.
— Vi har rapporter fra 1974 som foreslår lignende tiltak, sier Lian og rister på hodet. – Når jeg ser at vi fortsatt ikke har fått det til, blir jeg utålmodig som fagperson.
Prosessen begynte med et omfattende arbeid for å samle kunnskapsgrunnlaget. Lian og teamet hennes, som inkluderer representanter fra Buskerud, Telemark og Vestland fylkeskommuner, kartla villreinens arealbruk, ferdselsmønstre og sårbare områder. De støttet seg på rapporter fra Norsk institutt for naturforskning (NINA), erfaringer fra villreinnemnder og innspill fra befaringer i felt. Våren 2022 ble planprogrammet sendt på høring, en formell start på planarbeidet der mål og rammer ble staket ut.
— Da sto vi ved et veiskille, forteller Lian. – Vi hadde begynt å jobbe med konkrete forslag men valgte å sette vårt arbeid på vent for å koordinere med Statsforvalternes forslag til en tiltaksplan. Tiltaksplanarbeidet tar tid, og kommunene ble utålmodige.
Utålmodigheten nådde et toppunkt i februar 2025, da kommunene krevde handling. Lian og teamet tok opp igjen arbeidet med fornyet kraft, basert på Statsforvalternes forslag. Fra februar til mai 2025 ble det avholdt intensive dialogmøter med et bredt spekter av aktører: grunneiere, rettighetshavere, kommuner, Statsforvaltere, DNT, kitere, turisthytteverter, hundekjørere. Målet var å finne en balanse mellom bruk og vern, men det viste seg raskt at noen sto lenger fra hverandre enn andre.
— DNT og kiterne er de vi har mest avstand til, sier Lian. – Forslagene våre er strenge: fjerne stier, stoppe skiløyper, gjøre DNT-hytter selvbetjente eller stenge dem helt. Det oppleves radikalt, spesielt når lignende forslag har ligget urørt i tiår.
Planen inkluderer også forslag om å etablere villmarksoner – områder uten tilrettelagt ferdsel der naturen får være i fred. Dette er spesielt krevende på Hardangervidda, der et tett nettverk av stier fragmenterer villreinens leveområder. Lian understreker at det ikke handler om én sti eller én hytte, men om den samlede belastningen.
— Vi må se helheten, sier hun. – Villreinen påvirkes av alt vi gjør i fjellet, ikke bare én løype.
Før sommeren 2025 skal planen ut på åpen høring, med ytterligere dialogmøter med blant annet DNT og kiterne. Lian forventer tøffe diskusjoner, men ser kommunenes utålmodighet som en positiv drivkraft.
— At kommunene presser på, har tvunget frem handling, sier hun. – Det er et tegn på at vi endelig beveger oss fremover.
Konfliktens kjerne
Villrein I Forollhogna. Foto: Karina Gjerde, Norsk villreinsenter
Fjellforvaltning er et minefelt av interesser. Lokale ordførere må veie regionale mål mot sterke stemmer i bygda. Turister strømmer til Trolltunga og Hardangervidda, drevet av Instagram og internasjonal markedsføring Norge knapt har kontroll over. Og allemannsretten, som Lian har kjempet for både i tidligere jobber og i fylkeskommunen, blir utfordret, så her er det viktig å manøvrere rett.
— Overturisme var ikke et tema da den ble nedfelt i friluftsloven, sier hun. – Nå ser vi at friluftsliv, som tidligere var en sårbar interesse, bidrar til belastningen i noen områder.
Trolltunga er et eksempel. Fra noen få tusen besøkende har stedet blitt et masseturismemål, med slitasje på natur og lokalmiljø. Ullensvang kommune og Miljødirektoratet har tatt grep – nødbuer, forskrifter, personell i felt – men utfordringen er nasjonal. Lian mener vi må styre turistene til områder som tåler belastningen, i stedet for å la sårbare steder knele.
Andre eksempler er Eidfjord resort på Hardangervidda, der et utbyggingsprosjekt ble godkjent av departementet til tross for innsigelse og at det var i strid med regional plan. Eller ny plan om gondol i Ullensvang og ønsket om vinteråpen veg over Imingfjell som begge bryter med regional plan. For Lian, som jobber i en politisk organisasjon, er det en realitet hun har lært å akseptere.
— Du må tåle at faglige råd blir nedprioritert, sier hun. – Ellers kan du ikke jobbe her.
Helhetens pedagog
Lians rolle er like mye pedagogisk som faglig. Hun koordinerer tre fylkeskommuner – Buskerud, Telemark og Vestland – og sørger for at politikere i fjellråd som Hardangervidda-rådet og Nordfjella-rådet får kunnskap de kan stole på. Hun arrangerer møter, befaringer, dialoger. Hun går i fjellet, snakker med hyttebetjeninger, jegere, turgåere. Og hun kjemper mot det hun kaller «endringsblindhet» – tendensen til å plukke kunnskapsgrunnlaget fra hverandre i stedet for å handle.
— Noen fokuserer på detaljer, som snøforhold eller én sti, sier hun. – Men vi må se helheten. Villreinen påvirkes av den totale ferdselen, ikke bare én løype.
Engasjementet hennes er påtakelig. Uten det, mener hun, orker du ikke stå i jobben. For det er tøft. Vi opplever at enkeltpersoner i forvaltningen blir hengt ut i enkelte miljøer. Lian selv har vært heldig, men hun kjenner på presset.
— Du må stå samlet, sier hun. – Og du må tro på det du gjør.
Fremtidens fjell
Til tross for utfordringene er det samholdet som holder Lian gående. Hun finner glede i å se de store linjene, i å bygge broer mellom fag og politikk. Utenfor jobben kobler hun av med turer, strikking, familie. Hun er opptatt av at samfunnet ikke skal bli for A4, at unge skal få rom til å være seg selv.
Til dem som vurderer en karriere i naturforvaltning, har hun et klart råd:
— Følg interessene dine, men vær forberedt på at det er krevende. Vi trenger dere, så kjør på!
Når vi runder av, skinner utålmodigheten hennes gjennom én siste gang. Etter år med planer og prat, er hun klar for handling. Sti- og løypeplanen for Hardangervidda skal på høring før sommeren 2025. Diskusjonene blir tøffe, men Lian er klar til å stå i stormen – for villreinen, for fjellet, for friluftslivet, for befolkningen – for helheten.
Og til slutt: Hvorfor Naturviterne?
— Det er helt naturlig for meg som naturviter.
Naturen trenger vår fagkompetanse – og vår kompetanse trenger en fagforening. Det er kjernen, sier Lise Berit Lian.