En kommunereform i lavgir

1. juli gikk fristen ut for kommunene om å vedta hvilke kommuner de ønsker å slå seg sammen med. Foreløpig ser det ikke ut til at det blir mange nye kommuner.

 

1. juli gikk fristen ut for kommunene om å vedta hvilke kommuner de ønsker å slå seg sammen med. Nå sendes vedtakene til fylkesmannen.

Prognosen er at vi går fra 428 kommuner til rundt 390. Altså ingen omfattende endring til nå.

Fylket med flest endringer er Vestfold, landets nest minste fylke i areal og tredje mest befolkningstette. I de store fylkene med lavest befolkningstetthet, ligger det an til få og ingen endringer. Nå skal fylkesmennene sette sitt stempel på reformen, før den videresendes til Regjeringen.

Jeg ser at fylkesmennene har ulik tilnærming til dette. Mens fylkesmann Sigbjørn Johnsen i Hedmark sier han ikke vil foreslå endringer som kommunene har sagt nei til, kjører kollega i Hordaland Lars Sponheim en hardere linje. Her «trues» kommunene med tvangssammenslåing. Ut fra prognosen kan det synes som om virkelighetsforståelsen er forskjellig mellom Løvebakken i Spikersuppa og Modalen i Sponheims rike. Det samme er gevinsten kommunene skulle oppnå med reformen.

De siste prognosene fra SSB mot år 2040 viser heller ikke helsvarte befolkningstall for mange av kommunene. Vel og merke hvis en ser bort fra fødselstallene. Det vil skje en netto tilflytting til mange av disse. Dermed øyner politikere og innbyggere fortsatt livskraft i bygdene. Dette kan være en medvirkende årsak til motstanden. Det samme er motstanden til sentraliseringen. For kommunereformen vil klart bidra til ytterligere sentralisering. Når arbeidsplassene flyttes og et nytt kommunesenter styrkes, vil det tiltrekke bosettere fra de nye utkantene samt nye og etablerte bedrifter.

Danmark er brukt som et skoleeksempel i kommunesammenslåinger. Der har regjeringen måtte gå til det skritt å tvangsflytte statlige arbeidsplasser ut til deler av landet hvor sentraliseringen og avfolkingen har gått lengst. Det er jo et tankekors.

Naturviterne har hele tiden sagt at vi er for robuste fagmiljøer – og dermed styrke grunnlaget for en kunnskapsbasert forvaltning. I tillegg må kommunene evne å levere og utvikle framtidsretta tjenester for sine innbyggere og næringsliv. Naturviterne har ikke sagt at kommunesammenslåinger er den eneste løsningen for å oppnå dette. Det må kommunene finne ut av selv.

I en fersk undersøkelse blant våre kommunalt ansatte medlemmer, ser vi at under halvparten (40 %) tror en mulig kommunesammenslåing vil bedre kvaliteten på forvaltningen og tjenestene innen våre fagområder.

Samtidig peker de på utfordringen med at nærheten og kontakten med politikerne blir fjernere. 

Det avgjørende vil bli om politikerne og rådmennene verdsetter naturvitenskapelige fagområder og gir våre medlemmer innflytelse i den kommunale forvaltningen.

Samtidig med at fristen gikk ut for kommunene, legges det nå ut på høring en utredning for fylkesmannsstrukturen med tre mulige modeller.

Det ble en gang sagt at fylkesstrukturen måtte tilpasse seg endringene i kommuneantallet. Ble det færre og større kommuner, var det naturlig at fylkesgrensene endret seg tilsvarende. Men i dagens situasjon vil ikke dette føre til mange fylkessammenslåinger.

Neste år er det stortingsvalg, og regjeringen må vise velgerne hva de har fått til. Fylkesmannstrukturen kan bestemmes av regjeringen selv, og det vil være viktig å kunne vise til ett konkret resultat av kommune- og regionreformen.

Naturviterne følger med på det som skjer, men svaret på denne reformrunden vil vi først få vite våren 2017. 

Laster kommentarfelt ..