– Det finnes tross alt en rød tråd i ”galskapen”, smiler pensjonsekspert Alexandra Plahte.
– De fleste jeg møter sier de opplever pensjon som både sammensatt, komplisert og vanskelig tilgjengelig, sier Plahte. Hun er leder for pensjon i Gabler Steenberg & Plahte AS og svarer Aftenpostens lesere på deres spørsmål om pensjon.
Plahte er med andre ord tett på ”folk flest” og deres utfordringer når det kommer til pensjon. Så om du er så smått forvirret, kan vi berolige deg: Det er helt normalt.
– Opplevelsen av frustrasjonen og "avmakt" henger nok sammen med at mange rett og slett ikke helt vet hva man skal spørre om eller hvor man skal spørre om hva. Samtidig er man – naturlig nok – primært opptatt av en ting: Hva betyr det for meg og lommeboka mi?
Borgen som bygges
– Pensjon, mine damer og herrer, er den borgen jeg har tegnet her, sa Aslak Borgersrud under et morgenmøte med Tankesmien Agenda i fjor. Borgersrud er både journalist, samfunnsdebattant og rapper i det venstreradikale bandet Gatas Parlament. På den hvite tavlen bak seg har han tegnet en oldtidsborg – eller en pensjonsborg, om du vil.
– Den store, brede, middels høye delen av pensjonsborgen, den kaller vi for folketrygda. Det er den delen av pensjon som vi hver måned betaler 8,2 % til, som vi kaller trygdeavgift. Det bygger dette forsvaret vi alle sammen skal ha mot angrep som kommer fra sinte jegere og fæle krigførere, som angriper med brokk, isjias, demens og lårhalsbrudd, forklarer Borgersrud til latter fra salen.
På toppen av grunnmuren, står to tårn på hver sin side. De representerer offentlig og privat tjenestepensjon. I det offentlige tårnet står en sykeseng og et stativ med intravenøst. Mens det private tårnet er utstyrt med massasjebenk og et bord fullt av cocktails. Og ett av problemene, i følge Borgersrud, er at de to tårnene står alt for langt fra hverandre.
Hva er pensjon, egentlig?
Enkelt sagt er pensjon kompensasjon for bortfall av arbeidsinntekt. Det kan enten være at man har blitt gammel – da får man alderspensjon. Eller at man har mangel på inntekt på grunn av varig yrkeshemmende sykdom – da får man uførepensjon, eller uføretrygd, som det også kalles. (Ja, allerede her er det lett å bli forvirret.)
Alderspensjon, som denne artikkelen i hovedsak handler om, er altså det samme som lønn, bare på andre siden av arbeidslivet. Det som fagforeninger anser som utsatt lønn, om du vil. Og den er direkte påvirket av hva du har tjent opp gjennom livet, eller hva som er avtalefestet på ditt tariffområde.
En pyramide i tre deler
Som rapperen i Gatas Parlament var inne på: Det norske pensjonssystemet består av tre deler: 1) Folketrygden, 2) tjenestepensjon og 3) egen sparing.
La oss starte med folketrygden: Den er selve grunnmuren i pensjonssystemet og er et direkte resultat av hva du tjener. Den er muren i borgen. Med dagens regler blir 18,1 % av det du tjener i løpet av et år registrert som pensjon i folketrygden. Tjener du 500 000, vil folketrygden altså registrere at du skal ha 90 500 kroner for det året. Disse pengene blir ikke satt til side på en sparekonto, men blir betalt av skattebetalerne de årene du tar ut pensjonen.
Dernest kommer tjenestepensjon: Det er penger som din arbeidsgiver setter av til deg. Hvor mye man får i tjenestepensjon er ulikt fra arbeidsplass til arbeidsplass, og her er det mange regler og unntak.
Sist men ikke minst har du egen sparing. Dette er helt frivillig. Mange sparer i fond eller har pensjonsavtaler i forsikringsselskap eller hos banken. Noen har spesifikke pensjonsavtaler som er låst frem til pensjonsalder. Mens andre sparer uten å nødvendigvis navngi midlene ”pensjon”. Det kan være egen bolig som historisk sett har vært den sikreste formen for sparing.
