Bioøkonomiens muligheter

Klokt lederskap sikret oss nasjonal råderett over vannkraftressursene for 100 år siden ­– og eierskap til de enorme oljerikdommene 50 år senere. Nå må vi handle for at det grønne skiftet og den voksende bioøkonomien skal komme de neste generasjonene til gode.

Artikkelen er også publisert som kronikk i Nationen

Bioøkonomiens muligheter

Klokt lederskap sikret oss nasjonal råderett over vannkraftressursene for 100 år siden ­– og eierskap til de enorme oljerikdommene 50 år senere. Nå må vi handle for at det grønne skiftet og den voksende bioøkonomien skal komme de neste generasjonene til gode.

Norges sterke næringer innen naturressurser i hav, jord og skogbruk gir oss en helt unik posisjon til å utvikle fremtidens bærekraftige bioøkonomi.

Vi har gode forskningsmiljøer og vi ser bred politisk interesse på området. Det ligger likevel store utfordringer foran oss for å gi begrepet bioøkonomi innhold og kraft i den grønne omstillingen – noe debatten om årets statsbudsjett viser.

Primærnæringene er motoren i den fornybare økonomien. Og vi har drivstoff i massevis: Tømmer, tang og tare er eksempler på fornybare råvarer og bioressurser som danner en fabelaktig blå-grønn mulighet for Norge.

Nytt innhold

Selve begrepet bioøkonomi har i seg et mål om en komplett kretsløpstankegang og total utnyttelse av råvarer og restråstoff, det vi kaller en sirkulær økonomi. Biologiens prinsipper gjelder. Belastningen skal være minst mulig på omgivelsene. Veksten må skje innenfor naturens tåleevne. Kunnskap om økologi og økonomi må likestilles. Den peker på et nytt grønt tankesett som skal komme til å prege framtidens næringsliv og dagligliv.

NMBU-forskerne Margareth Øverland, Vincent Eijsink og Svein Horn har beskrevet hvordan alt som kan lages av olje kan lages av skogen:

Essensen i bioøkonomien er å benytte fornybart karbon i biomasse, i stedet for det fossile karbon som olje. Forskningssenteret «Foods of Norway» på Ås bidrar til at trær kan omdannes til dyrefôr. Da behøver vi ikke lenger å importere soya fra Brasil til kraftfôrproduksjonen. Et annet eksempel er Borregaard som med sin biokjemiske teknologi kan produsere biodrivstoff fra norsk tremasse.

Utfordringen med å gi den grønne omstillingen et innhold er et av hovedmålene for Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), som fra 1. juli i år en fusjon av Bioforsk, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning og Norsk institutt for skog og landskap.

Trygt og grønt

Vi må få til en bærekraftig bioøkonomi som skaper arbeidsplasser og trygger sosial fordeling. Mat, materialer og energi fra naturen skal høstes uten å ødelegge dens verdi i dag eller i framtiden. Utnyttelsen må skje uten å ødelegge økosystemene, og det er en ambisjon som er høyst reell og oppnåelig. Visste du for eksempel at tare er en hurtigvoksende og kortreist biomasse som kan gi arbeidsplasser av et klimavennlig og bærekraftig råstoff? SINTEF anslår verdien av denne bioøkonomiske industrien til 8 milliarder kroner i 2030. Arbeidsplassene vil eksempelvis komme innen dyrking, prosessering, markedsføring, undervisning, forskning og forvaltning.

Gjennom overføring av kompetanse og investeringsmidler fra petroleumssektoren, kan vi gi oss de aller beste mulighetene til å utvikle nye, høyverdige produkter. Både eksisterende og nye kompetansemiljøer, som Borregaard bioraffineri, må gis gode og langsiktige rammebetingelser. Utvikling og kommersialisering av bioprodukter må ha tilgang på risikokapital. Og vi trenger den disiplinorienterte kompetansen som vi finner blant gode fagpersoner innen naturfagene. Spisskompetanse er viktig.

Nasjonal og lokal råderett

Nasjonal og lokal råderett over naturressursene har vært en forutsetning for den velferdsstaten og det likhets-Norge vi kjenner, der verdiskapingen har kommet hele folket til gode.

To helt sentrale eksempler: Konsesjonsloven fra 1917 som sikret nasjonal kontroll av vannfall, bergverk og senere jord- og skogressursene. Og vår framsynte lovgivning og forvaltning som ga Norge eierskap til oljeressursene i Nordsjøen på 1960- og -70-tallet.

Fortsatt nasjonal og lokal råderett over naturressursene er en forutsetning for innovasjon og nye arbeidsplasser over hele landet, og for at verdiskaping fra det grønne skiftet og bioøkonomien skal komme alle til gode.

Et nøkkelspørsmål er da hvordan vi finansierer en slik kapitalkrevende omstilling?

Vårt svar er å investere fra nettopp de midlene som har bygget rikdom for dagens generasjoner. Gjør Oljefondet grønt ved å investere i den omstillingen vi står foran. Den er nødvendig. Og den må gjøres bærekraftig. Både hav- og landbruksareal må brukes når matbehovet til 9 milliarder verdensborgere skal dekkes i 2050. Disse arealene er blant våre viktigste fellesressurser. Arealplanlegging er et viktig redskap for dette, ikke minst gjennom at vern av matjord styrkes i Norge.

Havets produksjonspotensial er generelt lavt utnyttet. Bruk av marin biomasse og restråstoff til nye matkilder for mennesker, dyr og fiskeoppdrett må få høyere prioritet. Skal matproduksjon være bærekraftig, må innsatsfaktorene gjenspeile dette, fra genetikken til selve utnyttelsen av råstoffet.

Vårt mangfoldige land er rikt på naturressurser. Det har vi høstet av på en klok måte i generasjoner. La oss gjøre det igjen, og skape ny vekst og verdiskaping – innenfor naturens tålegrense.

 

Laster kommentarfelt ..