Den kompliserte tjenestepensjonen
Folketrygden er kanskje den enkleste delen å få oversikt over. Du kan allerede nå gå inn på nav.no for å se hvor mye du har i pensjon fra folketrygden.
Men så var det tjenestepensjon. Den kan være enten privat eller offentlig. Det er ofte her folk blir forvirret, fordi det er her forskjellene og reglene begynner å sprike.
Er du offentlig ansatt er du medlem av en offentlig tjenestepensjonsordning (OfTP). Er du ansatt i det private, har du rett på en obligatorisk tjenestepensjon (OTP). Hvor god ordningen er varierer fra arbeidsplass til arbeidsplass.
Kort fortalt er tjenestepensjon en ordning som staten har pålagt arbeidsgiver. Det er altså arbeidsgivers ansvar å sørge for at du sparer til pensjon gjennom tjenestepensjon. Noen arbeidsgivere velger den laveste satsen for sine ansatte, som er 2% av lønn mellom 1-12 G. Mens andre arbeidsgivere velger en høyere sats:
- Nye maksimalrammer for sparing er inntil 7 % av lønn opp til 12 G
- I tillegg kan det spares inntil 18,1 % av lønn mellom 7,1 G og 12 G
Dette er private innskudd som blir satt til side og gjerne forvaltet i et fond, i for eksempel Storebrand, Gjensidige eller KLP. Hvordan pengene blir forvaltet frem til pensjonsalder er forskjellig.
Som om ikke det var nok, har du også det som heter avtalefestet pensjon – AFP. Dette er en ordning mellom arbeidsgiverorganisasjoner (f.eks. NHO, Virke, Spekter), arbeidstakerorganisasjoner og staten, som fungerer som en slags ekstrapensjon til de som jobber ekstra lenge. Man må oppfylle visse krav for å kvalifisere til AFP. Det er store forskjeller på offentlig og privat AFP, så også her er det viktig å holde tungen rett i munnen.
Viktig å lære om forskjellene
– Det aller viktigste er å være klar over hvor forskjellig ordningene er både hva gjelder modell, nivå og sammensetning. Mens arbeidsgiver i privat sektor kun er forpliktet til å ha alderspensjon for sine ansatte (obligatorisk tjenestepensjon) inneholder offentlig tjenestepensjon både alders-, uføre- og etterlattepensjon, sier Plahte.
Alle med offentlig tjenestepensjon er omfattet av AFP. Mens i det private er det slett ikke alle som er omfattet AFP.
– Det som imidlertid – mildt sagt – er forvirrende for folk flest er at ordningene heter det samme, men er prinsipielt helt ulike. For den som fyller vilkårene for AFP i privat sektor er dette en livsvarig ytelse som kommer i tillegg til all annen pensjon, forklarer Plahte.
AFP i privat sektor avkortes ikke for annen inntekt. Full jobb og full AFP er altså fullt mulig i privat sektor. Men slik er det ikke i offentlig sektor. Der er AFP en førtidspensjon som avkortes forholdsmessig dersom man tjener mer enn 15 000 kroner. Rett til offentlig AFP forutsetter at man fratrer helt eller delvis, mens AFP i privat sektor er uavhengig av fratreden.
– Konsekvensene av helt ulike pensjonsregimer er definitivt utfordrende med tanke på mobiliteten mellom sektorene, legger eksperten til.
Det er derfor Borgersrud i videoen sier at de som prøver å hoppe fra det offentlige tårnet til det private, ender opp med å tryne skikkelig. Akkurat dette er noe regjeringen ønsker å endre ved tariffoppgjøret i 2018.
Pass på
– Tidligere var det å motta pensjon ensbetydende med at man sluttet å jobbe. Slik er det ikke lenger. Pensjon er ikke nødvendigvis et spørsmål om når man skal gå av med pensjon, men når man skal ta ut sin pensjon. Alle endringene i folketrygden, tjenestepensjonsregelverket og AFP i privat sektor gjør at man har gått fra å bli passet på til å måtte passe på, sier Plahte.
De mange valgene og kombinasjonsmulighetene man har, gjør at man må følge med. For velger du feil, kan det koste deg dyrt.
Takker du for eksempel ja til en sluttpakke i privat sektor før du har begynt uttaket av AFP, risikerer du å miste hele AFP-en din selv om du går direkte over til ny arbeidsgiver som også har AFP. Takker du derimot ja til en sluttpakke etter at du har begynt å bruke AFP-en, så får du i pose og sekk.
– Reglene for AFP i privat sektor er brutale; enten får man AFP eller så gjør man det ikke. Det er med andre ord ingenting som heter «litt» AFP. Når nåverdien av AFP fort kan utgjøre 1,5 millioner sier det seg selv at det å miste retten koster dyrt, sier Plahte. Riktignok må man fylle en rekke vilkår også for rett til offentlig AFP, men disse er langt mildere, samt at ordningen kun har verdi for de som fratrer helt eller delvis før 67 år.
Må alle spare til egen pensjon?
– Bankene forteller bare halve sannheten, sier siviløkonom, journalist og tidligere redaktør i magasinet Dine Penger Geir Ormseth. Han har for tiden travle dager i retten, der Ormseth er innleid som finansfaglig konsulent i Forbrukerrådets millionsøksmål mot DNB.
– De hauser opp behovet for å spare og at alle bør spare. Banken danner et bilde av at folketrygden er under press og at vi får mindre pensjon derfra. Hovedargumentene er økt forventet levealder, at vi får flere år som pensjonist og derfor trenger sparemidler, forklarer Ormseth.
Dette er ikke uriktig, i følge siviløkonomen, men han mener at de utelater andre momenter. Som at mange nordmenn har en meget bra tjenestepensjon, som dekker bra opp i inntektsbortfallet som pensjonist. At nedbetaling av lån gjør at mange pensjonister har en bolig med lite eller ingen gjeld. De kan bruke deler av boligformuen som pensjon når den tid kommer.
– Så har du arv. Hvis man skal argumentere for at vi lever lengre, vil også sannsynligheten for å motta arven mens du har bruk for den, øke. Pensjon er et sannsynlighetsspill. Derfor er det viktig å ha et edruelig anslag på faktorene, og ikke bare skru opp på egen sparing fordi bankene sier at man bør det. For mange betyr det oversparing, sier Ormseth.
Siviløkonomen mener man må gjøre sin egen vurdering: Hvordan vil man ha det som ung? Hvor mye vil man ha som pensjonist? Og hvor mye ”koster” det deg å låse pengene fremfor å ha fleksibilitet i årene derimellom? Kanskje har man langt større behov for de samme midlene midt i livet enn som pensjonist.
Gebyrer spiser opp pengene dine
Så en liten hjertesak fra siviløkonomen: Sett deg inn i hvor mye gebyrene har å si for sparepengene dine.
– Et gebyr på 1,8 % høres tilforlatelig ut, men det mange glemmer er at gebyret spiser av de samme pengene år etter år etter år. Etter 10 år har det spist 20 %. Alle gebyrer over 1 % betyr at man starter litt bak på startstreken. Et indeksfond bør ha gebyrer under 0,5 %, påpeker eksperten.
Det er nettopp gebyrer Ormseth nå er i retten for. Forbrukerrådet fører sak mot DNB for at de har tatt for høye gebyrer fra 180 000 småsparere med et aktivfond i banken. De krever at DNB tilbakebetaler 690 millioner til sine kunder. Et aktivfond koster nemlig seks ganger mer (i gebyrer) å forvalte enn et indeksfond. Det som skal avgjøres i retten er altså om DNB har tatt betalt for et aktivt fond, men i praksis har gitt kundene et indeksfond.
– Det meste er opp til kundene. De må være bevisste og selv sette seg inn i dette. Ikke overlat alt til en rådgiver, for da har vi sett at bankene setter sine egne behov fremst, sier Ormseth.
